Fløy en liten blå fugl

Kan jeg stikke bort på Koop’en en snartur? Ja, greit det, bare du er her når alarmen går. Det var brannstasjonen i 70-årene, han var en garva formann og jeg en fersk brannmann. Nu også en forvirra brannmann. Hva mente han? Var det greit eller var det ikke greit? I ettertid ser jeg det som første leksjon i begrepet «frihet under ansvar». Han var nøye på jobb og ting måtte være på stell. Det tåltes ingen «slinger i valsen,,. Men på fest var det annerledes. Og der har vi slingret, vals eller ikke.Alf fikk 70 år. År som har vært levd til fulle og jeg fikk oppleve noen av dem i lag med denne snille og humørfylte Jarfjordværingen. Han har stort sett gjort det han har villet og der har det vært liten plass til materielle ting og bagateller. Som den fødte optimist, så han positivt på det meste og dette smittet ofte over på andre. Det ville tatt en anselig mengde hengehoder for å bryte ned humøret hans.

Så mange hengehoder finnes sannsynligvis ikke.
– Hvem si sure pipe er det her? Pipa er ikke sur, det er du som er sur.
Det var to ting som Alf nesten bestandig hadde i nærheten. Pipa og mobiltelefonen. Sistnevnte stor som en stresskoffert og nærmest umettelig når det gjaldt tilførsel av
strøm. Dessuten virket den å være ,out of radiorange» det meste av tida. Når vi var på fjellet, og fjellet var hans rike, dro han rett som det var opp på nærmeste topp for sjekke mottaksforholdene. Vi har hatt noen fine fjellturer hvor Alf har vært selvskreven deltager. Det skulle være alvorlige saker for at han skulle takke nei til en tur. I gammer med dårlig lys, lukt av fuktige reinskinn og med guttan boys liggende henslengt på smale brisker, var samholdet sterkt. Etter å ha forspist oss på reinkjøttsuppe med påfølgende god dram, kunne vi servere hverandre mer eller mindre troverdige historier og være skjønt enige om at livet var storveis. Og det har det vært.
– Pizza? Tørt brød med dårlig pålegg spiser jeg ikke!

Ei tese en kelner i Namsos fikk servert På en av våre mange fotballturer. Alf var slagferdig uten å prøve å være morsom. Men han kunne i høyeste grad være det. En natt på fest, i godt lag, var ingen bortkastet natt. Festmenneske som han var, kunne man se hvor han trivdes. Han hadde dessuten en egen evne til å involvere seg i dype samtaler. Plutselig, mens andres hæler stort sett var i taket, kunne han observeres i dyp samtale med en eller annen. Prøvde vi å blande oss inn, ble vi bryskt henvist tilbake til taket. Denne kjernekaren vil bli savnet når vi igjen drar ut på tokt.

Alf fikk i hvert fall nyte livet som pensjonist. Og det virket ikke å være roligere enn da han var i jobb. Overalt, til og fra, hele tida med masse å gjøre. Sann ville han ha det og for oss som ser sofaen som en bruksgjenstand og ikke et møbel, virket det å være vel hektisk. Men ikke han Alf.

Hans sykehistorie er trist lesning. Feildiagnoser og en unnvikenhet i forhold til behandling. Alf la sin skjebne i helsevesenets hender, men fikk smertelig erfare at det var til liten nytte. Jeg tror det var en bitter mann, om enn ikke så synlig, som forlot denne verden. Han ble gravlagt på kirkegården i Jarfjord. Der ligger han i jord hentet ned fra sitt kjære Hundvann. Av alle plasser i verden, var det der han trivdes best.

En epoke er over. Brannstasjonen har nu mistet to av sine mest sosiale individer. Og det merkes. Tilbake er vi en gjeng med store ord og ull nok til ti par tøfler. Det er et faktum og et trist et. Men sann får det bare være. Alf, du har vært en god venn og som vi begge har visst, er ingen rikdom større.

Publisert: 05-07-2001