«Welcome heroes» sto det malt i gatene i millionbyen Indianapolis. For øvrig Amerikas 12. største by, med 27 brannstasjoner. Også 9000 andre «heroes» hadde tatt turen for å konkurrere i 70 forskjellige idretter og ha det moro sammen med kolleger fra hele verden. Arrangementet krevde 6000 frivillige for å få ting til å fungere og 18 millioner dollar i budsjett. Totalt regnet de med at vi la igjen 40 millioner dollar i forbindelse med lekene. Vårt yrke har helt klart en annen status «over there» enn her i Norge. Det var deilig å være «helt» en uke synes nå vi da.

Brannfolk er også folk

Hva er det viktigste utenom det sportslige? Ikke bare å treffe kolleger fra andre land, men også det å mikse folk fra vårt eget land. Folk fra fire forskjellige brannvesen reiste sammen over for å konkurrere og ha det moro. Og moro var det. Kjemien stemte med en gang, noen var gamle kjente og noen hadde aldri truffet hverandre før. Gjennom en lang fly tur fikk de masse tid til å sosialisere hverandre. Fag, familie, skryte og ljuge, alt var med. Det blir sterke bånd av sant
Vel framme i Chicago ventet to leiebiler på å ta oss de 45 milene ned til Indianapolis. Vi måtte jo kjøre feil … og havnet selvfølgelig på en lokal brannstasjon.

«Hello, we are fire-fighters from Norway trying to find our way to Indianapolis», sa vi.
«Are you guys hungry?», sa de. «Well, yes«, sa vi.
«Bring in the rest of the guys», sa de. Dermed ble det full bevertning og vanntåke-prat i et par timer.
«We are a icehockey team,» sa vi. «Okey . . . where are the rest of the team?»
«This is the team … 9 stk.»
Dette fulgte oss resten av lekene, «where are the rest of the team?»
Etter hvert fikk vi retningen og la i vei, riktig vei. Vi spurte oss selv om en ligningsarbeider kunne gå inn på et ligningskontor hvor som helst i verden og spørre om veien og få både hjelp og mat, nei brannfolk er også folk.

Åpningsseremoni, det kan vi…

Etter å ha registrert oss i deltagersekretariatet, var vi på kvelden klar for åpningsseremoni. Det vil si vi måtte ut å kjøpe hockeyutstyr først. Halve laget hadde jo ikke utstyr, så vi måtte shoppe equipment. Det var ikke alle som var så veldig vant med denne idretten. Vi hadde også planlagt en trening med et finsk lag etter åpningsseremonien. Vi kledde oss opp med vikinghjelmer, våre spillertrøyer og det norske flagget og la i vei mot inngang D i den enorme domen for 60.000 tilskuere. Det tok tid, for hver femte meter måtte vi stoppe for å bli avfotografert. Det var brannfolk, poliser, innfødte, spedbarn, bestemødre, jomfruer og sjalue herrer. Vi sleit med å komme oss til inngang D til rett tid.

Vi kom oss inn, men galskapen fortsatte, bilder og filming. Vi oppførte oss som vi var fra Hollywood og ikke fra Bergen og Klæbu. Etter en flottseremoni, hvor vi ble opphøyd til «heroes» i høyeste klasse av prester, brannsjefer, politi, generaler, biskoper, guvernører.. alle disse var der, fortsatte «but where are the rest of the team?» Etter all denne oppmerksomhet var det tid for ettertanke … ? Litt drikke kunne vi trenge for å roe oss ned før treningen. Ettertanke ble det, men ingen trening. Vi rakk ikke å åpne den ene pilsen før det sto en ny foran oss, «one round for the Vikings!

Sånn går no dagan

Så kom hverdagen. Individualistene hadde også ankommet og vi skulle konkurrere. Hovedarenaen lå rett over gaten for hotellet. Roy, Rune, Kjell og Håvard gjorde alle sine konkurranser her. Et helt kvartal med haller. «Alt er svært her borte, skjønner du», sier Løsa (Øivind Løsamoen) til meg, han er fra Oslo og vet alt om store ting visstnok. Vi heiet hverandre fram til store prestasjoner. Alle fikk ikke sett alle, men alle stilte opp når de kunne. Ute på byen ble vi fort kjent. Det vi savnet var et arrangement ute på gatene i varmen hvor vi kunne ta ett glass og treffefolk. «Eg e ikkje påmeldt i dans», sa Lasse fra Bergen. Lasse var for øvrig kjempeglad for paraplyen han fikk i gave fra arrangøren. Han hadde den med seg overalt. Er du fra Bergen, vet du det kan det regne når som helst og hvor som helst.

