Han reddet verden, men måtte betale en høy pris

Tsjernobyl
En stor hvit skulptur med teksten – De reddet verden – står idag foran brannstasjonen i Tsjernobyl. En av redningsmennene var Viktor Yagunov, i dag 64 år.

Vi treffer han i hans leilighet i Tjerkassy, 20 mil sør for Ukrainas hovedstad Kiev. Her bodde han også den 26. april 1986, en dag – for 25 år siden – som forandret hans liv for alltid.
– Jeg hadde jobbet flere år som brannmann, men jeg hadde videreutdannet meg og var branninspektør ved regionadministrasjonen da ulykken skjedde, forteller han.

Dagen etter at alarmen gikk på kjernekraftverket fikk han beskjed om at noe hadde hendt i et kjernekraftverk. 
Han fortet seg til brannstasjonen og fikk en kort gjennomgang om hva som skulle gjøres. Viktor fikk spesialutrustning og kunne løpe hjem en kort stund for å si adjø.
Sønnen Dima, da sju år gammel, minnes:
– Pappa sto i gangen med store støvler på seg. Jeg reagerte på dem fordi han alltid hadde sko på seg. Pappa virket urolig.
Men den som var mest urolig av alle var hustruen Larissa. Som fysikklærer forsto hun hvilke krefter det kunne handle om ved en kjernekraftsulykke.

– Jeg var skrekkslagen. Jeg bare gråt da Viktor reiste avgårde.
Viktor kom til Tsjernobyl knapt tre dager etter ulykken. Det han så glemmer han aldri.
– Det var helt tomt for mennesker i Pripjat, byen som ligger ved kjernekraftverket. Alle de 46.000 innbyggerne hadde blitt evakuert i timene før vi ankom. Først da forsto jeg at det virkelig var alvorlig.

Det første Viktor Yagunov gjorde var å hjelpe til med helikoptertransporter. Et stort antall helikoptre fløy over reaktoren og tømte sand og pulver for å dempe varmen og stoppe de radioaktive partiklene.
Viktor jobbet med helikoptrene i en knapp uke. Neste oppdrag var minst like vanskelig – å stoppe de mange skogsbrannene som hadde blusset opp i området rundt Tsjernobyl.

Sammen med titusentalls brannmenn kjempet han med brannene.
Etter 25 dagers steinhardt arbeid var det over. Han fikk reise hjem de drøye 35 milene til Tjerkassy.
Han og hans kolleger ble erstattet av nye brannmenn som kom fra hele Sovjetunionen.
Sammenlagt deltok nærmere en halv millon mennesker i redningsarbeidet etter ulykken. De såkalte likvidatorene besto først og fremst av vernepliktige soldater, brannmenn, militært personell, politi og helsepersonell.
– Da jeg kom hjem var jeg fullstendig utslitt. Jeg sov i et par dager.

Viktor Yagunov behøvde aldri å reise tilbake til Tsjernobyl. Og alle invitasjonene til minneshøytider for ulykken takker han nei til.
Også vårens 25-årsminne. Han har bestemt seg:
– Jeg vil aldri vende tilbake til Tsjernobyl.
Han nøyer seg med å besøke Tsjernobylmuseumet, som er i Tjerkassys kulturhus. Museumet er en hyllest til alle de brannmenn og andre fra byen som deltok i redningsarbeidet.

De 25 dagene i Tsjernobyl har satt sine spor.
Viktor Yagunov hatt to hjerteinfarkter og konstant høyt blodtrykk. Krampene har bare økt med årene.
For elleve år siden ble han uførepensjonert og såkalt Tsjernobylinvalid av tredje grad. Det betyr at han i tillegg til pensjon også får gratis leilighet, buss- og togreiser og rabatter på strøm og vann.
– Det er et lite plaster på såret, men penger kan aldri ta vekk den smerten jeg har opplevd.

Tsjernobyl – en tikkende bombe

Brannmennene Michail Lasjkov og Andrej Pylopets passer på at den aldri brister.

