Onsdag 5. juli ca. kl. 14.30 skjer ulykken. En semitrailer lastet med betongelementer har kjørt ut i en sving på riksvei 280 i Krødsherad kommune i Buskerud. Bilen ligger på taket. Trekkvognen, en ”snutebil” av merket Kenworth, er fullstendig knust.
Når de første mannskaper fra Krødsherad brannvesen kommer fram til ulykkesstedet ser de en semitrailer liggende med hjulene i været og førerhytta er flat.
Inne blant alt forvridd metall og bilinteriør får de øye på armen til en person. Det viser seg at denne personen er bevisst, og han reagerer når de snakker til ham. Utrolig nok klarer dyktige ambulansepersonell å sette en veneflon i denne armen, som er langt inne i denne førerhytta.
Nå begynner et møysommelig og tidkrevende frigjøringsarbeid. Det blir brukt hydraulisk spreder, saks og sylinder. Batterier blir koblet ifra og fjernet sammen med batterikasse og verktøykasse. Mellomakslen må demonteres. Dieseltankene blir fjernet da det lekker ut diesel. Underveis i arbeidet måtte man dekke til vraket med presenning fordi det kom et kraftig regnskyll.
Komplisert oppgave
Det ble under frigjøringen brukt et mobilt pasientvarmesystem. Her ble varmluft blåst inn i et «varmluftsteppe». Det viste seg at dette hadde en meget god effekt for pasienten.
Det er en komplisert oppgave redningsmannskapene står ovenfor. Det ble vurdert å bruke løfteputer, og det blir sogar rekvirert en mobilkran for å løfte bilen. Det blir besluttet å ikke løfte på bilen, da man var usikre på hvordan den forulykkede lå fastklemt. Han var fortsatt bevisst, og man var redd en liten feilaktig bevegelse ville skade eller i verste fall ta livet av ham. Det ble derfor besluttet å fortsette med å klippe seg inn til pasienten.
Mobilkrana som kom til ulykkesstedet ble brukt til sikring av bilen.
Etter ca. tre timers arbeid ser man at det fortsatt vil ta lang tid å få pasienten fri, og det besluttes å rekvirere redningsmannskaper til avløsning.
Norsk luftambulanse har allerede et godt innarbeidet samarbeid med brann og redningsetaten i Oslo, og man valgte derfor å benytte helikopteret til å hente mannskaper fra OBRE’s redningsavdeling.
Ut i fra de opplysninger som ble gitt, ble det vurdert som meget sannsynlig at det kunne bli behov for ytterligere redningsverktøy. Det ble derfor besluttet å sende en redningsbil i tillegg til de mannskaper som ble fløyet . Vi valgte å sende vår egen redningsbil da mannskapene får jobbe med sitt eget verktøy, dessuten fikk vi ut hele redningsteamet som til daglig tjenestegjør ved avdeling for teknisk redning.
Dette redningsteamet består av fire personer per vaktbrigade. Disse mannskaper har en tilleggsutdannelse i blant annet frigjøringsteknikk.
Redningsteamet reiser fra Oslo ca. kl. 18.00. To med helikopter og to med redningsbil. De to første mannskaper er framme 18.15, redningsbilen er framme 19.00. Vi blir tatt i mot og ble integrert i redningsarbeidet på en fin måte.
Dette var et vanskelig arbeide, og man klippet seg inn bit for bit fra bilens venstre side, høyre side slik som bilen lå.
Ved min ankomst kl. 19.00 har man fått fjernet så mye av karosseriet at vi kan komme til ryggen og bakhode på den forulykkede. Hode er da fortsatt klemt fast mellom en bjelke og tak / bakken. Vi kunne delvis se hvordan han satt fastklemt med underkroppen.
Det blir prioritert å frigjøre hode og overkropp. Til dette brukte vi hydraulisk spreder. Vi måtte også klippe bort litt ekstra med karosserideler.
Deretter var det å frigjøre hoftepartiet, bein og føtter, som satt fastklemt mellom sete, ratt, rattstamme, torpedovegg og pedaler.
Den forulykkede ble tatt ut av vraket ca. kl. 20.45. Det hadde da gått over seks timer fra ulykken inntraff.
I ettertid ser man at det var en riktig beslutning å ikke løfte bilen, fordi en bevegelse i feil retning på bare 1 cm kunne vært livstruende. En annen ting var at trykket mot hode virket som en komprimering, og en avlastning her kunne føre til økt blødning.
Hvordan virket samarbeidet?
Det er med spenning man reiser til et oppdrag så langt unna eget distrikt. Hvordan vil samarbeidet fungere?
Vi kom fram til et skadested hvor det var bra med ressurser, de hadde bra med frigjøringsverktøy. Mannskapene hadde gjort en god jobb så langt, men de begynte å bli slitne. Jeg tror vi ble sett på som et friskt pust når vi ble satt inn i redningsarbeidet.
Det var et stort behov for frigjøringsverktøy, og vi brukte både det lokale og vårt eget verktøy. At det denne gangen var Oslo som ble rekvirert er en tilfeldighet da det var hit man ringte og spurte etter mannskaper med erfaring fra trafikkulykker.
I samtalene rett etter frigjøringsinnsatsen ble det gitt uttrykk at det var en riktig og viktig beslutning å be om avløsning for innsatsmannskapene.
Det var ingen som følte noe nederlag ved å få avløsning fra en annen kommune.
Dette er noe andre også bør tenke på ved langvarige innsatser. Uthvilt innsatsmannskap vil alltid være et positivt bidrag under en redningsaksjon.
Fra hvilke kommune avløsningen kommer er av mindre viktig betydning, men det må selvfølgelig være mannskaper med erfaring fra tilsvarende type oppdrag som de rekvireres til.
I dette tilfellet ble resultatet bra og føreren er i dag oppegående men har mistet synet på et øye.
COMMENTS