Uniform til forfengelighet eller nytte?

Hva er å definere som uniform?
Søker man på Wikipedia finner man denne definisjonen; ”Et antrekk som er standardisert for å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon for en organisasjon eller gruppe. En uniform har ofte elementer som viser bærerens rang og/eller funksjon i fellesskapet.” 
Det er selvsagt ingen tvil om at det antrekket vi går med til daglig inne på stasjonen og ute blant publikum er uniform. Under oppdrag bruker vi ulike former for vernebekledning, dette er også en del av uniformeringen vi bærer. Med andre ord kan vi se helt forskjellige ut, men fortsatt identifiserer klærne oss som brann- og redningspersonell. 
I de aller fleste kasernerte brannvesen fungerer den daglige uniformen som en kombinasjon av arbeidstøy og som underbekledning for alle typer av vernebekledning. 

Arbeidsuniformen vår bør med andre ord ha egenskaper som dekker flere behov:

• Identifisere oss
• Være egnet som arbeidstøy uten annet overtrekk
• Ha optimale egenskaper som underbekledning i en rekke varierte oppgaver.

Identifisering 
Hva er hensikten overfor publikum? Jo at de på en enkel måte skal kunne forstå hvem vi representerer og eventuelt hvem som er lederen og som vedkommende bør henvende seg til. 
Her skal det ganske enkle midler til som emblem og aller helst skrift som sier hvor vi kommer fra. 
Mange liker at uniformen skal gjøre oss litt staslige, men er dette noe publikum forventer, eller er det kun et utrykk for vår egen forfengelighet? 
At uniformen derimot ser ”ordentlig” ut bør selvsagt være en selvfølge. Slitte, utvaskede, fillete eller møkkete uniformering, er tegn på personer med dårlige holdninger.

At leder skiller seg ut er fornuftig og gjøres vanligvis ved distinksjoner på skulderklaffer. Navnestripe med tittel ”Leder” kan være en annen måte.
På brannbekledningen gjøres det med fargekodet skulderklaff med skrift. Øverste skadestedsledelse bruker ofte hele vester. 
Hjelmfargen burde også fungert som dette, men her har vi utrolig nok ikke klart å komme frem til en felles mal. Så der publikum tror leder er en med rød hjelm, er det plutselig helt motsatt i nabokommunen.

Ser vi på Forsvaret har de nå helt fjernet skulderklaffer på sine nye feltuniformer og erstattet disse med et felt midt på brystet. Årsaken skal blant annet være at skulderklaffer og ryggsekk er upraktisk. Hmm, — har dette noe til felles med å bære et flaskesett?
Personlig har jeg også et problem med å se behovet for at alle skal gå likt kledd så lenge identifiseringen er lik. Ulik bekledning sier bare noe om at ”rollene” er forskjellige både til hverdags og i aksjon.
Det er helt normalt i den vestlige verden at man har forskjellig uniformering etter hvilken funksjon man har.

Hvilke krav stilles til underbekledning, arbeidsuniform og vernebekledning
Svært ofte brukes arbeidsuniformen også som underbekledning slik at kravet til disse blir felles. Her må vi begynne med røykdykkerveiledningen og se hva den sier: 
Det skal alltid benyttes underbekledning med gode svettetransporterende og svetteabsorberende egenskaper.
Underbekledning er ment til å transportere svette bort fra huden og ut til den øvrige bekledning.
Underbekledningen skal tilpasses den type utrykningsbekledning som brukes jfr. EN 469.
Da varmebeskyttelsen ligger i ytterbekledningen, er formålet med underbekledningen at den skal kunne transportere og absorbere svette bort fra kroppen. Det er viktig av hygieniske grunner, at underbekledningen blir vasket hver gang man har svettet i det, men også fordi tøyet ellers mister eller får redusert de svettetransporterende egenskaper.