Medaljehøsting

Selv om det var tidlig på sommeren må en kunne si at den lille norske troppen drev med høsting av medaljer. Vi var fem nordmenn som deltok i individuelle øvelser, og tok med oss seks medaljer. To av dem var av edleste sort. Det var Roy Karlsøen som tok gull i innendørs roing 2000 meter, lettvekt 35-39 år. Han var heller ikke mer beskjeden enn at han tok med seg to bronsemedaljer. En fra bryting, gresk-romersk stil 73 kg, og en fra roing dobbel 1000 meter sammen med Håvard Bakken. Håvard tok også et sølv i innendørs roing 2000 meter tungvekt, åpen klasse. Rune Christiansen var den andre gullvinneren. Det vant han i benk-
press 82,5 kg klassen for 50-54 år. Rune fikk 130 kg godkjent som sitt beste løft. En liten kuriositet for de som kunne tenke seg å legge seg i trening. Politimannen fra USA som vant benkpresskonkurransen totalt, presset opp 282,5 kg i sitt siste godkjente løft. Så bare kom dere i bua gutter og jenter.

Wrist wrestling.

Wrist wrestling, hva er nå det? Birger Thurn-Paulsen er en mann av store ord, og han holder dem. Han ble enig en sen nattetime på en bar at dette var noe for ban. Brannfolk på tur, delta i en idrett var også interessant. Leirdueskyting? Nei, han endte på handbak. To måneders trening og slanking startet. Mens vi koste oss med hamburgere og godt drikke, tenkte han på vekta. Vi hadde fått beskjed om at dersom han stilte opp, så var han garantert medalje. Det skulle bare være tre deltagere i hans klasse, det er ikke lett å finne amerikanere under 100 kg. Sjøltilliten var på topp. Innveiingsreglene gjorde at det datt en amerikaner ned i klassen under 68 kg likevel. Vi drog nå ut i varmen på Indy 5000 racetrack for å hente medalje. Birger lå i bakken før dommeren hadde sagt start. Dette var voksenselskap. Alle de andre i klassen var profesjonelle Wrist wrestlere.. Birger fra Levanger ble lett, alt for lett. Birger er for øvrig ubeseiret i ishockey og spiller bare VM kamper.

Ishockey

Etter den første kampen var raskbøtta i garderoben til The Vikings of Norway full av originale hockeyutstyrsposer og esker. Tusenvis av dollar var investert dagen før. Utgangspunktet var åtte mann, hvorav tre med nytt utstyr. Vi skulle delta og ha det moro. Vi entret isen i vare vikinghjelmer og tøffe spilletrøyer, alle likt kledd selvfølgelig. I innledningen tapte vi den første kampen mot Buffalo Fire Dep., men vi kom tilbake og US Customs ble feid av banen 7-3 . Dagen etter skulle vi ut mot Indianapolis Fire Dep., som var vertene. De var sjanseløse, for vi var så uhøflige at vi slo dem 13-3. Vi var så gode at de inviterte oss på fest etterpå. I den siste kampen skulle vi spille om videre avansement til kvartfinale som var helt utenkelig på flyet over. Vi holdt British Colombia Sheriff lenge, men så var det den blinde dommeren igjen. Vi gikk likevel videre som beste tredje lag. Vi tapte igjen mot Buffalo Fire Dep. Med tre kamper på et døgn var vi rimelig tomme utover i kvartfinalen og tapte tilslutt med et par mål. Ingen lag hadde det sa moro som oss. De andre lagene og dommeren hjalp oss å stille opp laget ved dropper.

Avsluttningsseremoni, det kan vi

Etter åpningsseremonien trodde vi ikke at vi klarte å toppe en slik kveld. Det gikk greit likevel. Avslutningsseremonien ble vår. Alle skulle sitte ved vårt bord. Vi endte opp med to av lederne fra WPFG lederorganisasjon i San Diego. This is the best table, sa de og satte seg ned med sine fruer. Løsa var i godt humør, og tillot to svensker å sette seg ved bordet vårt. Her traff vi også mange av de vi hadde spilt og konkurrert mot gjennom uka, og mange av de frivillige som jobbet med arrangementet. En kjempekveld igjen.
For å illustrere amerikanernes interesse for å bytte effekter, var vi søndagsmorgen invitert til frokost av en som ville bytte til seg Frodes keeper tøyhjelm i de norske farger. Det kostet ham ni frokoster, en spilletrøye og en pose WPFG effekter.

Støttespiller

Ole Ivar Bjørkamo fra Simens divisjon Cerberus, var og er var generalsponsor. Vi satte stor
pris på hans engasjement for oss gjennom å sponse oss med spilletrøyer og reiseantrekk og at han ble med over med sitt gode humør. Ole Ivar var ikke lykkelig da han måtte dra hjem for å delta på et seminar. See you in Barcelona, Ole Ivar.
Ja, for de som synes dette høres trivelig ut er det nye muligheter om to år. Da er arrangementet tilbake i Europa, nærmere bestemt Barcelona i Spania. Videre arrangører blir så Canada og Australia.
De som ønsker mer informasjon og komplette resultatlister kan gå inn på www.2001 wpfg.org

Publisert: 05-07-2001