Hvert dykk var nøye planlagt og ingen var i tvil om sine arbeidsoppgaver. Fra v. Stian Hausvik, Frank Åstveit (dykker), operasjonsleder Leif Linde og Per Sherling
Hvem gjør jobben?
Etter at håpet var ute for å finne flere overlevende i Rocknes gikk arbeidet inn i en ny fase. De omkomne måtte ut så fort som det lot seg gjøre, både for å lette politiets etterforskning og identifisering, men først og fremst for at de etterlatte skulle få visshet og en grav å gå til. Det ville ta alt for lang tid å snu havaristen. Hvem som skulle utføre denne jobben var langt fra avklart i begynnelsen av denne fasen. Var det en jobb for arbeidsdykkeren, som hadde lang erfaring og vant til å mestre de fleste arbeidsoppgaver under vann, eller var det redningsdykkeren som med sin bakgrunn fra brann og redningstjenesten. Dette var ingen vanlig arbeidsplass, men heller et skadested/åsted og det var mange hensyn som måtte tas. Ingen er i tvil om at arbeidsdykkeren har langt flere dykk og på den måten må sies å være bedre dykkere. Det er heller ingen tvil om at redningsdykkeren er vant til å håndtere traumatiske oppdrag, mye takket være erfaring og et godt utbygget kollegastøtteordning.
Delt løsning
Som i så mange tilfeller var det også her samarbeid mellom flere aktører som viste seg som den beste løsningen. Det ble tidlig klart at den ene ikke kunne klare seg uten den andre og dykkerfirmaet IMC Diving AS som har sitt hovedkontor i Sandviken i Bergen, ble valgt som samarbeidspartner.
IMC Diving fikk som oppgave å utføre det praktiske arbeidet med sikring av vraket, lage åpninger inn i vraket og sikre disse. Dykkerne fra IMC skulle også fungere som tendere for redningsdykkerne. Redningsdykkerne skulle foreta inntregning og søk inne i vraket.
Samtidig engasjerte IMC firmaet Amundsen Diving for å overvåke opperasjonen med en ROV (Remote Operated Vehicle) eller fjernstyrt miniubåt. IMC hadde mistet sin egen ROV under redningsaksjonen tidligere.
Prosedyremanual
Planleggingen av dykkingen inne i Rocknes startet umiddelbart etter at redningsaksjonen ble avsluttet. Brannsjef Helge Eidsnes og ansvarlig for redningsdykkertjenesten Leif Linde var klar over at dersom de skulle bli tatt på alvor som en av hovedaktørene under søksopperasjonen måtte de utarbeide en egen prosedyremanual for dette oppdraget. Det var av den største viktighet for Eidsnes og Linde at dette var på plass før dykkingen kunne starte, slik at de på denne måten kunne forebygge uhell og ulykker.
Prosedyremanualen ble utarbeidet på rekordtid, men bærer ikke preg av det, og det var heller ingen bakdel at Helge Eidsnes tidligere hadde jobbet med planlegging av undervannsopperasjoner på Nordsjøen, og til alt overmål hadde skrevet en diplomoppgave om dette emne.
Resultatet ble en manual på 75 sider som er alt for detaljert til å komme nærmere inn på her. Brannsjef Helge Eidsnes og Leif Linde, som ble utnevnt til operasjonsleder for søket, krevde at alle som skulle involveres i søket satt seg godt inn i manualen før arbeide kunne igangsettes.
Man kan vanskelig ha en bedre kontroll over et skadested/åsted som her. Den ominnredede kontorbrakken til IMC-Diving AS ble et perfekt kontrollrom. Nærmest kamera: Dykkerleder Roy Antonsen, operasjonsleder Leif Linde, protokollfører Jan Tore Brakstad, Erling Christensen fra Krimteknisk avd. Hordaland, Erik Daae fra Hordaland politikammer og Feltleder Tore-Per Bakken fra Kripos
Kvalitetssikring
Det var Hordaland Politidistrikt v/ Politimesteren som hadde det overordnede ansvar for opperasjonen. Som en del av kvalitetssikringen sørget Politimesteren for at det ble foretatt en uavhengig vurdering av aktørene for å få bekreftet at alle parter var skikket for oppgaven. Overingeniør Yngve B. Bergflødt fra Statoil, som er en kapasitet på området, med erfaring fra ulike dykkeropperasjoner gjennom mange år, ble bedt om å gjøre en vurdering av Redningsdykkerne i Bergen brannvesen og IMC-Diving. Likeledes ble Arbeidstilsynet bedt om en uttalelse.