25 år etter ulykken er radioaktiviteten fortsatt høy rundt reaktor 4 i Tsjernobyl. Et rustet plateskall, som venter på renovering, gjør at en brann skulle kunne få katastrofale konsekvenser. Derfor er brannstasjonen fortsatt der.
Her jobber 66 personer under ledelse av Michail Lasjkov, 41 år.
– Vi har en hel del utrykninger for det er ikke bare kjernekraftverket som er vårt område. Vi opererer i hele den sonen som ble evakuert etter ulykken. Om sommerne har det vært mange skogbranner, ellers er det for det meste branner i bygninger. Det er jo flere tusen som jobber med saneringen av området og som arbeider med det nye stålskjoldet som skal beskytte reaktoren, forteller Michail Lasjkov når han viser oss rundt på brannstasjonen.

Brannbilene er av det russiske merket Zil, de er stort sett de samme bilene som var her for 25 år siden.
– De er kanskje ikke de mest moderne, men de holder godt for oss. I Kiev har brannvesenet nyere biler.
I en stor garasje ved siden av selve brannstasjonen er det helt andre maskiner som gjelder. Det er store stridsvogner som er ombygde for å stoppe skogbranner.

– De er veldig effektive. Stridsvognene kan spyle omtrent 400 meter og har en kapasitet på tolv tonn vann, forklarer Michail Lasjkov som forteller at brannmannsyrket er populært i Ukraina.
Kravet er først å gjennomføre militærtjeneste som etterfølges av en fire måneders utdannelse og åtte måneders praksis.
På brannstasjonen i Tsjernobyl arbeider de 15 dager og har 15 dager fri. Det er da de reiser hjem til sine nære og kjære.
Arbeidstiden og et risikotillegg gjør at de trolig er Ukrainas best betalte brannmenn med en månedslønn på ca. 3.000 hryvnia (ca. 2.000 norske kroner).

Er det ikke farlig å jobbe i Tsjernobyl?
– Det er klart at den radioaktive strålingen er høyere enn andre steder, men jeg er ikke redd. Dessuten har vi regelmessige helsekontroller, sier Michail Lasjkov og åpner døren til stasjonens alarmsentral.
Her sitter Julia Marutjuk og har kontroll på alle telefonene. Hun har syv stykker på skrivebordet, men den viktigste av alle er bak hennes rygg – en gul telefon.
Det er Tsjernobyltelefonen. Det er den som ringer hvis noe har skjedd på kjernekraftverket.
Telefonen har bare ringt en sjelden gang. Sist gang den ringte var det en elektrisk feil i en bygning ved siden av den havererte reaktoren.
– Jeg håper at den bare ringer når det er øvelse, sier Michail Lasjkov.
Julia Marutjuk nikker.

Fakta om Tjernobylulykken

For 25 år siden, klokken 01.23 den 26. april i 1986, eksploderte reaktor 4 i kjernekraftverket i Tjernobyl og en voldsom brann brøt ut.
To minutter senere ankom de første brannmennene.
Ni minutter etter ulykken kom brannvesenet fra byen Pripjat og halv fire på morgenen kom en stor gruppe med brannmenn fra Kiev, drøyt ti mil fra reaktoren.

Store mengder med radioaktive partikler ble spredd. De sovjetiske myndighetene mørkla konsekvensene.
Det var først et par dager etter at utslippet hadde blitt oppdaget av kjernekraftverket i Forsmark i Sverige at Sovjetunionen innrømmet at det hadde skjedd en ulykke.
En FN-rapport skriver at rundt 10.000 mennesker har dødd som følge av ulykken, men det finnes forskere som prater om sekssifrede dødstall.

Antall krefttilfeller har økt kraftig i visse regioner(i første rekke skjoldbruskkreft) og andre sykdommer, både fysiske og psykiske.
På tross av ulykken ble ikke kjernekraftverket stengt. Først i år 2.000 ble den siste reaktoren stengt, etter sterkt påtrykk fra andre land.
Rundt kjernekraftverket finnes i dag en sone, 30 kilometer i radius, som er stengt. Det kreves en spesiell tillatelse for å komme inn der. Og myndighetene har iverksatt forbud mot å bo i sonen i 500 år fremover.

Fredrik Nejman tekst og
Rickard Kilström foto