Tragedien på Herøy

Det var klokka 06:30, natt til søndag 14. desember i fjor at en beboer i Flusund, rett utenfor Fosnavåg i Herøy oppdaget at nabohuset sto i full fyr. Minuttet etter kom brannmeldingen inn til Møre og Romsdal 110-sentral i Ålesund. Melder kunne fortelle at huset sto i full fyr og at det hadde vært ungdommer der. Han antok også at det kunne være folk inne.

”Brannmelding; mulig mennesker inne”
110-sentralen i Ålesund varslet øyeblikkelig full alarm til Herøy brannvesen. Vakthavende befal Roger Myklebust rekvirerte tankbil fra stasjonen i Myrvåg. Samtidig med at Myklebust rykket ut til skadestedet med sin kommandobil, bemannet mannskapene mannskapsbilen på brannstasjonen. 
Ved framkomst klokka 06:46 kunne utrykningsleder, Børge Berstad konstantere at det ikke var aktuelt med noen livreddende innsats med røykdykkere. Det brant voldsomt i hele huset, og flammene som hadde brutt igjennom takkonstruksjonen sto mange meter over taket. Samtidig med at det ble beordret utvendig slokking, ble det også satt inn ressurser på å hindre spredning til det nærliggende nabohuset.

En kom seg ut
En av ungdommene, som hadde oppholdt seg i det aktuelle huset denne natten, hadde på dramatisk måte kommet seg ut av bygget på egen hånd ved å knuse et vindu. Han kunne fortelle brannmannskapene at han hadde prøvd å søke gjennom første etasje før han måtte gi opp og komme seg ut. Den evakuerte ungdommen ble tatt godt vare på av ambulansepersonellet som ankom kort tid etter.

Hvor mange inne og hvem?
På dette tidspunktet viste ingen på skadestedet hvor mange som kunne oppholde seg i huset og hvem det var, men man antok at det kunne være to personer. 
Selve slukkingen av brannen var for så vidt uproblematisk, men fallende takstein av skifer som skled ned som sendeplater, ble et risikomoment som måtte tas hensyn til.

Minst to inne
Det ble rekvirert to lifter fra det lokale og interkommunale kraftselskapet, noe som muliggjorde å besiktige husets fasader og bygget innvendig mer effektivt og sikkert. Det var med disse liftene at man kunne konstantere det man hadde fryktet under slokkearbeidet. Det var to mennesker som hadde blitt igjen inne i bygget, og som var omkommet i brannen.

Bistand
Et skadested, der flere mennesker er omkommet, er ikke hverdagskost for de fleste brannvesen. De to omkomne, som på dette tidspunket var ”ukjente”, kunne like gjerne være kjente. 
Huset, var i seg selv også farlig å bevege seg inn i, med ustabile vegger og etasjeskillere som delvis hang i løse luften. Mannskapene ønsket heller ikke å ødelegge noen eventuelle spor for de som skulle etterforske brannen. Mange av disse momentene hadde mye til felles med rastragedien i Ålesund og Myklebust antok at erfaringene som ble opparbeidet der kunne nyttiggjøres også på dette skadestedet. Klokka 08:38 rettet derfor Myklebust en forespørsel om Ålesund brannvesen kunne bistå med sikring og uttaking av de omkomne. I tillegg ble også Sunnmøre politidistrikt bedt om bistand og Kurt Kim Stige fra Ålesund, som også hadde betydelig erfaring fra rasulykken, satte kursen mot Herøy.

To frivillige
Brannsjefen i Ålesund, Geir Thorsen hadde ingen problemer med å finne to frivillige til å påta seg oppgaven med å bistå Herøy. Da de to frivillige kom fram til skadestedet ble det etter en kort rådslagning besluttet at mannskapene fra Ålesund skulle besiktige og etterslukke. Brannmannskapene fra Herøy skulle reise til rådhuset for en debrifing, arrangert av kommunens kriseteam.

Omfattende sikringstiltak
Gisle Skrede, som var en av de frivillige fra Ålesund, kunne fortelle ”Brannmannen” at de ikke trengte å gå inn i objektet for å kunne fastslå at det var behov for omfattende sikringstiltak før man kunne ta seg inn i bygget. Materialer og diverse støttemateriell ble derfor øyeblikkelig rekvirert. Noen av mannskapene fra Herøy ble, etter at debrifingen var slutt, bedt om å bistå med det tekniske sikringsarbeidet. 
Det var først da dette arbeidet var utført, og at politiet ga grønt lys, at man kunne gjennomsøke huset i sin helhet. Under dette søket ble det funnet ytterligere to omkomne og man kunne bekrefte at det hadde omkommet hele fire personer i denne brannen.

Mannskapene fra Herøy er svært fornøyd med all bistand de har mottatt under og etter den tragiske brannen.

