Bakgrunn for saken er utviklingen det siste tiåret hvor flere vaktselskaper tilbyr alarmer som varsler brann i privatboliger. Når vaktselskapets alarmsentral har registrert en utløst alarm oppstår spørsmålet om når brannvesenet skal varsles. Tidligere varslet vaktselskapene brannvesenet først etter at vekter fastslo at det var brann.
Praksisen ble endret etter en brann i Nittedal i 2006. to mennesker omkom og det fremkom kritikk fra brannvesenet om at vaktselskapet ikke hadde varslet omgående. Dette resulterte i at vaktselskapene la om sine rutiner og varslet brannvesenet straks ved mottatt boligalarm.
Omleggingen av praksisen førte til en sterk økning i antall utløste alarmer som vaktselskapene videreformidlet til brannvesenet. Ved et slikt ikke verifisert brannvarsel står brannvesenet overfor et dilemma; Skal brannvesenet vente med å rykke ut inntil vaktselskapet har fått tilbakemelding fra vekter eller skal utrykninger skje umiddelbart?
Flere brannvesen startet å kreve betaling av vaktselskapene for utrykninger som skjer på grunnlag av melding fra vaktselskaper når alarmene ikke er utløst av brann. Kravenes størrelser har variert fra 1.000 til 25.000 kroner pr utrykning. Vaktselskapene har bestridt at brannvesenet har adgang til å kreve betaling for en slik utrykning. Spørsmålet ble tatt opp med DSB som uttalte at brannvesen ikke har utrykningsplikt til en ikke-verifisert brannalarm i en privat bolig. DSB rådet partene til å inngå privatrettslige avtaler som skulle regulere hva brannvesenet skulle rykke ut på og gebyrer ved unødige alarmer.
Partene representert ved Norsk Brannbefals Landsforbund og Servicebedriftenes Landsforening (SLF) innledet i 2006 forhandlinger om en ”mønsteravtale” som skulle regulere uavklarte forhold knyttet til vaktselskapenes brannmeldinger. Man kom ikke frem til en mønsteravtale. Vaktselskapene anførte at de hadde en varslingsplikt, men var enige om at brannvesenet ikke hadde utrykningsplikt.
De forskjellige brannvesen forholdt seg ulikt overfor vaktselskapenes ikke-verifiserte brannmeldinger. Noen brannvesen unnlot å rykke ut ved slike meldinger. Andre brannvesen gjorde det klart overfor den representant fra vaktselskapet som varslet at utrykning kunne ville skje dersom vaktsentralen anmodet om det, og at vaktselskapet i så fall ville bli belastet et gebyr dersom utrykningen viste seg å være unødvendig. Noen brannvesen rykket som hovedregel ut og belastet vaktselskapet et gebyr når utrykningen var unødvendig.
I juni 2006 sa 110-sentralen i Telemark opp de avtaler som noen brannvesen i Telemark hadde inngått med vaktselskapene. I et svarbrev fra SLF i desember samme år, avviser de at brannvesenet har adgang til å fakturere feilutrykninger og kategorisk nekte å vurdere behovet for utrykning etter varsling fra selskap uten avtale.
Flere vaktselskaper avviste etter dette fakturaer fra brannvesen på unødvendige utrykninger til alarmer som vaktselskapene videreformidlet.
Dommen
Retten kom til at kommunene ikke kan gis medhold i sine krav. I dommen pekes det på historikken og endringene i praksisen som kom som følge av mediaoppslag om brannen i Nittedal og oppsigelse av avtaler. Retten viser til at etter at avtalen mellom Skien kommune og Sektor Alarm opphørte, forventet ikke Sektor Alarm lenger at brannvesenet rykket ut. Slik retten ser det kan det vanskelig legges til grunn at et brannvarsel utløser en avtalerettslig forpliktelse når brannvesenet utfører en tjeneste – utrykningen – som ikke er forutsatt av vaktselskapet.
Retten anser heller ikke at det skal tillegges vekt at vaktselskapet betalte to ganger rettsgebyret for unødvendige utrykninger slik SLF anbefalte. Dette medførte ikke en forpliktelse til å betale det kommunen krevde.
Fredrikstad kommune anførte at betalingsforpliktelsen følger av kommunens autonomi. Det innebærer at kommunen anser å ha rett til å kreve betaling for en frivillig tjeneste. Retten viser også her til at vaktselskapene gjennom sin varsling ikke har ”bestilt” en utrykning.
Retten finner det ikke på denne bakgrunn nødvendig å gå inn på vaktselskapenes anførsel om at et brannvarsel utløser en lovpålagt plikt til å foreta en brannfaglig vurdering av om utrykning skal skje og at utrykningen er en konsekvens av en lovpålagt oppgave og derfor ikke kan gebyrlegges uten nærmere lovhjemmel.
Anbefaling fra NBLF
Norsk Brannbefals Landsforbund har etter dommen gått ut med anbefaling om å håndtere boligalarmproblematikken som tidligere anbefalt. Det betyr at vaktselskapene må bestille utrykning, hvor de må akseptere de økonomiske betingelsene fra det enkelte brannvesen for å rykke ut. Brannvesen vil ikke rykke ut på varsel om utløst boligalarm fra vaktselskaper uten avtale. Brannvesenet rykker kun ut når signalet er verifisert, det vil si mer enn 1 detektor er utløst eller når brannen på annen måte er verifisert.
NBLF viser til DSB sin stadfesting av at brannvesenet ikke har utrykningsplikt til boligalarmer.
I Stortingsmeldingen Bedre brannsikkerhet som kom i mai, vises det til problematikken rundt flytting av ansvar og unødig bruk av innsatsressurser. ”Justisdepartementet vil gjennomgå gjeldende regelverk med henblikk på å vurdere behov for endringer” heter det i meldingen.
– Dommen ga ingen avklaring
Det sier brannsjef Guttorm Liebe i en kommentar til dommen.
– I korthet kan saken oppsummeres slik; Alle har rett til å informere brannvesenet om at en røykvarsler er uløst, også vaktselskap, men ved ”bare” å informere tar de ikke på seg noe ansvar av den grunn. Dermed står brannvesenet fortsatt igjen med vurderingene og ansvaret. Det første vi bør gjøre er å informere befolkningen om at vaktselskapene selger et produkt de selv sier de ikke er i stand til å håndtere, og som de av den grunn må overlate til andre å vurdere å utføre.
Liebe mener det er to farbare veiere videre.
– Enten må det inngås privatrettslige avtaler mellom vaktselskaper og 110-sentraler/brannvesen slik det har vært anbefalt. Problemet her er at selskapene ikke vil inngå avtaler og enkelte nekter fortsatt å betale gebyrer selv om de har akseptert brannvesenets vilkår ved å bestille i det enkelte tilfelle. Alternativet til en avtale er at det reguleres gjennom et nasjonalt regelverk. Det kan på sikt være det beste for alle parter, sier Liebe.
COMMENTS