For brannvesenet kom meldingene på et «gunstig» tidspunkt, for på stasjonene hadde det nettopp vært vaktavløsning og derved hadde man personell nok.
Kl. 08.48 var første brannbil fremme. Kraftig brann i høyhus ble bekreftet. Meldingen om at et fly hadde styrtet inne i den nordre tårnbygningen, viste seg å være riktig. Flyet hadde krasjet inn i 75. etasje, hvoretter flyets drivstoff eksploderte og utløste en kraftig brann. Brannvesenet vurderte situasjonen som meget alvorlig, og flere stasjoner ble etteralarmert. De øverste etasjer, over brannstedet, var det ikke mulig å nå fram til.
For dem som oppholdt seg der, syntes ingen redning mulig. Man konsentrerte seg om evakuering av folk i de underliggende etasjer. Tallrike mannskaper trengte inn i bygningen for å organisere evakueringen.
Kl. 09.03 styrtet nok et fly inn i den andre høyblokken (sydtårnet) og utløste en kraftig brann også der. Situasjonen var nå ytterst alvorlig.
Kl. 10.05 inntraff hva enkelte fryktet, men i det lengste håpet ikke ville skje; Varmeutviklingen hadde deformert stålbjelkene og redusert holdbarheten slik at den nordre tårnbygningen raste sammen. Kl. 10.28 raste også den andre tårnbygningen sammen. Dermed var katastrofen total.
På skadestedet (kalt «Ground Zero») ble alt arbeid konsentrert om å redde eventuelle overlevende. Av materielle verdier var det nå lite å redde.
I mellomtiden hadde politiet sperret av hele Manhattan for trafikk. Hovedgatene ble ryddet slik at brannbiler og ambulanser hadde fri bane. Det ble improvisert en skiftplan slik at redningsarbeidet kunne pågå «around the clock».
I løpet av ettermiddagen fikk brannvesenet hjelp fra bl.a. flere stasjoner på Long Island. Biler og mannskap besatte i løpet av kvelden de tomme brannstasjonene på Manhattan.
I denne største innsatsen noensinne, ble 40 brannbiler skadet og stigebilene Ladder 18 og 113 meldt «savnet». De var blitt begravet i ruinene.
343 er i dag tallet brannmenn på brannmenn som ofret livet i arbeidet med å redde medmennesker. Blant de omkomne er brannsjefen og en av hans varabrannsjefer. Men hvorfor forlot brannsjef P.J. Ganci sin kommandobil og etablerte sin stab i syd
tårnet? Stigeledningen for vann var jo allerede ødelagt. Burde han ha kjent rasfaren? Eller neglisjerte han rett og slett risikomomentet?
Forklaringen kan være at brannsjefen har etterlevd den oppsatte instruks for innsats i høyhus. I denne instruksen er det fastsatt hvilke enheter som skal rykke ut. Blant annet skal det ved brannmelding rykkes ut med 4 mannskapsbiler, 4 stigebiler, kommandobil, 4 brigadeledere (på brannmesternivå), sikkerhetsleder, depotbil for røykdykkere og redningsvogn. Brigadelederne har hvert sitt fagområde å ivareta. Ledelsen på skadestedet (vakthavende brannsjef) skal etableres i bygningens lobby (inngangspartiet). Her skal det finnes planer over byggets tekniske installasjoner og funksjoner. Slik er altså de generelle regler i New York City.
I første fase ved en større brann må ledelsen ta en første og kanskje avgjørende vurdering. Tidsnød og uoversiktlighet kan bli stilt opp imot hverandre. Dette er ikke alltid lett. Brannsjef Ganci valgte 11. September å følge oppsatte instruks.
New York City’s brannfolk er heltene i denne katastrofen. De blir tilsnakket på gaten og masser av blomster er innlevert på brannstasjonene. Avisene omtaler brannmannskaper som «The Bravest». I en storby som denne, vil det fra tid til annen forekommefarlige branner. Siden 1865 har det totalt omkommet 777 brannfolk «in the line of duty» som det heter.
COMMENTS