Et basiskrav til arbeidsuniformen er altså svettetransporterende egenskaper. Ut over dette stilles det ikke noe krav til underbekledning. Det sies eksempelvis ikke noe om brennbarhet.
Det finnes ikke lovbestemte krav før vi samtidig sier at plagget også skal fungere som en selvstendig del av det personlige verneutstyret. Da kommer ”Forskrift om bruk av personlig verneutstyr på arbeidsplassen” til anvendelse. 

Den sier at det skal foretas en risikovurdering og at verneutstyret skal tilpasses den aktuelle arbeidsoppgaven.
Det skal gi fullt forsvarlig vern, passe og ikke medføre økt risiko. I tillegg skal alt være CE-merket.  
CE-merkingen er en felles europeisk garanti for at utstyret er laget og testet etter en minimumsstandard. Det finnes standarder for konkrete produkter som EN 469:2005 Brannbekledning, EN 443:2007 Brannhjelmer, EN 471 Vernevest (høy synlighet), EN 659 Brannhansker, osv. Alle spesialprodukter har sitt eget nummer.
I tillegg finnes det standarder av mer generell karakter som EN 531 Flammesikker. Denne finnes i flere klasser og brukes på alt fra undertøy til for eksempel klær for sveisere.
En arbeidskjeledress, som også er ment å beskytte brukeren mot gnister, stikkflamme osv., skal være merket EN 531.

Risikoanalyse bestemmende for bekledning
Her må vi da foreta en risikoanalyse og definere hva arbeidstøyet skal brukes til og hvilke risikoer og skader som kan oppstå. 
Oppgavene i hverdagen som brannmann kan være å skjære en lås med en vinkelkutter, sveise litt på en gjenstand, slukke rester av et bål, eller ”trampe” ut en mindre gressbrann. Dette er oppgaver hvor vi kan utsettes for gnister, små flammer eller lysbuer, men hvor det ikke føles naturlig eller særlig komfortabelt å kle seg med brannbekledning. 
Mesteparten av det tøyet vi bruker i dag tilfredsstiller ikke kravet til ikke-brennbarhet.

Jeg mener dette burde vært et basiskrav til en arbeidsuniform. Her er vi også i utakt med store deler av den vestlige verden der dette som regel er et krav.
Det finnes i dag to måter å oppnå flammebeskyttelse. Kjemisk impregnering hvor det er satt klare grenseverdier for hva som kan avgis til bærerens kropp. Uansett er dette metoder vi bør gå bort fra da vi ikke vet nok om langtidsvirkningen og i hvilke grad de kan være allergifremkallende.
Det har derimot kommet flere stoffer og produkter der flammebeskyttelsen ligger i fibrene som stoffet er vevet av og som i tillegg er behagelig å bære.

Ett annet viktig moment ved arbeidsuniformen er at den bør kjennes varm mot kroppen også når den er gjennomtrukket av svette. Dette er ikke tilfelle med flere av de plagg som brukes av mange i dag. 
Det er også viktig å merke seg at hele varmebeskyttelsen i brannbekledningen er innebygget i materialkombinasjonen i ytterbekledningen og at det derfor ikke er noe krav (slik enkelte hevder) at underbekledningen skal være en del av varmebeskyttelsen.
Jeg har hørt brannsjefer hevde at ”mine menn” skal bruke minimum 400 grams ullfrote. Det er en naturlig underbekledning når det er 20 kuldegrader ute, men direkte farlig en varm sommerdag. 
Vi minnes hendelsen da en kollega omkom under innsats i Norrkøping i Sverige i 2003. Rapporten konkluderer her med varmekollaps.

Litt fysiologi 
Kroppen avgir varme ved en kombinasjon der stråling står for ca 65 prosent og avdampning ca 30 prosent. Når omgivelsestemperatur er høyere enn kroppstemperaturen minsker varmeavgivningen ved stråling til null og når fuktighetsgraden er 100 prosent minsker varmeavgivningen ved avdampning også til null.

