Tilbakeblikk på FDNY

Det ble fort klart for meg at dette ikke var en spøk, men blodig alvor. Det som gjorde saken litt spesiell var at jeg tre uker før hendelsen var i New York og så på WTC hvor vi ble imponert over størrelsen.

Etter flere tidligere besøk har jeg også knyttet kontakter med «brødre og søstere» i New York Fire Department (FDNY), det er en spesiell rase mennesker som jobber i FDNY. De viser en holdning til yrket som må være unik i jobbsammenheng. Til daglig lever de på stasjonene under forhold som jeg ikke tror noen i vart land hadde maktet. Tette trange stasjoner med oppdrag døgnet rundt, og fritiden på stasjonene blir stort sett brukt til å spise og spille basketball innerst i vognhallen.

«Så gammeldags»

Når vi i Norge sitter å ser på bilder fra NY er den tilbakevendende kommentaren; «så gamle biler de har, noe så gammeldags». Det som gjør at det ser litt slitt ut er at de har så mange oppdrag at renhold og polering ikke er en prioritert oppgave. Det som prioriteres er det å være sammen på stasjonen og å ta vare på hverandre i en beinhard hverdag. Bare tanken på å kjøre utrykning i NY står for undertegnede som et mareritt, med tett trafikk i alle gater noe som gjør at de må sende biler fra forskjellige stasjoner på de enkleste oppdrag slik at i hvert fall en bil kommer frem i rimelig tid. Da jeg var i NY i sommer var det 40 C, og trafikken var så tett at det var nesten umulig å komme frem.

I Chinatown møtte vi en enhet fra «Dragonfighters» og på mitt spørsmal om hvordan det var å kjøre rundt i varmen og trafikken, var svaret avslappet. «Det er slik livet er og det må vi tåle». Dette mens smilet hos alle sammen satt løst og spøken gikk lett ved brannbilen. Slik er tonen hos verdens kanskje mest hardarbeidende brannmenn.
For tre år siden var undertegnede og kollega Ståle Lindhardt fra Oslo, også på tur til USA og ved alle besøk på østkysten, er et besøk hos brødrene i FDNY et «must». Via en felles venn, Capt. Fred Probst, som jobber utenfor DC og som opprinnelig kommer fra et sted rett utenfor NY, fikk vi åpen dag sammen med Engine 54 og Truck 4. Et team som dekket teaterdistriktet og alle de høyeste bygningen i NY på Lower Manhatten.

Laget vi fulgte, var med på første innsatsen under det forrige terrorangrepet på WTC og vi ble fortalt at de brukte 4 timer på gå opp til toppen fordi strømforsyningen var brutt sammen og man trengte hele tiden tilgang på luft som også matte fraktes opp etter hvert som de sjekket bygningen. Ved alle utrykninger til høyhus blir det også sendt Rescue (blanding av røykdykkere og redningspersonell samt en High Rise Unit som har med seg lys, luft osv.

Disse enhetene lå ganske nær «vår stasjon», så kontakten med brødrene her ble raskt knyttet.
Vi ble på alle måter tatt imot med åpne armer og jeg tror ennå ikke Ståle har glemt lunsjen vi fikk på stasjonen, en bagett på størrelsen med en norsk hel loff.
Vi ble i det hele tatt under vårt besøk i USA tatt imot på den beste måte og alt vi ville fikk vi være med på.

Mistet 20 venner

Da nyheten kom om ulykken 11. september håpet jeg at det var gått bra med de vi kjente i FDNY, men dessverre for Ståle og meg, mistet vi over 20 venner som vi følte vi hadde noe til felles med. Et lyspunkt var at vår venn Capt. Paul Wannmaker var flyttet til Bronx og han er med på letearbeidet etter sine tidligere brødre.

Det er ikke lett å tenke seg hva de som er igjen gjennomgår og det arbeidet som gjenstår før alt er ryddet opp. Noe som er med på holde moralen oppe, er den støtte som «brødrene og søstrene» har ute i byen NY og resten av landet og ikke minst den oppbakking de får av byens ledelse og av sin egen administrasjon. Dette er noe vi bør legge oss på hjertet og jobbe med alle sammen, for før eller siden smeller det et sted her hjemme om ikke i de dimensjoner, så vil også vi ha behov for støtte fra befolkning og politikere.

«BE NICE»

La oss gjøre slik som de gjør i USA og profilere oss til befolkning på en positiv måte, slik at de forstår at det lokale brannvesen er et sted hvor de kan henvende seg for å få hjelp. Det må ikke bli slik at inntjening og fakturagrunnlag skal bestemme om befolkningen skal få hjelp eller ikke. Det må heller ikke bli slik at brannvesenet kun er et nødvendig onde for kommunen hvor det skal skjæres ned til beinet.

Ett eksempel på hvordan samarbeid og felles mål kan føre til noe fruktbart er hvordan de har gjort det i Phoenix, Arizona. De fikk ny brannsjef og det første han gjorde var å starte aksjon «BE NICE». Det ble laget merker med «BE NICE» som ble satt på brannvesenets biler og bygninger. Aksjonen går ut på at alle som trenger det, skal på en eller annen måte kunne få hjelp av brannvesenet. Hvis en eldre person står og venter på bussen som aldri kommer, og det kjører en brannbil forbi, stopper denne og tar med seg personen hvis det er den enkleste løsningen.

Alle stasjonene stiller opp for befolkningen 24 timer i døgnet og responsen fra befolkningen og politikere har vært enorm med At holdning hos befolkning til å hjelpe andre og i tillegg bevilgninger fra politikere.
Lønnsforhandlingene mellom de ansatte og ledelsen i Phoenix blir i dag holdt for åpne dører. De holdes i en konferansesal hvor hvem som helst kan høre på, og det som bli sagt der er gjeldende. Dette er kanskje veien å gå for å bedre samarbeid og kontakt med publikum.

Til slutt en takk til de som er gått bort i NY og som jeg har gledet meg med og en takk til min venn Capt. Fred Probst, Montgomery County, MD som holder meg oppdatert på det som skjer over there.

Publisert: 05-09-2001