Attester
Den forenklede tilsynsrapporten som Bergflødt sendte tilbake til Hordaland Politidistrikt viste til fulle at både redningsdykkerne i Bergen brannvesen og IMC-Diving var godt kvalifisert for oppdraget. I rapporten sier Bergflødt blant annet:
”Tilsynet hos Bergen brannvesen viste ganske raskt at dykkergruppen var kompetent til å gjennomføre oppdraget. I tillegg har Bergen brannvesen aktiviteter som overskrider kravene i de nevnte forskrifter og som gir oppdraget positive synergieffekter”.
Bergflødt lister dermed opp aktiviteter som: EFOK (Emosjonell Førstehjelp og Krisehåndtering), at flere av deltakerne er utdannede sykepleiere og ambulansesjåfører, at brannvesenet stiller med egen ambulanse på operasjonsstedet og at brannvesenet har en stor logostikk kapasitet.
Videre sier rapporten: ”I den forestående opperasjonen inne i boligkvarteret på MS Rocknes, som ikke er et ”tradisjonelt” arbeidsoppdrag, er det en særlig fordel at brannvesenets redningsdykkere har erfaring i tjenesten, med å ta seg av skadde og omkomne på land og i sjøen”.
Bergflødt konkluderte videre med at også IMC-Diving var kvalifisert til oppgaven og sier under en samlet vurdering blant annet at: ”Oppsettet for denne opperasjonen viser seg å være en meget bra kombinasjon av spesialkompetanse”.
Overingeniør Yngve B. Bergflødt understrekte videre viktigheten av at det var utarbeidet en felles opperasjonsprosedyre for oppdraget.
Heller ikke Arbeidstilsynet hadde noe å utsette på at redningsdykkerne utførte dette oppdraget og sier blant annet: ”Arbeidstilsynets tolkning av Best. Nr. 511 tilsier at en dykker med R-sertifikat Jf Best. Nr. 511 § 9. kan arbeide med redning av liv og store verdier.
Dette innebefatter også søk etter forulykkede, samt finne og ta vare på døde personer. Dette har redningsdykkerne i Bergen brannvesen kompetanse og erfaring til.
Det er heller ikke i forskriften sagt at de ikke kan gjøre annet arbeid som de har kompetanse til som følge av deres utdannelse og praksis”.
Sikkerhetsanalyser av MS Rocknes
MS Rocknes var slept inn til CCB (Coast Center Base) – Ågotnes, som er en del av Bergen havn i Fjell kommune, på Sotra. Det var på forhånd innhentet skriftlig garanti fra rederiet om at båten var
Det viste seg at redningsdykkere hadde den rette bakgrunn og erfaring for denne operasjonen. Dykker: Stian Hausvik
stabil. Videre skulle Hordaland Politidistrikt i samarbeid med rederiet sørge for at stabiliteten ble opprettholt.
Dette ble utført ved at alle hull som ble forårsaket av grunnstøtingen måtte tettes og at det ble boret nye hull på strategiske steder for å kunne pumpe inn luft. Innpumpingen av luft i havaristen, samt kontrollering av stabiliteten fortsatte kontinuerlig under hele opperasjonen. Videre ble det innhentet dekkstegninger over skipets overbygning slik at det kunne utarbeides søksområder og inntregningsveier. Det ble også gjennomført befaringer på søsterskipet MS Stones der det ble tatt bilder og video av planløsning og innredning. Det ble også gjennomført egenopplæring av dykkermannskapene og det ble foretatt øvelsesdykk med trening på nødprosedyrer.