Når vi starter en innsats ved å løpe ut slanger, starter vi umiddelbart å svette. Underbekledningen skal transportere svette ut, men her stopper det meste. Nesten samtlige bruker i dag brannbekledning med membran og denne har en klar begrensning på mengden fukt den slipper ut. Resultatet er at mange raskt oppnår nær 100 prosent fuktighet inne i bekledningen. Kroppens naturlige avkjøling reduseres da betraktelig og kroppstemperaturen begynner å stige på tross av at omgivelsestemperaturen er normal. Dersom vi etter en tids anstrengelser i tillegg skal inn i varme omgivelser øker faren for varmestress/heteslag og dehydrering.

Ved bruk av tykk underbekledning med gode varmeisolerende egenskaper øker vi faren for overoppheting ytterligere. 
Husk også at brannbekledningen aldri har blitt konstruert for at brukeren skal arbeide under ekstreme temperaturer. Tanken er at den skal gi en god sikkerhetsmargin dersom uhellet er ute og vi får en overtenning. Taktiske disposisjoner som kort angrepsvei, ventilering, kjøling osv. er det som skal sikre trygge arbeidsomgivelser under innsats. 
Trening i røykdykkercontainer skal ikke ha til hensikt å lære utøver hvordan han skal gå inn i et overtent rom for å foreta en slukkeinnsats, men å lære hvordan han skal takle en overtenning dersom uhellet er ute. 
En vanlig misforståelse er at membranen er der for å holde regn og sprut ute. Hovedhensikten er derimot for det tilfelle hvor du må slå ned en overtenning og produserer en masse vanndamp. Membranen hindrer da at dampen slår for raskt igjennom klærne og gir brannskader.

Lik bekledning til alle og til alle oppgaver?
Her mener jeg også klart at vi må bli flinkere til å tenke hvilke risikoer møter oss og kle oss for den oppgaven vi skal utføre.
Selvsagt skal de som kan komme i en ”varm” situasjon ha full EN 469 brannbekledning. Personell, som etter en risikovurdering derimot står vekk fra skadestedet som pumpekjører, ledere, reservemannskaper osv, mener jeg med fordel kan være lettere (redusert) kledd, men fullt utstyr må selvsagt være lett tilgjengelig dersom de trenges til andre oppgaver. Dersom man senere omdisponerer mannskaper vil disse ha bedre forutsetning for å yte en god innsats.

Det har i Finland blitt gjort kliniske forsøk som klart viser ”gevinsten” av å ”spare seg” ved å bære lettere bekledning når risikoen er vurdert for den enkelte oppgave.
Ved ulykker uten brann og spesielt i den varme årstiden er det spørsmål om det er forsvarlig at samtlige benytter full brannbekledning og i tillegg gjerne en vernevest utenpå. 
Det finnes nå alternativ vernebekledning som er flammebeskyttende (En 531) og med høy synlighet (En 471), som vil kunne brukes og gi nødvendig beskyttelse i mange av de oppgaver brann og redningstjenesten utfører. 
For ledere finnes det egne ”Commander” drakter (flammebeskyttende og med høy synlighet) der funksjonen enten er ferdig trykket på eller festes med borrelås.

I dag går mange ledere rundt i full røykdykkerbekledning og utenpå det en vernejakke med funksjonstittel.  
Mitt håp er at vi må lære å risikovurdere samt å tørre å velge uniformering/vernebekledning i forhold til de oppgaver vi til enhver tid utfører. 
Jeg tror ikke publikum reagerer på om en kjører pumpe i blå kjeledress med gul fluoriserende refleksdel eller om en leder står i KO med gul brannjakke og blå bukser mens de øvrige har sotete gul dress fra topp til bunn. 
Jeg tror faktisk publikum ikke har noe problem med å forstå at vi alle kommer fra brann- og redningstjenesten og at bekledningen har med oppgaven å gjøre.
Det er en kontinuerlig risikovurdering pluss en porsjon sunn fornuft og ikke rigide regler og misoppfattninger som bør styre hvordan vi ”uniformeres” til en hver tid.