Møkkadykk

Derfor er det viktig å tenke gjennom alle mulige eventualiteter og situasjoner du kan komme opp i og samtidig gjøre deg opp en mening om hvordan du vil løse de ulike problemene som måtte oppstå. Det gjelder kort sagt å være godt forberedt. Statistikken viser at du har mye større mulighet til å komme godt ut av vanskelige situasjoner hvis du på forhånd har tenkt gjennom et liknende scenario.

Alt dette er vel og bra, men det oppdraget jeg fikk denne tidlige sommerdagen var jeg alt annet enn forberedt på. Jeg vet ikke om det skyldes dårlig fantasi eller at tankegangen min rett og slett ikke er pervers nok.

Trygghetsalarm

”Det er en tryggehtsalarm i Briskeby distrikt, Langgaardsgate 5 bravo” Jeg er allerede godt våken, selv om klokken er over to på natta. Brannlyset vekket meg og jeg sitter på sengekanten for å avgjøre om jeg skal ta på meg røykdykkerbekledning eller vams. Jeg er froskemann og røykdykker denne vakta og psykisk forberedt på det meste. (Trodde jeg).

Å ja, tryggehtsalarm. Det som var av anspenthet i kroppen slipper taket og avløses av en trøtthetsfølelse  som jeg bare sekunder tidligere hadde fortrengt. Med vamsen over skulderen setter jeg kurs for vognhallen. De fire trøtte trynene jeg møter ved bilen vitner om at det ikke var dette oppdraget de ønsket seg mest akkurat nå.

Kjøreturen var kort, bokstavelig talt bare rundt hjørnet og alle bortsett fra sjåføren låste seg inn til fru Andresen i 3. etasje. ”Hallo, det er fra brannvesenet”. Vi varsler alltid vår ankomst og et svakt rop om hjelp fører oss ut på kjøkkenet der vi finner damen på gulvet mellom rulatoren og kjøkkenbenken. ”Å, så glad jeg er for å se dere, jeg skulle bare ha meg et glass vann og så datt jeg rett på baken og her ligger jeg”. Damen er i et merkelig godt humør til tross for den håpløse situasjonen hun befinner seg i. ”Hvor lenge har du ligget her da fru Andersen”? ”Ja, det har jo blitt en stund, jeg forsøkte mange ganger, men jeg kom meg bare ikke opp alene”. ”Du må trykke på knappen med en gang, vi er jo her for å hjelpe deg”. ”Uff, ja jeg vet jo det, men jeg liker ikke tanken på å bry dere”.

Vi hjelper damen på bena og støtter henne inn på soverommet og setter det etterlengtede vannglasset på nattbordet. ”Er du sulten fru Andersen, kanskje vi skal skjære en skive til deg”. ”Nei da, jeg har det så bra så, dere får ha mange takk for hjelpen”. ”Alt i orden sov godt da, vi låser når vi går”.

Sokning

Med blandede følelser setter vi oss inn i dykker’n og melder oppdraget utført til 110 sentralen. Vår kollega i vakta svarer og sier samtidig:  ”12, dere må sette kursen for Lysern i Enebakk, der er det en person som er savnet og han skal i følge vitner befinne seg i en utedass, over”. Thor Granli som er dykkerleder snur seg og ser på oss med et noe forvirret blikk, ”det var utedass han sa”? Vi nikker bekreftende og det går så smått opp for oss at denne vakta vil bli litt utenom det vanlige. ”Det er 12, har du noen flere opplysninger, over”. ”Ja, vi fikk meldingen fra politiet og det skal være funnet en person i denne utedassen som påstår at kameraten hans fremdeles befinner seg i disse noe urene omgivelser, over”. ”Det er mottatt fra 12”.

Thor snur seg og ser mot min dykkerkollega Lars Petersen og meg med et blikk fylt av medfølelse. ”Ja, gutter, er det noen som melder seg frivillig”. Lars og jeg ser spent på hverandre. Vi kjenner hverandre godt og har opplevd mye rart sammen etter flere år på dykker’n. Ord blir overflødige og vi vet begge hva den andre tenker; skal han ikke snart melde seg? 
Jeg prøver å virke uanfektet da jeg sier: ”Jeg kan godt ta det jeg”. Jeg kaster et raskt blikk over på Lars og vet at jeg har fått en venn for livet.

Morten som kjører dykker’n og Johan som er røykdykker denne vakta tilbyr seg begge å utføre oppdraget, ”vi er tross alt rørleggere begge to”. Jeg takker for tilbudet, men når jeg sitter som froskemann så får jeg også ta de oppdragene som kommer.

