Brannen ble oppdaget lørdag morgen ved 06.30 tiden, og det ble slått full alarm. Store Norske Spitsbergen Grubekompani A/S (SNSG), som driver Svea Nord-gruven, mobiliserte alt det de hadde av tilgjengelig personell. Det skal her sies at det vel er noen av verdens beste røykdykkere på gruveredning som gikk i innsats inne i gruven. Brannen startet på det verst tenkelige tidspunkt, nemlig midt under ferieavviklingen.
Men når brannen ble kjent blant de ansatte, var det en meget stor velvillighet til å avbryte ferien og komme tilbake til Svea for å være med å bekjempe brannen som hadde brutt ut. Det var ca. 25 røykdykkere i aksjon i starten, men etter et par døgn var det umulig å ta seg inn i gruven på grunn av varme/røyk, og det var et faktum at brannen dessverre hadde fått overtak.
Verneleder Per Nilssen i SNSG, som hadde ansvaret for innsatsen, forteller at flere metoder fra SNSG sin side ble forsøkt. Det ble i første runde bygget en demning som skulle fange opp smeltevannet fra isbreen over gruva, for deretter å drukne brannen. Dette arbeidet var tidkrevende og det var en stund uvisst om demningen ville stå i mot trykkreftene av vannet.
SNSG kontaktet etter hvert det som fantes av kompetanse innen det nasjonale og internasjonale brannmiljøet. Valget falt på et australsk selskap, Global Steamexfire Inertisation Services, som hadde spesialisert seg på branner i kullgruver. De benytter seg av en spesiell slokke-/kjøleteknikk, som kort forklart består av å presse gass fra en jetmotor blandet med vann inn i gruven. Ifølge Bedriftsnytt (SNSGs internblad) skjer prosessen med å sende inn damp og gass på følgende måte:
”Forbrenningen skjer i to trinn og drivstoffet er det samme som brukes på fly, Jet A1. Drivstofforbruket i begge trinnene er til sammen 1600 liter/pr. time.
Turbinen trekker inn store mengder luft og forbruker oksygenet til forbrenningen. Litt forenklet framstilt består luft av 21 % oksygen, 78 % nitrogen og 1 % edelgasser. Eksosen etter første trinn har en temperatur på mellom 400 og 500 °C og består av 16 % oksygen, 78 % nitrogen og 6 % karbondioksid. Denne gassblandingen trekkes så inn i etterbrenneren og ytterlig oksygen går med til andre forbrenning. Eksosen etter andre trinn har en temperatur på mellom 500 og 600 °C og består av 2 % oksygen, 78 % nitrogen og 20 % karbondioksid.
Etter andre trinn spyles eksosen med 27.000 liter vann/pr. time, som i den varme gassen omdannes til steam samtidig som den kjøler gassen ned til 85 °C. Det trykkes altså 90.000 m3 inertgass blandet med steam inn i gruva per time.
Gassblandingen som trykkes inn i gruva, fyller etter hvert hele gruvesystemet. Vanndampen kjøler ned brannen og inertgassen blander seg med oksygenet og reduserer den prosentvise mengden av oksygen i gruva. Dette vil etter noen tid slukke brannen eller brannene da enhver forbrenning må ha tilgang på oksygen for å opprettholdes. Etter planen skal jetturbinen gå kontinuerlig i 10 døgn i første omgang og brannen skal være slukket i løpet av 20 døgn.”
Meget lange innsatsveier
Opplæringen av røykdykkere foregår i SNSGs regi, da de er den eneste kullgruveoperatøren i Norge. Den består av grunnleggende røykdykkerutdanning, som igjen spesialiserer seg mot nettopp innsats inne i gruvene. Nå går det heldigvis lang tid mellom hver gang det er brann i SNSG sine gruver. Den siste større brannen i nyere tid skjedde i Gruve 7 ved Longyearbyen i 1988. Det sier seg selv at her er egen trening/øvelser en viktig del av SNSG sin beredskap. Gruveredningskorpset bruker så og si utelukkende oksygenapparater (Dräger BG4), da innsatsveien kan være meget lang. Her snakker vi i verste fall om flere kilometer inn i fjellet. Det brukes vanlig strålerør på 475 liter/min., og det settes også opp større vannkanoner, ca 2000 liter/min. Når det gjelder bekledning brukes det vanlig brannmannsbekledning som er tilpasset innsats inne i gruvene (det er to gruver i drift i SNSG sin regi – Gruve 7 ved Longyearbyen og Svea nord i Svea).
Videre er kjente personer fra brannmiljøet i Norge med i brannbekjempelsen. Her kan nevnes Harry Vinje og Jan Wehrmann fra Norsk senter for sikkerhet og beredskap med sine medarbeidere. Disse har tidligere vært med på den grunnleggende opplæringen av gruveredningskorpset. De har med andre ord laget noen av verdens beste røykdykkere, av dyktige bergmenn.
SNSG har også engasjert SINTEF til å måle røyk/branngasser for å prøve å beregne størrelsen/effekten på brannen inne i gruva. Her er det jo ikke bare kull som har blitt antent, det er en hel rekke med installasjoner og annet utstyr som med stor sannsynlighet har blitt flammenes rov.
SNSG har også vært i kontakt med nederlandske og engelske gruvebranneksperter, videre har de fått god hjelp fra Per Arne Lindvik i Haugesundsfirmaet NORFLAM.
Verneleder Nilssen gir uttrykk for at de er meget glad for den responsen de har fått på
deres anmodninger, lokalt som nasjonalt og internasjonalt.
Røykdykking fortsetter til jul!
Longyearbyen Brannvesen har ikke vært i innsats i denne brannen, men de har så langt som mulig bidratt med utstyr til SNSGs gruveredningskorps. Vi vet at våre kolleger i gruveredningskorpset har en meget stor utfordring foran seg, men vi er overbevist om at er det noen som kan klare en slik oppgave så er det nettopp SNSGs gruveredningskorps
Selv om SNSG er en liten kullprodusent sett i forhold til verden forøvrig, så har det internasjonale kullmiljøet fulgt utviklingen meget nøye. For er det noe kullgruvemiljøet frykter så er det brann og eksplosjoner, uansett hvor i verden de opererer.
Verneleder Per Nilssen sier videre at kull er et stoff hvor man begynner å få farlige og brennbare gasser ved 200 ºC. Spesielt gjelder det metan, hvor eksplosjonsfaren er en av de største farene.
Her skal vi ikke gå inn på noen brannårsak, men den er under etterforskning og SNSG har antydet et tap opp mot 1 milliard kroner i verste fall.
SNSG har satt sikkerheten til innsatspersonell i høysetet, og det utdannes nå flere røykdykkere blant de ansatte gruvearbeiderne. De vil i skrivende stund ha en røykdykkerstab bestående av ca. 60 personer og det vil det være behov for flere fremover. SNSG regner med daglig røykdykking frem mot juletider. Røykdykkerne må nemlig sikre gruven på nytt, og det er en lang og tidkrevende jobb for her går man ikke på akkord med sikkerheten. Disse røykdykkerne kjemper ikke bare for egen arbeidsplass og bedrift, de kjemper også for et helt lokalsamfunn på ca 2000 innbyggere under Nordpolen. SNSG er den livskraftige bærebjelken i Svalbard samfunnet, og uten dens eksistens tør man ikke tenke på hva som vil skje hvis en slik bedrift skulle gå over ende. Så vi andre i brann-Norge får bare krysse fingrene, og håpe på at den sindige trønderen Per Nilssen og hans innsatsstyrke klarer og bekjempe brannen.
COMMENTS