Et kort tilbakeblikk i historien viser at utrykningsberedskapen i Oslo har blitt halvert på de siste 25 år fra 104 mann på vakt inntil 1978 og fram til dagens bunnivå på under 50 mann.
Brannordningen fra 1978 tilsa et minimum på 72 mann på vakt i Oslo fordelt på ni brannstasjoner. I løpet av slutten av 80- årene og begynnelsen av 90-årene ble styrken gradvis redusert på grunn av dårlig kommuneøkonomi, noe som resulterte i stengning av Grefsen brannstasjon i 1991. Internt ble minimum vaktstyrke satt til 60 mann inntil ny brannordning kom i 1996.
I den nye brannordningen fra 1996 hadde ledelsen i Oslo brannvesen kun fastsatt den totale vaktstyrken på brigadene og ikke en minimumsstyrke. Det totale antall personell som skulle være på brigadene ble satt til 72 mann og man skulle ha en ”flytende” minimumsstyrke. Det er denne ”flytende” minimumsstyrken man i dag ser resultatene av med under 50 mann på vakt. En såkalt ”flytende ” minimumsstyrke er trolig et ukjent begrep for de fleste brannvesen og leser man forskrift om organisering og dimensjonering finner man heller ikke begrepet der. Differansen mellom totalt antall brannmannskaper på brigaden og det som faktisk er på vakt, ligger i fravær på grunn av sykdom, kurs, ferier, avspasering og permisjoner.
I dag har man i Oslo åtte brannstasjoner hvorav en havnestasjon som er oppsatt med to mann til å betjene de to brannbåtene. På hver av de syv vanlige brannstasjonene er det en mannskapsbil. De tre bistasjonene på Kastellet, Grorud og Smestad har i tillegg til mannskapsbilen ansvaret for hver sin skogbrannbil. Disse stasjonene er satt opp med seks mann på hvert lag og det skal være fem mann minimum i vaktstyrken på disse stasjonene for å kunne utføre en røykdykkerinnsats. På stasjonene Bryn, Sagene, Briskeby og
Hovedstasjon har man egne røykdykkerbiler hvor mannskapene er enten kombinerte røykdykkere og kjemikaliedykkere eller røykdykkere og froskemenn. Disse bilene skal være bemannet med fem mann og bilene dekker hver sine deler av Oslo som støttestyrker ved røykdykkerinnsatser. I tillegg dekker disse bilene regionale tjenester som vanndykkertjeneste, trykktankkjøring og farlig-gods beredskap. Inntil nylig har også RITS-beredskapen i Oslo vært bygd opp stort sett blant mannskapene på disse bilene.
Høydeberedskapen i Oslo består av stigebil på Briskeby, snorkel på Sagene og snorkel på Hovedstasjon. Hver av disse bilene skal være bemannet med to mann. På Hovedstasjon har man i tillegg redningsavdelingen som består av en redningsbil og en bergningsbil hvor det til enhver tid skal være fire mann. Oslo har også containerbil, restverdibil, depotbil m.m. som er utplassert på ulike stasjoner og som blir bemannet med mannskapene på de stasjonene ved behov.
I brannordningen fra 1978 greide man å ha en full bemanning på alle de åtte mannskapsbilene, fire røykdykkerbilene og de tre stige/snorkelbilene. Situasjonen i dag er at man i flere tilfeller kun har hatt to stige/snorkelbiler i drift og i enkelte tilfeller kun en stige eller snorkel i drift. Når det gjelder røykdykkerbilene er vanligvis kun to biler i drift og det skal da være en røykdykkerbil med røykdykkere/kjemikaliedykkere og en bil med røykdykkere/froskemenn. I et tilfelle nylig hadde man kun en røykdykkerbil i drift og da med kombinerte røykdykkere/froskemenn. Den regionale farlig-gods beredskapen som er bygd opp rundt røykdykkerbilene med kombinerte røykdykkere/kjemikaliedykkere var på dette tidspunktet tilnærmet lik null.
Det har tidligere blitt sagt at man alltid skal ha røykdykkere på de stasjonene som ikke har egne røykdykkerbiler i drift slik at stasjonene kan starte en røykdykkerinnsats selv. Dette syndes det også imot da man erfarer at mannskapsbiler tidvis kun er satt opp med tre mann. For å illustrere med et eksempel kan det vises til en fredagskveld nylig hvor brannstyrken på Hovedstasjon besto av tre mann på mannskapsbil og to mann på snorkel. En røykdykkerinnsats måtte i dette tilfelle avvente til man hadde fått assistanse fra en annen stasjon.
Bruken av ”flytende” minimumsstyrke og stadige variasjoner i bemanning av biler og hvilke biler som er i drift, fører til at mannskapene føler frustrasjon når man aldri vet hvilke biler som er i drift. I forhold til internkontroll og kompetanse blir det vanskelig å planlegge en kontinuerlig opplæring. Det reises også spørsmål om sikkerheten til byens befolkning og brannmannskapene er godt nok ivaretatt med en så lav røykdykkerberedskap og høydeberedskap.
Oslo brann- og redningsetat har så langt i år spart inn 4,5 millioner kroner og mange spør seg hvorfor utrykningsstyrken ikke er bedre bemannet med så mye midler i reserve.
Oslo har nå oversteget en befolkning på 500.000 innbyggere og byen har 2880 § 22 objekter.
Som hovedstad har Oslo mange viktige samfunnsfunksjoner samt spesielle objekter som vei- og jernbanetunneler, høyhus, bygårder fra 1890 med kun en rømningsvei, et stort antall diskoteker/nattklubber pluss hospitser og andre boliger bebodd av mennesker med rus og/eller psykiske problemer. Alt dette krever naturlig nok en god brann- og ulykkesberedskap til enhver tid som kan takle flere situasjoner samtidig.
Oslo kan på mange måter sammenlignes med Gøteborg i størrelse. Redningstjenesten i Gøteborg er i dag regional og omfatter mange kommuner, men i Gøteborg by har man dobbelt så mange stigebiler/snorkelbiler i drift til enhver tid.
Oslo brann– og redningsetat utførte i 1998 oppdrag hvorav 432 utrykninger til bygningsbranner.
Publisert: 07-09-1999
COMMENTS