Strålerørsteknikk

Enten man er erfaren eller helt ny som røykdykker, blir man aldri utlært. Nye ting tilegnes
 i samsvar med erfaring, tidens kappløp innen ny teknikk og arbeidsprosedyrer likeså. 
I veiledningen om røyk- og kjemikaliedykking står det i kap.2 pkt 2.2 om rett kompetanse:
”Personell som skal utføre røykdykkertjeneste, må ha grunnleggende kunnskap om fysiologi, brannfysikk, viktige bygningstekniske brannverntiltak, slokkemidler, angrepstaktikk, verneutstyr og regelverk for HMS.” 
Hva med kunnskap om strålerørsteknikken, er den bare et påslep innen angrepstaktikk? Kan vi med hånden på hjerte si at opplæringen og fokuset på dette er tilfredsstillende på de ulike aktørers grunn-/røykdykkerkurs, og ved øvelser i eget brannvesen?

I løpet av årene har vi fått blant annet disse impulser og krav:

• Vi har engang lært av Anders Lauren (”Baker`n) at støtvis slukking er det beste.
• Vi har også hørt at pensling eller klokkemetoden er en gunstig slukkemetode.
• Strålerøret bør ha en vannmengde på minimum 250-300 liter/minutt, og optimal dråpestørrelse regnes fra 0,2-0,3 mm.
• En vinkel på strålebilde bør være minst 45 – 60 º.
• Slokketeknikker er direkte, indirekte og (offensiv) slokking  

Målformuleringen til yrkesgrunnkurset ved Norges brannskole sier: 
”Eleven skal få trening i bruk av strålerør og vite når man skal benytte slokketeknikkene direkte-,indirekte slokking”. 
Tar jeg ikke helt feil, tror jeg de fleste benytter seg av denne formuleringen? I veiledningen om røyk- og kjemikaliedykking pkt 6.1 står det under røykdykkers oppgaver blant annet: ”betjene strålerøret eller annet slokkemiddel”
Videre er det ved Norges brannskole og enkelte andre godkjente aktører, i rammeplanen for grunnkurset (røykdykkerdelen) avsatt 2,5 timer til trening hva angår strålerørsteknikk pr gruppe à 10 stk, inkludert teori og praksis. Når vi er ferdig på kurset, er vi da ”gode nok” til å håndtere vårt eneste våpen, som beskyttelse for oss selv og best mulig slokking av brannen. Er vi faktisk det?

Lite erfaringsgrunnlag
Hvis vi tar antallet branner som krever innvendig røykdykkerinnsats med aktiv bruk av strålen –  fordeler dette på aktive år som røykdykker – fordeler dette videre på de ulike vaktlag  – videre fordeler vi dette på hver enkelt røykdykker – så kommer man antakelig frem til at selv de største byene i Norge ikke klarer å gi nok reellt erfaringsgrunnlag pr røykdykker i løpet av en aktiv yrkeskarriere. Derfor må vi nok ta av oss ”hjelmen” og tenke en gang til over hva det er vi øver på og hvilke øvelsesobjekter vi bruker når vi først har tilgang til en varm røykdykkerøvelse.

Søksteknikk i varme omgivelser uten store muligheter for slokking, er det de fleste forbinder med den årlige varme øvelsen vi må ha. Har man mulighet for flere varme øvelser, er ikke fokuset på bruken av strålerøret et tema her heller. Vi blir utrolig gode til å samarbeide og å søke effektivt etter savnede personer, men der stopper det hva det gjelder strålerørsteknikk.
Øvelsesmulighetene rundt om i landet for å bli godt kjent med strålerørets funksjon, begrenser seg kanskje til en runde eller to i året i en overtenningscontainer. Og da er man som regel flere en bare en person som skal trenes. Andre har kanskje store kar fylt med vann og diesel, og bedriver strålerørsteknikk der. Men er dette bra nok?

Bør det vies mer tid til å ”leke” med strålerøret?

• Vi skal i blinde vite at man forandrer til en større vinkel på strålebildet ved å vri til venstre side og motsatt til høyre.
• Vi bør se hvordan strålen og vanndråpestørrelsen forandrer seg, og påvirker brannbildet etter de ulike innstillingene på de forskjellige strålerørstypene.
• Vi bør vite hvilket arbeidstrykk som er best for ditt strålerør.
• Vi bør vite hvilken vannmengde (liter/minutt ut av strålerøret) som knuser vanndråpene best i forhold til hva en skal slukke.

Til syvende og sist er det kanskje kunnskapen om bruken av strålerøret som i siste liten redder deg selv, din kollega eller ”sivile”.

Hvilke øvelsesfasiliteter har vi erfaring med?
Når det gjelder øvelsesfasiliteter med tanke på effektivitet, god innlæringsmulighet, sikkerhet og miljø, mener jeg at gassdrevne anlegg (LPG i væske/eventuell gass) er det som fungerer best per dags dato. Her er det selvfølgelig mange ulike typer anlegg på markedet. Alt fra mobile tilhengere til stasjonære containere og ”flyskrog”.  
Det finnes noen gassdrevne anlegg i ulike størrelser rundt i Norges land. Min erfaring strekker seg til et anlegg som det svenske Räddningsverket har utarbeidet, og som også Luftforsvarets Bakkeoperative skole, avdeling brann og redning har på sitt brannøvelsesfelt. Jeg skal ikke komme inn på alle spesifikasjonene ved dette anlegget, da det vil komme i en senere reportasje, men jeg vil i grove trekk gi dere et lite inntrykk. 

Dette er en 40 fots container, hvorpå et ”brennkammer” på ca 10 fot kommer i tillegg. I brennkammeret er det dyser som sprer LPG som væske. Væsken antennes ved en pilotflamme og flammene kan kastes helt ut av containeren. Det kan lages et tykt røyksjikt som går helt ned til gulvet, hvorpå man kan få dette til å antenne, og vi har en simulert fullt utviklet romsbrann som man kan jobbe med. Etter hvert som røykdykkerne slokker/trener, tilfører vi bare mer gass, og øvelsen kan vare så lenge instruktøren vil. Den ansvarlige instruktøren sitter på langsiden ved en todelt dør og styrer alt av gasstilførsel. Her finnes også et nødhåndtak som stopper all gasstilførsel rett ved dysene og flammene dør ut umiddelbart. 
Dette gassanlegget er videre koblet sammen med en dør inn til resten av betonghuset, hvor tanken er å gi et i utgangspunktet ”kjedelig” varmt søk uten mulighet for slokking, et lite overraskelsesmoment hvor man må slokke for å komme videre. Erfaringene er bare positive med tanke på at det også sparer instruktørene for mye merarbeid som vedfyring medfører, samt effektiviteten og læringseffekten det gir ved å kunne styre brannbildet helt og fullt