Vårt moderne samfunn stiller stadig høyere krav til rask og effektiv kommunikasjon, f.eks. på områdene
– overføring av informasjon og data,
– økonomiske transaksjoner,
– transport av personer og gods. Utviklingen og effektiviseringen av veinettet, jernbane- og T-banenettet er både et virkemiddel i, og en konsekvens av denne utviklingen. På denne bakgrunn og ut fra miljømessige aspekter må vi imøtese fortsatt bygging av tunneler.
Den samme tendensen gjør seg gjeldende i våre nordiske naboland og i Europa for øvrig.
Fra en sikkerhetsmessig synsvinkel ser vi følgende hovedtrekk i denne utviklingen:
– Det bygges stadig flere tunneler
– Trafikkmengden i tunnelene varierer mye, fra svært tett trafikk til meget spredt traf i kk
– Hastigheten øker
– Tunnelene blir lengre
– Det bygges brattere tunneler
– Brennbar kledning brukes i tunnelene
– Det bygges ettløpstunneler uten
alternative rømningsveier.
Disse faktorene peker alle – sett fra en risikoanalytisk synsvinkel – i retning av flere ulykker og økte konsekvenser av ulykkene.
Et økende antall nestenulykker og mindre ulykker er også erfaringen vår så langt. Den store ulykken vil komme, men vi vet ikke når!
Forskrift må fastsettes
De store tunnelprosjektene i Norge eies av
– Statens Vegvesen
– Jernbaneverket
– NSB Gardermobanen A/S
– Oslo Sporveier A/S
Sikkerheten for personer i Statens Vegvesens, Jernbaneverkets, NSB Gardermobanens eller Oslo Sporveiers tunneler er ikke lenger alene et vei- eller baneteknisk spørsmål.
Sikkerhetsspørsmålene må opp på den politiske agenda. Sikkerhetsstandardene må fastsettes i forskrifts form og med en alminnelig samfunnsmessig aksept, slik det er tilfelle med bygg og anlegg som omfattes av plan- og bygningslovens bestemmelser.
Faglig defineres risiko som produktet av sannsynlighet og konsekvens. Ved hjelp av forebyggende og operative tiltak søkes risikoen ved en aktivitet redusert gjennom å redusere sannsynligheten for at ulykker oppstår og begrense konsekvensene når ulykken er et faktum.
Denne definisjonen av risikobegrepet har aksept blant fagfolk og teknokrater. Folk flest vil imidlertid i større grad fokusere på konsekvensene alene. De sjeldne men store ulykkene man selv ikke kan gjøre noe for å unngå skaper angst. Dette er viktig å huske på både i regelverksutforming og forståelsen av folks reaksjoner på ulykker.
l ny forskrift til plan- og bygningsloven om saksbehandling og kontroll er det gjort unntak fra krav om saksbehandling og kontroll for visse tiltak:
– Offentlige veianlegg som anlegges etter bestemmelsene i vegloven
– Jernbanetekniske anlegg som
anlegges etter bestemmelsene i jern- baneloven.
Det er i forskriften også gjort unntak fra andre byggesaksregler for offentlige veianlegg når anlegget er i samsvar med reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven.
Dette må forstås slik at det både for vei-, jernbane- og T-banetunneler er krav til at bestemmelsene i teknisk forskrift skal brukes «så langt det passer». Funksjonskravene i ny teknisk forskrift kan nok til en viss grad brukes, men bestemmelsene passer dårlig for tunneler. Det finnes ikke preaksepterte løsninger for tunnelsikring i veiledningen til forskriften.
I veiloven står det ingen ting om tunnelsikring, men det er i §13 henvist til veinormaler fastsatt av departementet, og det er en egen normal for tunneler.
I jernbaneloven står det heller ikke noe om tunnelsikring, og det finnes ikke forskrifter til loven som gjelder tunnelsikring. Det finnes en såkalt underbygning som er utarbeidet på bakgrunn av en analyse som ble utført av Veritas.
Regelverket som gjelder for vei- og jernbanetunneler bryter med prinsippet som gjelder for utbyggere av andre bygninger og anlegg der utbygger plikter å følge et konkret brannteknisk regelverk som bygningsmyndighetene fører tilsyn med oppfyllelsen av.
Utbyggere har dobbeltrolle
Så langt vi kan se er situasjonen nå at utbyggerne av tunneler lager sitt eget regelverk og de er i tillegg fritatt fra kravene i nevnte forskrift om saksbehandling og kontroll. Utbyggerne kommer i en dobbeltrolle, og dette kan påvirke sikkerhet og kvalitet negativt. De nye bestemmelsene i plan- og bygningsloven om kontroll av prosjektering og utførelse er jo nettopp verktøy for å bedre sikker- het og kvalitet i bygninger og anlegg.
Behovet for et brannteknisk regelverk for utbygging av tunneler er blitt aktualisert gjennom de erfaringer som er gjort i oppfølgingen av arbeidet med brannsikring av Romeriksporten. Tunnelen er en ettløpsløsning med svært lange rømningsveier og stor trafikk med høy hastighet. Oslo brann- og redningsetat og Nedre Romerike Brann- og Rednings- vesen er som stedlige brannmyndigheter ikke blitt forelagt noen risikovurdering av denne løsningen før den ble valgt. Etter mye påtrykk er det i etterkant utarbeidet en risikovurdering for Romeriksporten under drift.
Fra de lokale brannmyndigheters side blir det i dag snakk om å påvirke utbygger på best mulig måte uten å ha et forskriftsverk å støtte seg til. Den dagen tunnelanleggene står ferdige blir de som er over 500 meter lange registrert som særskilte brannobjekter, og den lokale brannmyndighet skal føre tilsyn med at den tekniske og organisatoriske brannsikringen holdes ved like. På grunnlag av tilsyn kan det gis pålegg om sikring med hjemmel i brannvernlovens §§23 eller 25 avhengig av tiltakets art.
Brannsjefen har også mulighet for å stenge en tunnel med umiddelbar virkning.
Det er brannvesenet som må gjøre innsats i tunneler i tilfelle brann eller ulykke, og de lange innsatsveiene som
vanligvis er i tunneler gjør de forebyggende tiltakene spesielt viktige. Vi kan ikke regne med at brannvesenets innsats vil ha vesentlig betydning for antall omkomne i en brann i tunnel.
Oslo brann- og redningsetat har anmodet kommunal- og regionaldepartementet om å ta initiativ til at det blir utarbeidet et regelverk i forskrifts form som kan gjelde for alle typer tunneler som brukes til persontrafikk. Regelverket bør være fullt ut forankret i plan- og bygningsloven med forskrifter slik at dagens unntaksbestemmelser fjernes. Regelverket vil dermed gjelde for alle utbyggere av tunneler.
Det bør ikke være vesentlige forskjeller på sikringen i vei- og jernbanetunneler. Det bør også vurderes hvilke av bestemmelsene for nye tunneler som også skal gjelde for de eksisterende. Et slikt regelverk vil gjøre sikkerhetsnivået i framtidige tunnelprosjekter mer forutsigbart og forenkle prosessen rundt sikring av nye og eksisterende tunneler.
Når det gjelder sikringen av eksisterende tunneler i Oslo, har brann- og redningsetaten anmodet byrådet å gi pålegg om tiltak på delegert myndighet fra bystyret. Grunnlaget er en faglig vurdering som er gjort av brann- og redningsetaten.
Øivind Fjellheim, brannsjef Oslo brann- og redningsetat
Publisert: 08-12-1998
COMMENTS