Når dagen er over. Hans Holm er død. En kollega og venn har lagt ned brannøksa. Brannstasjonen har mistet en veteran. Hans startet sin karriere i 1963 da det enda fantes cowboy’er på stasjonen. Før internkontrollen. Den gang da A4 bare var et ark og ikke en måte å tenke på.
For han Hans var ikke firkantig. Og de som var, fikk ofte høre det. Han sa alltid det han mente og det er flere av oss som har måttet tåle mang en bunk i ansiktet. Noen ganger rettmessig, andre ganger ikke. Syntes vi.
Hansemann, som han ofte ble kalt, var av den gamle skolen selv om det var høyere under taket hos han. Ikke fullt sa macho og med litt mer rom for tvil. Samtidig virket han ofte å være mer på linje med oss yngre. Han var en slags mellommann.
Han var en rolig kar og ikke lett å vippe av pinnen. I brannsituasjoner, hvor blodet har en tendens til å bruse litt vel fort gjennom årene, var han roligheta sjøl. Dette smittet over på oss skarunger som var på laget hans.
Matte vi ha lært noe. Og han var uredd. Det var noen som fikk seg en stekk når han, under en husbrann i Bjørnevatn, kjente loftstrappa forsvinne under seg og de begge havnet i kjelleren. Takket være god bekledning og røykdykkerapparatet på ryggen, kom han seg omsider opp, helskinnet. Og ferdig med den saken. Debriefing var ikke tema.
Brannstasjonen, er det ikke der de sitter på ræva? Vel, Hansemann behersket også denne sida av jobben.
Hans var en konkurransemann. En spiller. En gambler. Vi har spilt fotball, sjakk, poker og biljard ilag i 25 år og vi har begge spilt for å vinne. Og vi har vunnet. Og vi har tapt.
Med nytt kritt på køa, åtta igjen, skjult bak en av mine kuler som på ekte svenskt vis er lagt der med vilje, slår han hvita i vantet og den følger Pytagoras sin linje tilbake, treffer åtta som igjen forsvinner ned i langhullet. Vent litt, Hans, jeg må bare ut og spy. Etter at samme slaget var gjort mange, mange ganger, over flere år, ble slaget hetende, selvfølgelig, Hans Holm – slag. Og det gjør det enda.
Brannstasjonen er litt ulik andre kommunale arbeidsplasser fordi vi har så lange vakter og bor så tett på hverandre. I høytider som på hverdager.
Som en familie. Og badstua på fredagskveldene var i mange ar høydepunktet på uka. For han og for oss. Vi som ikke hadde avtrykk etter tøfler i hodet. Høyrostet diskusjon og rungende latter byttet på å trenge gjennom opp til vaktrommet. I badstua ble mangt et pass påskrevet og det var ofte en gjeng med verdensmestere som senere ble observert gående i retning Pub’en.
Familien på tur. Samholdet blir sterkt av sant.
Hansemann vokste opp med Elvis og det var liksom aldri noen ved siden. Han måtte tåle litt mobbing fra oss som ikke falt for hoftevrikking og brylcreme i håret, men som foretrakk litt mer piggtrad og litt luftigere sveis. Det brydde han seg lite om. Ble det for ille, satte han bare oss til å vaske slanger. Det ble etter hvert mindre slangevask.
På 60- og begynnelsen av 70-tallet spilte Hansemann fotball på Kif. PA midtbanen. Midtbaneeleganten som Finnmarken kalte ham når det dukker opp mimrebilder i avisa. Der regjerte han med eminent blikk for spillet, krempasninger og ikke så få mål. Han
var av de store. Og selvfølgelig var han lat å trene. Sant hører liksom sammen. På stasjonen fikk vi etter hvert et fotballag som årlig deltar i nordnorsk mesterskap for brannfolk.
Og vi har hatt noen fantastiske turer. På banen må han nok ofte ha tenkt hva han gjorde der sammen med oss. Vi som stort sett bare visste at ballen var rund og var storfornøyd om vi fikk til en litt upresis støttepasning. Men når kampen var, over, var det meste av fotballen glemt. Der var et liv som skulle leves. Og mang en lys morgen har ønsket oss velkommen for vi har tatt til fornuften og funnet senga.
Livet går i faser. Og hver av dem må leves der og da. Ellers er det for sent. Vi blir eldre, prioriteringer skifter, vaktlag skiftes og det nære er ikke så nært lenger. Jeg så ikke lenger så mye til han Hans og han igjen brukte mer av sin tid til familien. Og så kom sykdommen. Til tross for den, fikk Hans enda noen fine år.
Men så i år, like etter påske, gikk det plutselig fryktelig fort. Sykdommen tok overhånd og all hans optimisme og pågangsmot var ikke nok til å stoppe den. Men han fikk oppleve noe som ikke er mange forunt. Han fikk være hjemme. Uten å frykte døden, tok livet slutt i stua med alle sine kjære ved senga. Stelt og pyntet av sine, var han klar for sin siste reise.
Takk for samværet og de mange minnerike opplevelser vi sitter igjen med.
Vare tanker går til familien i denne tunge tida.
COMMENTS