Basen etablert
Basen ble etablert på IMC-Diving sin nedlagte ferge MS Flekkerøy, som lå fortøyd ved siden av havaristen. På fergedekket var det god plass til alt utstyret som var nødvendig og kanskje vel så viktig var det at fergen rommet en romslig spise og oppholdsrom. Trivsel er viktig for at en slik opperasjon skal bli vellykket og ikke minst bidro kokken til en høy triveselfaktor. Oppholdsrommet ble også brukt til briefinger og debrifinger som ble holdt av en erfaren feltleder fra Kripos; Tore Per Bakken og operasjonsleder Leif Linde.
Retningslinjer og sikkerhet
Retningslinjer og sikkerhetsreglene var meget omfattende og gjennomtenkte. Allikevel må slike forhåndsbestemte regler ofte tillempes forhold som blir avdekket under arbeidets gang. Det var kjent hvor dypt skipet stakk i vannet og de viste at de ville ligge under en 27 meters tabell. Det ble også tidlig klart at det uansett vill bli alt for kort bunntid om de ikke gjennomførte dekompresjonsdykking. Maksimumsgrensen for inntregning i havaristen ble i utgangspunktet satt til 15 meter, men etter at de ble klar over de store ødeleggelsene inne i skipet anså de det for sikrere å heller ta flere hull i skroget for å oppnå en kortere inntregningslengde. Det var også meget viktig at man hele tiden sørget for en sikker retrett vei for dykkerne. Skarpe kanter og løse gjenstander måtte sikres før videre inntregning. IMC besørget et trykkammer som var plassert på dykkerbasen og Bergen brannvesen hadde engasjert den ikke ukjente dykkerlegen Svein Eidsvik som en viktig del av den dykkermedisinske beredskap.
Dykkerne forlater overflaten
Mandag 02. februar 2004 kl. 07.00 var endelig alle bitene på plass og søket etter savnede kunne begynne. Dykkerne brukte overflateforsynt AGA-utstyr med en luftbank som forsyntes av en kompressor. Samtlige dykkere var utstyrt med kommunikasjon til overflaten, samt et kamera som ga dykkerlederne og politiet klar tale og skarpe bilder der de kunne følge operasjonen fra en container på fergens dekk. Formålet med hvert dykk var nøye planlagt og ingen var i tvil om hvilke oppgave og ansvarsområde de hadde. Dykkerlederne Kjell Ove Christoffersen og Roy Antonsen hadde full oversikt og kunne ved hjelp av tegninger guide dykkerne til en hver tid. Dykkerlederne holdt en meget streng disiplin i forhold til hva som var intensjonen og avtalen med dykket og bidro sterkt til at dykkerne følte den trygghet som er påkrevet under slike operasjoner. I det samme kontrollrommet satt politiet og kunne følge dykket fra sine egne monitorer. Dykkerne fra IMC-Diving ble ledet av egne dykkerledere som satt i en annen container og ROV’n (miniubåten) ble styrt av mannskapet fra Amundsen Diving som satt i en tredje container. Alle lyttet på sambandet og operasjonsleder Leif Linde sørget for at de ulike samarbeidspartene dro i samme retning.
De ulike samarbeidspartene under denne delen av opperasjonen kan ikke få rost hverandre nok for det samarbeidet som utviklet seg. Fra v. Erling Christensen fra Krimteknisk avd. Hordaland Politikammer, Feltleder Tore-Per Bakken fra Kripos, brannsjef Helge Eidsnes operasjonsleder Leif Linde og skipper på Flekkerøy Malvin Solberg
Store ødeleggelser
Det første søket ble gjort der de mente det ville være størst muligheter for funn. Arbeidet med skjærebrenneren for å lage hull i skroget gjorde at sikten ble meget dårlig, men de bestemte seg allikevel for å gjennomføre søket. Det var forventet at det ville være store ødeleggelser inne i skipet etter at vannet hadde strømmet gjennom dekkene på kort tid, men alle ble allikevel overrasket over hvor omfattende ødeleggelsene var. Vannet hadde strømmet inn på broen fra styrbordside og deretter fosset gjennom alle dekk og korridorer på meget kort tid. Følgende var at vrakdelene hadde hopet seg opp på babord side av båten og var så komprimert at en 100 % gjennomsøkning enkelte stedet var umulig. Vannet hadde slått ned brannvegger og bøyd ståldører og aluminiumsprofiler og alt tenkelig inventar hadde kilt seg inn i hverandre. Isolasjonen i veggene hadde løst seg opp i små biter og gjorde samtidig at sikten ble ytterligere forverret.
