Hva forventer befolkningen av oss i slike situasjoner? Hva forventer vi av oss selv?
På TV kan vi se heltemodige redningsaksjoner satt sammen på en måte som vel får både befolkningen og redningsmannskapene selv til å forherlige redningsyrket. Særlig der redningsmannskapene tilsynelatende ”strekker strikken”, ligger ikke heltestatusen langt unna. De samme mediene er like raske til å stille kritiske spørsmål og leter etter ”syndebukker” der noe går galt.

Når er det vi kan si til oss selv at vi har gjort en skikkelig god livreddende innsats. Ta fram disse hendelsene fra minnet. Hva var det som gjorde at nettopp disse innsatsene var så gode? Fulgte vi alle rutiner? Mener vi at vi utsatte oss selv for reell fare i disse situasjonene. Går det an å være kynisk i forhold til å følge et rutineverk når medmennesker er i den ytterste nød?

Arbeidsmiljøloven stiller generelle og strenge krav til den sikkerheten som skal ligge til grunn for enhver innsats. Detaljerte forskrifter for røykdykking finnes ikke i Norge, men de fleste brannvesener har vel lagt ”Røykdykkerveiledningen” til grunn for sine egne internkontrollsystemer. Internkontrollsystemene er nødvendige og de danner en god mal for sikkerhetsnivået som skal ligge til grunn i en normal innsats. Røykdykkerveiledningen trekker opp en sikkerhetsstandard. Det er likevel et uttall av forskjellige brannscenarier, men den samme veiledningen vi legger til grunn. For meg blir det en konflikt mellom arbeidsmiljølovens bestemmelser og den grunnleggende filosofien jeg mener det er nødvendig å leve etter i det livreddende arbeidet. Arbeidsmiljøloven legger opp til stor grad av regelstyring – et prinsipp som kan være vanskelig forenlig med det mangfold av oppgaver vi kan bli stilt overfor i branner og ulykker.

Hva skjer med oss når vi står overfor valget mellom å bryte sikkerhetsrutinene og å kunne redde liv? Problemstillingen er ikke bare aktuell i ekstremsituasjoner som i brannen i Gøteborg. En leilighetsbrann der livreddende innsats vurderes uten sikringsslange er vel den vanligste situasjonen. Denne problemstillingen vil vanligvis oppstå i de første sekundene etter framkomst på et brannsted. Når skadestedsorganisasjonen er etablert bør det være unødvendig å bryte rutiner. Ved ren verdiredning er det ikke aktuelt å bryte rutinene.
Enhver redningsmann og leder må kjenne de rutiner som ligger til grunn for de innsatser vi gjør. Vi må vite hvorfor rutinene er som de er, og hva vi utsetter oss for ved å bryte dem. Hvis vi velger å bryte rutinene, må vi kunne begrunne hvorfor.
Det viktigste i disse situasjonene er hvilken risiko røykdykkeren selv og røykdykkerlederen opplever der og da. Hvis det er samsvar mellom opplevd og reell risiko vil de rette valgene sannsynligvis bli gjort også i en stresset situasjon. Vi må støtte oss til mannskapenes kompetanse og erfaring. Hver enkelt kjenner selv best sin begrensning og forutsatt at vi har et miljø der disse forskjellene blir akseptert, må vi stole på de vurderingene som blir gjort. Dette gir vide fullmakter til enkeltmannskaper, men gir også lederen en stor utfordring.

Hvem har så ansvaret hvis noe går galt. Lederen vil kvie seg for å beordre sine mannskaper til å bryte fastlagte rutiner. Kan mannskapene leve med at lederne ”går fri” hvis de selv velger å bryte rutiner for å redde liv og noe så går galt?
Hvordan samfunnet vil reagere på innsatser der redningsmannskaper blir skadet eller omkommer i en slik situasjon, vet vi lite om. Jeg er ikke kjent med noen rettspraksis på dette området i Norge. Vi må sørge for å ha et sett av rutiner som er omfattende nok til å trene inn en sikker skadestedsadferd og som dokumenterer våre innsatser, men ikke så omfattende eller spissfindige at vi blir handlingslammede.

Det er bare en måte å sørge for at vi driver redningsarbeidet på en måte som samfunnet og vi kan være fornøyd med, samtidig som vi mener at det er rimelig sikkert for oss selv:
Vi må diskutere og lære av de innsatsene vi og andre har vært med på, holde orden på eget utstyr, være fysisk og psykisk skikket, ha gode innøvde rutiner og kjenne egen og arbeidskameratenes yteevne. Dette vil forventes av oss som profesjonelle redningsmenn.