Vi har mange typer tunneler. La meg imidlertid konsentrere meg om vegsektoren. Problemsstillingene er i stor grad sammenlignbare også for jernbane og sporvei. På riksveg er det i dag cirka 730 vegtunneler. På fylkesvegnettet er det 142 tunneler som generelt har lavere standard enn riksvegtunnelene, men de ligger også i stor utstrekning på et lavtrafikkert vegnett.
Når det gjelder tunnellenes sikkerhetsmessige standard bør det skilles mellom trafikkulykker og branner. Det er gjennomført en større undersøkelse som gjelder trafikkulykker i tunnel som dekker cirka 500 vegtunneler på riksvegnettet. Resultatet viser at sikkerhetsnivået i tunnelene er bedret og at de nå har lavere risiko enn tilsvarende veger i dagen. Ulykkenes alvorlighet er imidlertid noe høyere enn tilsvarende ulykker på åpen veg.
Det føres ingen statistikk over antall branner i vegtunneler. Vegdirektoratet har kjennskap til 41 bilbranner over en sjuårs periode. Kun i to tilfeller er det meldt om skader på grunn av røyk. Ved fire branner er det oppgitt å ha vært personskade på grunn av kollisjon som senere utløste brann. Så langt har vi vært forskånet fra alvorlige branner i vegtunneler. Dette er imidlertid ingen garanti for at ikke alvorlige branner kan oppstå. Vegmyndighetene prioriterer derfor brannsikkerheten i vegtunnelene høyt.
Nye tunnelnormaler har gitt et løft
Ved utarbeidelse av nye tunnelnormaler i 1992 ble det utformet klare regler for hva som var riktig brannsikring basert på erfaringsgrunnlag fra utlandet. Disse reglene er drøftet mellom Vegdirektoratet, DBE og Statens Bygningstekniske Etat. Alle tunneler lengre enn 500 meter skal tilfredsstille de kravene som er stilt i normalene. Kravet til sikkerhetsutstyr i tunnelene øker med tunnellengden og trafikken i tunnelen. Sikkerhetsmessig sett vil det være riktig å dele tunnelene i to grupper, avhengig om de er bygd etter de nye normalene eller ikke. De nye normalene har gitt et vesentlig løft sikkerhetsmessig, men de har ikke tilbakevirkende kraft. En del av de eldre tunnelene har likevel blitt utbedret, men en del sikringsarbeid gjenstår fortsatt. Den største forbedringen er at de fleste tunnelene lengre enn cirka 100 meter nå har veglys.
I 60 millioner kroner avsatt til oppgradering
Ved en eventuell bilbrann i en tunnel er det tre hovedforhold som er av særlig betydning:
– at trafikanter i tunnelen kan få gitt beskjed, og at de kan starte slokking av brann. Det er også viktig at de kan rømme tunnelene raskt.
– dernest er det viktig at tunnelen kan stenges slik at ikke andre biler kjører inn i tunnelen.
– videre er det for brannvesenet viktig at
de har tilgang på slokkevann, kan styre røyken med ventilasjonsanlegg og kan kommunisere ved hjelp av samband.
I dag mangler brannslokkere, nødtelefoner og sambandsutstyr i cirka 100 tunneler. I NVVP er det foreslått avsatt 160 millioner kroner i fireårsperioden for å oppgradere de eldre tunnelene med brannslokkere, nødtelefoner, blinkende røde lys utenfor tunnelen og manuelle bommer. Når det gjelder rømming av tunnelene bygges det i alle tunneler med to løp gangdøren mellom løpene. I tunneler med ett løp er det forutsatt at trafikanter skal snu bilene og kjøre ut.
Ventilasjonsanlegg bygges nå i alle tunneler av en viss lengde og med trafikk som kan gi for høyt CO og NOx- nivå. De fleste tunneler som er bygd de seneste årene er utstyrt med ventilasjonsanlegg. Det er beregninger av forventet forurensning som avgjør om tunnelen får ventilasjonsanlegg, men dersom dette blir installert blir det også dimensjonert for å være brannventilasjon.
Selv om det normalt er godt fjell i de fleste vegtunneler er det behov for vann og frostsikring i deler av tunneler. På 1980-tallet og utover ble det i tunnelene montert inn plater med PE-skum. I utgangspunktet var dette produktet vurdert som tungt antennelig, men senere erfaringer viser at dette ikke er riktig. I samarbeid med DBE ble det tidlig utformet retningslinjer som reduserte bruken av PE-skum i vegtunnelene. Senere er det laget et program for brannbeskyttelse av PE-skumplater. En er nå i gang med å få vurdert om det er flere tunneler som har tilsvarende arealer med slike plater som er så store at det må iverksettes sikringstiltak. Det er registrert seks bilbranner som har ført til at slike plater har begynt å brenne, noen av disse har vært påsatt.
For å hjelpe i det forebyggende arbeid er det krav til at vegtunneler lengre enn 500 meter skal ha utarbeidet beredskapsplaner, både gamle og nye. Slike planer skal ideelt sett utarbeides av utrykningsetatene og Statens Vegvesen i fellesskap, men dette er i en del tilfeller vanskelig å få til. Planene blir da laget av Statens Vegvesen og oversendes til utrykningsetatene.
Når det gjelder faren for uhell med farlig gods i tunnelen deltar Vegdirektoratet i en utredning som gjennomføres i regi av OECD. Det utvikles her en risikomodell og regler for hvordan ulike typer vegtunneler bør håndteres med tanke på farlig gods.
Det er nå cirka 20 undersjøiske vegtunneler i Norge. Sikkerhetsutstyret i disse følger stort sett kravene i vegnormalene, og sikkerhetsnivået anses å være tilfredsstillende.