Dykkerne måtte rydde seg vei inn i havaristen meter for meter og den planlagte sikringsoppgaven for å unngå en farlig retrett vei fikk stor fokus.
Redningsdykker/Røykdykker
Redningsdykkere har mange ulike søksmetoder å velge mellom, men i dette tilfelle var disse dårlig egnet. Her kom redningsdykkernes mangeårige erfaring som røykdykkere virkelig til sin rett. Likehetstrekkene med en røykdykkerinnsats er mange. Her måtte man søke seg gjennom en bygningsmasse i dårlig sikt på samme måte som i et branntilfelle med tomannslag i angrep og en sikringsmann (dykkeren fra IMC) i døråpningen. Dette faktum bare understreket riktigheten av personellets sammensetning.
Funn av omkomne
Det ble ingen funn den første dykkerdagen, noe som skapte en viss frustrasjon blant dykkerne. På dykkerdag to derimot fant dykkerne to av de omkomne på broen og dekket under, der ødeleggelsene var desidert størst. Inntregningen var så risikabel på dette stedet at det ble bestemt at det ikke skulle gjøres flere søk i dette området av hensyn til dykkernes sikkerhet.
De påfølgende dagene ble skipet systematisk gjennomsøkt og ved dag syv kunne man konstantere at det til sammen var funnet 11 omkomne under denne delen av opperasjonen.
Det var i mange tilfeller meget vanskelig å få de omkomne ut av havaristen. Vannmassenes ødeleggelser gjorde at frigjøringen av de omkomne ble et tidkrevende arbeid. På nytt ble det brukt for brannmannserfaring der dykkerne måtte ta i bruk ulike frigjøringsmetoder og verktøy for å få jobben utført. Det ble hele tiden utvist en stor respekt for de omkomne, som det blir på et hvert skadested, og ingen av dem ble påført noen form for skader under arbeidet.
Identifisering/Etterforskning
De omkomne ble, etter at de var tatt ut av havaristen lagt i en jernkiste som var senket ned fra dykkerbasen for deretter å bli heist opp til de ventende polititjenestemenn. Feltleder fra Kripos, Tore Per Bakken og andre tjenestemenn fra Hordaland politikammer var meget godt forberedt og sørget for at den nitidige identifiseringsjobben fikk en riktig start. Bakken understreket at søket etter omkomne skulle ha absolutt førsteprioritet, men dersom dykkerne fant datautstyr, loggbøker og liknende under søket, skulle de ta dette med seg opp, så sant dette ikke forsinket arbeidet.
Godt samarbeid
De ulike samarbeidspartene under denne delen av opperasjonen kan ikke få rost hverandre nok for det samarbeidet som utviklet seg. Målsetningen om et godt miljø ble til de grader innfridd og var utvilsomt en viktig faktor til at opperasjonen ble vellykket.
Godt jobba Bergen!
Redningsaksjonen, innsatsen mot akutt forurensning og det påfølgende søksjobben kan vel, etter undertegnedes mening, knapt nok gjøres bedre. Vi vet, som redningspersonell, at det alltid er lett å komme i etterkant med meninger om hva som kunne vært gjort annerledes, og det vil alltid være flere måter å løse en oppgave på, men jeg tror ikke det vil være mye å henge seg opp i for kritikerne etter disse aksjonene. Bergen har vist profesjonalitet gjennom raske og riktige avgjørelser, nitidig planlegging og en flott fremtreden i media. Så får vi håpe på at Bergenserne ikke blir alt for ”høye på pæra” etter dette skrytet, men de fortjener det
COMMENTS