Jeg er en 32 år gammel brannkonstabel som er ansatt i Oslo brann- og redningsetat, der jeg har jobbet siden år 2000. Før jeg begynte i Oslo jobbet jeg i perioder for lensmannen i Asker samt at jeg var engasjert av forsvaret med tjeneste i bl.a Libanon og Bosnia. Våren 2004 dro jeg til Kabul i Afghanistan for å arbeide på flyplassen der i et samarbeidsprosjekt mellom brannvesen og luftforsvaret. Og det var etter endt tjeneste der at jeg valgte å ta med meg min kjæreste på en juleferie til Thailand for å feire jul med en god venn som jobbet som dykkerinstruktør på øya Phi Phi i Phuket distriktet.

Jeg ankom en uke før juleaften og planen var å være hjemme til nyttårsaften, men oppholdet ble langt lenger.
Vi tilbrakte julen sammen med mine venner som bodde der, samt en kompis jeg kjente fra utenlandstjeneste i forsvaret. Vi bodde i en bungalow på stranden og første juledag så sto valget til kjæresten min og meg om å enten bli værende der ut ferien eller å forlate våre venner for resten av ferien og dra videre alene til Rayleigh Beach i Krabi. Vi valgte det siste og det reddet trolig livet vårt dagen etter.

For første morgenen etter ankomsten der starter det som viser seg å bli en av nyere tids største katastrofer. Rayleigh beach er et isolert strandområde ca. 45 minutter med båt øst for Phi Phi. Den består av to strender som går ca 1 km ut fra fastlandet, med bebyggelse imellom. Dette gir da en vest og en øst side. Som en del av mange heldige tilfeldigheter for mitt vedkommende, så bodde vi på østsiden og i tillegg i en bungalow som lå ca 15 meter over normal vannstand.
Bølgen traff vestsiden hardt, men mange sterke konstruksjoner og topografien klarte å stagnere mye av kraften som nærmest oversvømte alt fastland over til østsiden der jeg befant meg. Bølgen kom også på vår side, men kraftig redusert i og med at retningen på tsunamien var østover, og alt som lå ved strandlinja ble destruert. Jeg var ved bungalowen min og unnslapp dermed vannet.

Leting etter venner

Da jeg relativt fort ble informert om hvor langt mer omfattende det var på vestsiden prøvde jeg å ta meg over for å hjelpe, men det kom stadig meldinger om nye bølger så jeg måtte vente mange timer før jeg kunne bevege meg over. Når jeg til slutt kom meg over, kunne jeg konstatere enorme ødeleggelser, men at alle sårede var fraktet opp i høyden.
Helsestasjonen på Rayleigh ble ikke skadet og de tok seg av de skadde og stasjonerte dem ved vårt bungalowområde i påvente av evakuering med helikopter.

Det som ble et større fokus for meg var statusen på mine venner som var igjen på Phi Phi. To av dem kunne hurtig rapportere situasjonen pr sms og det ble fort klart at det var langt verre der enn hos meg. Kompisen min som var der på ferie, ble ikke fysisk skadd, men mistet det meste han eide. To andre venner var lettere skadet, mens de to siste vennene mine som bodde der var savnet. Jeg prøvde intenst å skaffe meg båt for å komme meg tilbake til Phi Phi, både for å lete etter dem, samt assistere med redningsarbeid, men det var umulig da de fleste båtene var knust. Det begynte også å bli stor pågang av telefoner fra venner og familie hjemme og ikke minst familien til mine savnede venner for å finne disse. Dagen og natten går og først neste dag når de lettere skadde og uskadde blir fraktet ut fra Rayleigh og Phi Phi, blir jeg informert om at mine to siste venner er uskadd og på vei til fastlandet i Phuket.

Da dette ble klarlagt tok vi også oss inn til fastlandet i Krabi. Der ble vi værende ut neste kveld og jeg ble da kontaktet av UD i Norge pr telefon da de hadde blitt informert om hvem jeg var, min bakgrunn og hvor jeg befant meg via kollegaer og venner hjemme.
Kjæresten min var nok neppe særlig begeistret for mitt valg om å dra til det hardest rammede området, men hadde naturlig nok forståelse for at jeg ville bruke energi og kunnskap der det trengtes. Jeg kontaktet ”militær” kompisen min som ikke nølte et sekund med å følge meg tilbake til katastrofeområdene.Vi møtte personell fra UD som akkurat hadde blitt fløyet inn til Thailand og dro direkte til Khao Lak da det var her det var hardest rammet og flest nordmenn hadde oppholdt seg.
Jeg parkerte kjæresten på et hotell sentralt i Phuket, og dro sammen med kompisen min og representanten fra UD opp til Khao Lak for å få mer oversikt. Med oss hadde vi kun to sjåfører og en tolk. Utstyr besto av det jeg selv kjøpte inn for anledningen!