Ettertanker
”Brannmannen” møtte mannskapene fra Herøy på brannstasjonen, som er lokalisert rett utenfor Fosnavåg sentrum. De kunne alle fortelle at de var ved godt mot, men at inntrykkene etter brannen satt godt igjen. 
– Det er en stor trøst å vite at vi gjorde vårt aller ytterste og at innsatsen ble gjennomført ”etter boka”, slik vi har lært og øvet på mange ganger. Det er heller ingen tvil om at de fire ungdommene må ha omkommet før vår ankomst. Det ble uansett et tragisk utfall av denne brannen og branner og ulykker med så mange omkomne er heldigvis noe vi ikke har så mye erfaring med. Det var faktisk første gang de fleste av oss rykket ut til en brann med mennesker inne og det gjorde at ”pumpa” unektelig slo litt raskere, uttalte mannskapene.

Hvem kan det være?
– ”Spørsmålet om hvem de omkomne kunne være ble naturlig nok viet stor oppmerksomhet, under og i etterkant av brannen. Dette er et lite samfunn og vi er ikke ukjente med problemstillingen. Mulighetene er relativt store for at de vi må bistå i branner og ulykker er personer som vi kjenner, og dette er nok en belastning vi må leve med her i en kommune på vår størrelse.
– Når det gjelder de fire ungdommene så var vi lenge usikre på hvem det kunne være. Det var ubehaglig å tenke på at flere av oss har venner på samme alder og andre av oss har barn som kanskje var ute på fest denne natten. Vårt inntrykk i ettertid er nok at personenes identitet var kjent i ungdommens sitt eget nettverk (mobiltelefon og e-post) lenge før vi på ulykkesstedet fikk vite det, sa mannskapene som var samlet på brannstasjonen.

Roger Myklebust besiktiger skadestedet der fire ungdommer mistet livet

Omfattende etterforskning
En av politiets etterforskningsmetoder var å eliminere personer. Det fantes ikke noen navnskilt på døren og ingen hadde for tiden fast bopel i objektet, noe som førte til at man måtte holde alle muligheter åpne. Det må ha vært en forferdelig belastning å bli oppringt av politiet en tidlig morgen med spørsmål om de viste hvor ”barna” befant seg. Spesielt dersom de ikke var hjemme, og ikke var mulig å få tak i på mobil.

Hva har vi lært?
– Den rent tekniske utførelsen av slokkeinnsatsen fungerte etter vår mening tilfredsstillende. At vi har god trening og rutiner fikk vi bekreftet under en brann ikke lenge etter hvor heldigvis ingen verken ble skadet eller omkom. Det er kanskje fælt å si det og det høres nok merkelig ut, men denne brannen gjorde faktisk at vi i etterkant følte oss litt bedre til mote. Det som kanskje kunne vært gjort annerledes er noen av avgjørelsene som ble tatt i etterkant av dødsbrannen.
– Selv om kommunens kriseteam fortjener en stor takk for sin innsats og initiativ til debrifing, så følte vi at det ikke var heldig at vi skulle delta på samme debrifing som de pårørende og andre bekymrede innbyggere. Vi trakk oss derfor stille og rolig ut, da vi oppdaget dette. Vi har langt større behov for å kunne prate med hverandre i slike tilfeller og vi burde kanskje ha samlet oss på brannstasjonen med en gang, og ikke på rådhuset, sier mannskapene fra Herøy.

Fikk ikke avsluttet…
Etter at debrifingen på rådhuset ble avsluttet for brannmannskapenes del, ble det plukket ut noen mannskaper som skulle bistå med sikringstiltak på skadestedet. Det er ingen tvil om at det ikke var behov for flere ”hender” for å få jobben gjort, men samtidig var det tungt for de som ikke ble valgt ut. De fikk, på en måte, ikke avsluttet jobben. 
– Hvis vi sto ovenfor disse valgene en gang til, ville vi nok bruke brannstasjonen som møteplass for permitterte mannskap og sørge for at det her var tilgang på oppdaterte opplysninger fra utviklingen på skadestedet. Med et slikt opplegg kunne man også enkelt få til mannskapsbytter om det skulle være behov for dette på grunn av oppdragets karakter/varighet og/eller klimamessige hensyn. Det er en lærdom vi tar med oss videre, sier Myklebust.

Takk for bistand og støtte
– Vi er svært takknemmelig for den bistanden vi fikk fra både politiet og brannvesenet i Ålesund, sier mannskapene, nærmest unisont. Den erfaringen de hadde med seg fra raset i Fjelltunveien kom godt med. Etter at alle de omkomne var tatt ut ble vi alle samlet her på brannstasjonen for en debrifing. Dette var en debriefing som fungerte godt og også her hadde våre kollegaer fra Ålesund mye å bidra med.
I tilegg til den faglige hjelpen, som man fikk med arbeidet på selve ulykkestedet og i etterkant av dette, var det også flere brannkollegaer i distriktet som tok kontakt, etter å ha fulgt tragedien på avstand.  Disse omtankene og ”kollegastøttene” var gode å få etter en vanskelig og krevende innsats.
– En erfaring man kan ta med seg videre fra tragedien er derfor kanskje at man i tillegg til å ha et fungerende kontaktnett under innsats, også husker på og ”bryr seg” litt mer i etterkant når man ser at andre ”kollegaer” har hatt et vanskelig oppdrag, avslutter brannmannskapene.