Kommunikasjon
I tunneinormalene er det også retningslinjer for når det skal installeres kommunikasjon for nødetatene. De løsninger som er i dag varierer fra separate kanaler for hver utrykningsetat via felles redningskanal til ingen kommunikasjonsmulighet. Dette skyldes både tidspunktet tunnelen ble bygd, og trafikkmengde og lengde. I forbindelse med revisjon av tunnelnormalen vil det være aktuelt å ta inn et utvidet krav til kommunikasjon. Det er foreslått at en skal utruste alle tunneler over en viss lengde med kommunikasjon slik at alle nødetatene vil ha egne kanaler.
Sikkerhetsnivået av høg standard Generelt sett er faren for trafikkulykker og branner i vegtunneler meget lav. Der faren er størst, er sikkerhetsutstyr i henhold til normalene bygd ut, og ofte også over normalkravene. Uansett hvor mye tunnelene sikres kan en ikke garantere seg mot ulykker. Sikringsutstyret vil imidlertid kunne redusere faren for store personskader. Sikkerhetsnivået i vegtunnelene synes derfor å være av en rimelig høy standard, men det bør arbeides med å få alle vegtunneler opp på et sikkerhetsnivå som er angitt i vegnormalene.
Etter min vurdering ivaretas hensynet til nødvendige brannverntiltak for veg og jernbanetunneler i tilstrekkelig grad gjennom gjeldende regler, men dette er noe som også må vurderes av brann- vernmyndighetene. Det avgjørende kan uansett ikke være hvilket regelverk som bestemmelsene står i.
Statens Vegvesen er ansvarlig for de såkalte indre beredskapsforhold vedrørende brannsikring av vegtunneler. En vegtunnel kan imidlertid utgjøre en brannrisiko som fører til behov for en styrking av den generelle brannvernberedskapen i kommunen.
Brannlovgivningen bygger på prinsippet om at brannberedskap er en kommunal oppgave. Dette innebærer at det i utgangspunktet er kommunen som bærer utgiftene ved gjennomføringen av bestemmelsene i brannvernlovgivningen. Utgangspunktet er altså at selv om en vegtunnel kan føre til en økning av de oppgaver brannvesenet kan forventes å bli stilt ovenfor på stedet, er kommunen ansvarlig for å utruste brannvesenet slik at oppgaven kan ivaretas. Det er utarbeidet nærmere retningslinjer for krav til brannsikkerhetstiltak for vegtunnel i håndbok for Statens vegvesen.
En gjennomgang av bestemmelsene om eiers plikter i forbindelse med brannsikring av bygninger med videre viser at disse er knyttet til indre bered- skapsforhold.
Pålegg kan kun gis i spesielle tilfeller
Etter en vurdering fra justisdepartementets lovavdeling kan kommunestyret derfor ikke gi pålegg om bidrag til den alminnelige utrustningen av brannvesenet. Dette gjelder særlig mannskap og alminnelig utstyr som for eksempel brannbil, som er nødvendig i enhver brannberedskap. Det kan imidlertid tenkes sikringstiltak som er så nært knyttet til sikring av tunneler, at det etter en konkret vurdering av tunnelen selv og forholdene på stedet er naturlig å karakterisere det som indre beredskapstiltak og ikke som en del av den alminnelige brannordningen i kommunen, selv om det dreier seg om utstyr som innehas av brannvesenet. Dette kan typisk være tilfelle der bidrag til utstyr til brannvesenet i noen grad kan kompensere for manglende indre sikring, for eksempel vanntankvogn i stedet for installering av sprinkleranlegg.
I en rapport om brannsikkerhet i vegtunnel utarbeidet for både Kommunal- og Samferdselsdepartementet som bidrag til NVVP 1998-2007, nevner arbeidsgruppen blant annet vanntankvogner og røykdykkerutstyr som eksempel på utstyr som er nødvendig på grunn av den særegne utfordring en brann i en tunnel utgjør. I en stor kommune med mange særskilte brannobjekter er denne type utstyr en del av den alminnelige utrustning av brannvesenet. i små kommuner med begrenset utrustet brannvesen kan det være mer nærliggende at eieren av vegtunnelen pålegges å anskaffe slikt utstyr. lovavdelingen antar likevel at dette vil falle utenfor rekkevidden av brannlovens § 25 slik den nå lyder.
Jeg har forståelse for at Statens vegvesen i spesielle tilfeller bør kunne yte økonomisk bistand til en liten kommune som får et helt annet ansvar for brannordningen etter bygging av en større tunnel, f.eks. basert på avtale. En slik praksis er da også ført fra vegmyndighetene.
Bedre dialog
Ut fra det jeg har redegjort for er min konklusjon at sikkerheten i tunnelene er rimelig god, moderne vegtunneler har en ulykkesrisiko på 0,1 til 0,2. Men vi må stadig vurdere hvordan vi kan gjøre sikkerheten bedre og vi må være bevisst at utfordringene øker med flere, lengre og dypere tunneler.
Samferdselsmyndighetene må lytte til faglige råd fra dem med brann- og redningskompetanse for å vurdere om og hvordan brannsikkerheten kan bedres ytterligere. Det kan ikke være et hoved- spørsmål i hvilken lov bestemmelsene står, men det må like fullt være et mål å gjøre regelverket klarest mulig. Så langt jeg forstår vil en heving av dagens regelverk ikke kunne bedre sikkerheten vesentlig. Framfor alt tror jeg det er behov for å forsterke den faglige dialogen mellom samferdselsetatene og brann- og redningsetatene. Det bør være i alles interesse.
Karl Eirik Sehjøtt-Pedersen (Ap), nestleder av Stortingets samferdselskomité
Publisert: 08-12-1998
COMMENTS