Søk etter savnede

Fremme i Khao Lak møtte vi to ansatte fra den norske ambassaden som hadde jobbet der på spreng siden katastrofen inntraff. De hadde prioritert arbeidet med å kartlegge sykehus og hvorvidt det fantes nordmenn der. Disse to var nå hardt medkjørt fysisk og psykisk og skulle trekke seg ut når vi nå kom for å overta.
Arbeidet vårt besto i å fortsette å søke etter savnede nordmenn på sykehus samt å lete i ruinene av hotellområdene der mange nordmenn hadde bodd etter omkomne og personlige eiendeler. Utover dette så fikk vi stadig inn flere bilder og beskrivelser av savnede nordmenn, og lette blant de flere tusen likene som nå var plassert på utsiden av templene i Khao Lak etter personer som kunne ligne beskrivelsene og bildene. Problemet var selvfølgelig at kroppene nå var i en så dårlig forfatning at kun særskilte kjennetegn kunne hjelpe oss.
Etter noen dager så la vi om arbeidet til kun å lete etter eiendeler i ruinene, samt prøve å informere og fortsatt støtte pårørende av døde, skadde og savnede.

Norsk kriseteam må opprettes

Jeg har lenge vurdert i hvilken grad jeg skal eller bør rette kritikk og ovenfor hvem, men føler at jeg i hvert fall i en viss grad bør si min mening om hva som kanskje kunne vært gjort. Etterpåklokskap er noe alle har, men jeg velger å se på det som muligheten til å sterkt forbedre ressurser, innsats og muligheter i fremtiden. Ved neste katastrofe som inntreffer, uansett om nordmenn er involvert eller ikke, bør Norge kunne stille med et helt annet apparat og ikke minst sende ned folk som faktisk har kunnskap om håndtering av kriser og ulykker, og ikke beslutningsvegrende statsansatte.

Jeg møtte på redningsselskaper fra bl.a Tyskland og Australia som var meget hurtig på plass og søkte for harde livet til sjøs og på land etter overlevende. De hadde med seg mye bra teknisk utstyr, som termiske kameraer, lytteutstyr og hunder. Og så vidt meg bekjent så fant de flere. At Norge kunne oppnådd langt bedre resultater ved å sende ned store ressurser er udiskuterbart og det var ikke noen god følelse å vite at så utrolig mange ressurssterke redningsfolk som var hjemme med et ønske og mulighet til å komme seg ned for å bistå, ikke ble sendt, verken til Thailand eller Indonesia. Selv om muligheten i Thailand for å finne overlevende etter noen dager var liten, så har vi tross alt bedre enn de fleste en god kunnskap om folks reaksjoner i ulykker, håndtering av sjokk samt evnen til å holde hodet kaldt under enormt press. Og noe som kanskje er vel så viktig, kunnskap om hvorledes man selv skal forholde seg i disse situasjonene.

Flere frivillige hjelpearbeidere samt ambassadeansatte kom til meg og forespurte seg om hvorvidt deres reaksjoner var normale, om hva de kunne forvente seg i ettertid, hvorledes de skulle oppføre seg rundt familien hjemme osv. Jeg hjalp dem etter beste evne og føler at det var her, samt den psykisk førstehjelpen og støtten jeg fikk gitt til familiemedlemmer som savnet sine nærmeste, at jeg fikk utrettet mest. Folk klamret seg til håp, trengte svar, trengte omsorg og man måtte være flink til å si det rette. Det vil si det som var det rette for dem å høre, og det kunne ofte være langt fra det man selv var rimelig sikker på når det hjalp håpet om å finne savnede.

Personlig sitter jeg igjen med enormt mange inntrykk og minner. Påkjenningene var store og resultatene ble aldri så bra som jeg håpet på, men allikevel er jeg enormt glad for å hatt muligheten til å bidra i den grad jeg kunne, til tross for at jeg stadig var frustrert over beslutningsvegring fra UD-personellet samt dårlig prioritering av arbeidsoppgaver.
Et norsk kriseteam må opprettes og brukes. Send heller inn langt flere enn nødvendig og send folk hjem etter hvert som man ser at de ikke trengs. Det er bedre enn å la skadelidende og pårørende gjennomgå mer smerte og problematikk enn de allerede er utsatt for når de havner midt oppi en katastrofe. Det er mange, deriblant meg selv som ønsker å bidra med dette i fremtiden.
Til sist ønsker jeg å takke kollegaer for mange oppløftende meldinger både under og etter arbeidet samt ledelsen i OBRE for velvilje og god forståelse rundt min deltagelse.

Publisert: 02-01-2005