Lysern festivalen

Det er en veldig spesiell stemning i bilen på veien mot Enebakk. Ingen av oss har gjort noe liknende før, vi har ikke en gang hørt om det, vil det i det hele tatt være mulig? Jeg gjør meg opp mine egne tanker om situasjonen jeg befinner meg i og prøver å finne positive sider med oppdraget. Hvordan kunne jeg finne på å melde meg frivillig? Også jeg da, som må bite tenna sammen når jeg skifter bleie på guttungen. På en annen side så har jeg en unik mulighet på å teste meg selv, strekke grensene og bestemmer meg for å ta dette som en personlig utfordring.

Klokka nærmer seg fire og vi skjønner at vi begynner å nærme oss festplassen. Det blir tettere og tettere med fulle ungdommer som raver rundt i sin egen verden. Vi tar av fra hovedveien og etter en kort kjøretur gjennom en mørk skog kommer vi fram til en lysning som gjorde tjeneste som festplass for årets Lysern festival. Festivalen hadde pågått i en uke og stedet bar på festivalens siste dag preg av at det hadde gått hardt for seg. Hele scenariet liknet på en film jeg så for mange år siden, og jeg kikket meg engstelig rundt etter banjospillere.

Kameraten min er der enda.

Lensmannen og representanter fra det lokale Røde Kors tar godt imot oss og forklarer hva som hadde hendt. For ca. en time siden var det en mannlig gjest som hadde hørt rop om hjelp da han var på do for et nødvendig ærend. Ropet viste seg å komme fra en mann som lå å fløt nede i ekskrementene og det var ingen tvil om at han hadde store problemer med å komme seg opp. Etter mye om og men ble mannen dratt opp og spylt, men det var nå de virkelige problemene kom. Mannen, som var overstadig beruset, påsto at også kameraten hans fremdeles befant seg nede i dassen. Lensmannen festet ikke mye lit til mannens forklaringer, men kunne heller ikke avvise det som løgn. Lensmannen virket lettere oppgitt da han sier: ”Vi kan selvfølgelig vente på septikbilen som tidligst vil være her om fem timer, men vi skulle gjerne hatt en avklaring av situasjonen nå så dere får avgjøre om det er muligheter for en innsats med froskemann”.

Ti dasser og en grøft

I festplassens ytterkant fant vi skadestedet i for av ti dasser med en grøft under. Etter en liten befaring kunne vi fastslå at hvis festivalen hadde vart to dager til ville grøfta blitt for liten. Den var fylt til randen og lukten var for så vidt som forventet. Mens jeg kledde på meg tørrdrakten trøstet jeg meg med at jeg i hvert fall ikke ville kjenne lukten med helmaske på. Jeg fikk mange oppmuntrende og gode råd fra gode kollegaer mens de hjalp meg med påkledningen og stemningen bar preg av en lettelse over at det ikke var dem som skulle utføre søket. Jeg hadde vanskeligheter med å ta del i den muntre tonen der jeg bevegde meg mot en utedass i fullt dykkerutstyr.

Søket

Søket startet naturlig nok med utgangspunkt i den ene enden og når jeg satt på kanten og dinglet med bena så jeg for alvor det bisarre i situasjonen. I det gutta heiste meg ned kom jeg på et spørsmål jeg burde ha stilt på forhånd: hvor dypt er det? Grunnen til at jeg ville vite det var ikke først og fremst tanken på at det skulle skrives en dykkerjournal, men heller det at jeg nødig ville helt under. Jeg skal her være forsiktig med å beskrive følelsen alt for nøyaktig.

Det ville rett og slett være for perverst og garantert ødelegge matlysten deres i lang tid fremover, men det var med en oppriktig frykt jeg registrerte at grøfta var dypere en forventet. Lettelsen var stor da jeg kjente ”fast grunn” og ”vannet” nådde meg omtrent til brysthøyde. Søket var i gang. Vi er vant til å jobbe i dårlig sikt og være avhengig av å kunne ”se” med armer og ben. I dette tilfelle var det bena som ble øynene mine.

Etter noen meter oppdaget jeg at dassen var konstruert slik at tre stk 2” 4” var satt opp på tvers av grøfta og sperret veien for meg. Det var ikke noe annet å gjøre, jeg måtte under. Etter hvert som jeg søkte meg bortover kikket jeg opp på mine glade hjelpere som løp ut og inn av de ulike avlukkene for å se hvordan det gikk med meg. Det slo meg at det var helt unaturlig å se gjennom en dassramme fra denne vinkelen.
Lettelsen var mildt sagt stor da jeg endelig kom til enden av grøften. Heldigvis ble det ikke noe funn av noen druknet person og heldigvis var møkkadykket over.

Grillfest

Av naturlige årsaker brukte vi veldig lang tid på å skylle utstyret etter søket og alt ble i tillegg lagt i plastposer bak i bilen. Mannskapene fra Røde Kors gjorde hva de kunne for servicen og var til stor hjelp. Endelig kunne jeg ta del i den lettede stemningen der vi samlet oss rundt en stor utegrill midt på festplassen. Røde Kors disket opp med drikke og mat, men om jeg ville ha grillpølser? Nei takk!!!

Publisert: 05-09-2001