Lovforskrift
Det etterlyses i mange tilfeller flere bestemmelser som skal gi rakt sikkerhet. For eksempel nevnes sprinkling av denne type boliger som et velegnet tiltak. Jeg ser likevel for meg diskusjoner om pleie- og omsorgsgrad for de det angår, for sprinklerkravet blir gjeldende. Bibeholdelsen av anleggets funksjonalitet over tid, vet vi også er et problem. Vi opplever vel også at anvendelser, etableringer og iverksettelser i henhold ti l allerede eksisterende bestemmelser, kanskje ikke utnyttes og benyttes som forutsatt av de forskjellige instanser og av ymse grunner. Har kommunene fulgt opp de forebyggende bestemmelser når det gjelder brannvern, i brannsynssammenheng og vedrørende informasjons- og motivasjonstiltak, i kommunene gjennom det lokale brannvesen? Er mulighetene gjennom vedtekt i henhold til brannlovens § 24 om brannsyn i andre bygninger enn spesielle brannobjekt eller er sikringstiltak etter § 25 søkt utnyttet?
Bygnings- og bruksmessig
DBE viser i sin rapport om brannen i Harstad spesielt til det forhold at dør til brannrommet sto åpen med fri adgang for røyken ut i rømningsveien. Tilsvarende situasjon med åpne dørforbindelser var så vidt jeg husker også tilfellet på et sykehjem for ikke lenge siden, også det med fatalt utfall for to eldre mennesker. Enten selvlukking er krav eller ikke, kan det se ut som om tiltak på dette felt tilpasset brukerne «enkelt» kunne ha reddet flere eldres (og sikkert andres) liv. Både sykehjemsrom og boenhet for den enkelte eldre er og skal være egen branncelle som det har vist seg gir god brannsikkerhet for et tidsrom ved brann utenfor egen branncelle. Både betjeningsinstrukser og øvelser samt informasjon til de eldre (og andre), lovpålagt eller ikke, burde medvirke til fornuftig og livreddende opptreden ved brann.
Innsats
Vi er jo alle i brannvesen kjent med at minsteutrykningsstyrken i Norge er på fire (fem) personer ved såkalt «liten brann», noe mange føler som en håpløs situasjon. Det som av og til glemmes, er at den samme veiledningen anfører at i alle kommuner skal det ved melding om «større brann» være et oppmøte på 12-14 personer 10-15 minutter etter at de første fire (fem) mannskapene er kommet fram. Dette betyr at det må være personell som kan alarmeres og slik alarm må utsendes umiddelbart ved mottak av brannmeldingen slik at fremmøte kan være mulig. Alarmering ved fremkomst til brannstedet vil i praktisk talt de fleste
tilfeller, være for sent. Førsteutrykningen vil alltid måtte vurdere mulig innsatsrekkefølge og redning/slokking ut ifra situasjonen og sikkerhet for egne mannskaper. Har man alarmert som nevnt og kan forvente mer personell innen 10 minutter, kan dette gjøre prioriteringen noe enklere for innsatsleder i de første hektiske minuttene.
Danmark synes å ha «løst» dette ved å operere med åttemannslag som mannskapsmessig kan utføre både redning og slokking. I Sverige er det dukket opp diskusjon i bladet «Sirenen», om det kan være forsvarlig ut ifra flere synspunkter å operere med en spesiell første redningsenhet, avgrenset i antall (tre) personer og med kort innsatstid. Denne enheten er fokusert innledningsvis kun mot redning av liv. Slik diskusjon har nok vært fremme tidligere, også i Norge. Dessuten synes jeg å erindre amerikanske erfaringer for noen år tilbake i så henseende som var negative for innsatsmannskapene med høy skadefrekvens.
Et utstyr som uansett løsninger burde være et krav ved livreddende innsats, er et thermokamera som dessverre er dyrt, men som er til uvurderlig hjelp for å se personer (og brann) i totalt røykfylte arealer som f.eks. korridorer.
COMMENTS