Læring blant brannkonstabler

HomeDiverse

Læring blant brannkonstabler

Hvordan blir brannkonstabler dyktige brannkonstabler? Dette er et spørsmål om læring og utvikling av kompetanse. Denne artikkelen presenterer resultatene fra en studie av læring blant brannkonstabler.

Flere studier viser at beredskapspersonell hovedsakelig utvikler sine kunnskaper og ferdigheter gjennom sitt daglige arbeid innad i egen beredskapsorganisasjon (Flin & Arbuthnot, 2002; Lloyd & Somerville, 2006; Lundin & Nuldén, 2007; Rake, 2008; Taber, et al., 2008; Aase & Njå, 2004). Trening, øvelser og innsatser står sentralt her, sammen med diskusjoner og samhandling med kollegaer.
Likevel er det fortsatt en manglende forståelse av hvordan beredskapspersonell lærer, hva de lærer, og når. Hensikten med denne studien har derfor vært å skaffe en bedre forståelse av de dominerende læringsprosessene i et brannvesen. Hvordan brannkonstabler utvikler sin kompetanse og blir dyktige brannkonstabler har vært det ledende spørsmålet.

Studien ble gjennomført ved bruk av forskningsmetoden ”deltakende observasjon”, som vil si at jeg som forsker fulgte mannskapet i deres daglige arbeid og var en del av miljøet på brannstasjonen (en slags hospitant). Studien ble utført ved Brannvesenet Sør-Rogaland IKS, der jeg fulgt de kasernerte mannskapene over en periode på 2,5 måneder. De første tre ukene deltok jeg på et internt introduksjonskurs for nyansatte brannkonstabler, som ga innledende opplæring i brannvesenets utstyr og rutiner, samt røykdykking.

Brannvesenet – en konservativ organisasjon
Brannvesenet kan betegnes som en veldig konservativ organisasjon, og brannkonstabler har en tilbøyelighet til det ”gamle og velkjente”. ”Vi gjør som vi alltid har gjort!” ble sagt mange ganger, både av brannkonstabler og av befal. De har en tendens til å holde seg til deres tradisjonelle eller ”vanlige” måte å gjøre ting på.
Dette er ikke nødvendigvis ansett som utelukkende negativt. Et befal forklarte: ”Vi er konservative organisasjoner, og må være det. Vi er satt til å forvalte risikoforhold. Hvis vi hele tiden skulle forsøke oss på nye ting ville faren være at vi hadde tapt mer enn vi gjør i dag. Og hvis vi prøver mye nytt, medfører dette usikkerhet. Men dette hemmer læring.”

Brannkonstabler og befal ser det som fordelaktig å bruke arbeidsmetoder de vet fungerer, og å utføre oppgavene sine på en måte de føler seg trygge på. På mange måter er det en slags skepsis til å bruke metoder og utstyr som ikke er grundig testet og lært utenat. Grunnen til dette er at brannkonstabler ofte befinner seg i situasjoner der det handler om liv og død, og derfor velger arbeidsmetoder som de har erfaring med. Selv om disse metodene har begrensninger, så kjenner de til disse begrensningene og vet hvordan de skal forholde seg til disse. Nye arbeidsmetoder, med andre og kanskje ukjente begrensninger, er ikke det alternativet som foretrekkes når det virkelig gjelder.

Arenaer for læring
Den formelle utdanningen til brannkonstabler består av en toårig internopplæring i eget brannvesen, etterfulgt av et 8 ukers langt kurs ved Norges Brannskole. Befalsutdanningen består av egne befalskurs, som bygger på grunnutdanningen som brannkonstabel.
En konsekvens av denne utdanningsstrukturen er at den formelle utdanningen (i regi av Brannskolen) ikke danner grunnlaget for brannkonstablers og befals kompetanse. Isteden kan formell utdanningen mer regnes som et supplement til arbeidsrelatert læring og erfaring. Konsekvensen blir derfor at de læringsaktivitetene som finner sted i det enkelte brannvesen blir av stor betydning for utvikling av kompetanse.

Det er flere aktiviteter i det daglige bidrar til læring:
Virkelige innsatser gir brannkonstablene førstehånds erfaring i håndtering av hendelser/ulykker. I tillegg jobber de alltid flere sammen under innsatser, noe som gir muligheten til å lære fra hverandre. Etter innsatser er det vanlig å diskutere hvordan innsatsen ble utført, hva som fungerte bra, og hva som kunne vært gjort bedre. Men, det er ikke vanlig å skrive noen form for evalueringsrapport etter innsatser. Uformell historiefortelling er derfor den dominerende måten for deling av erfaringer.

Trening og øvelser blir av brannkonstablene sett på som en viktig læringsaktivitet, både for utvikling og for vedlikeholdelse av kunnskap og ferdigheter. Én brannkonstabel var tydelig på at ”vår oppgave, når vi ikke rykker ut på alarmer, er å øve på det vi trenger å kunne, for å bli gode på den jobben vi skal utføre”.
En tendens som ble observert i denne studien var imidlertid at øvelser ikke alltid var spesielt utfordrende for brannkonstablene. Øvelsene ble vanligvis utført i kjente omgivelser, og inneholdt sjeldent uventede og overraskende momenter. Det kan derfor stilles spørsmålstegn om hvor mye de erfarne brannkonstablene faktisk lærer av øvelser, bortsett fra å vedlikeholde eksisterende kunnskap og ferdigheter. For ferske brannkonstabler, derimot, så er øvelser en god anledning til å skaffe seg erfaring og lære seg brannvesenets praksis.

Kurs og foredrag arrangeres innimellom. Disse kan være teoretiske i klasserom eller praktisk rettet med demonstrasjoner og/eller praktisk trening.

Ny teknologi og kunnskap kan bidra til læring, ved at bedre utstyr eller mer effektive arbeidsmetoder introduseres. Men, dette fører ikke alltid til noen signifikant endring i atferd eller arbeidsmetodikk.

Artikler og litteratur leses hovedsakelig på frivillig basis, men tilgangen til aktuell litteratur er begrenset.

Læringsprinsipper
Denne studien viser at læring blant brannkonstabler, eller utvikling av kompetanse, i bunn og grunn er et resultat av at brannkonstabler ”får det i fingrene”, tilegner seg personlig erfaring, og blir fortalt historier om andres erfaringer.

”Få det i fingrene”
”Du må få det i fingrene” var et uttrykk som ofte gikk igjen, både blant brannkonstabler og befal. Med dette mente de at det ikke er nok bare å se eller lese hvordan ting skal gjøres, men at det er nødvendig å gjøre ting selv for å lære. Mye trening er nødvendig for at bestemte atferder skal bli automatiske, og ”overlæring” (terping/drilling) er metoden som brukes for å gjøre atferd mer automatisk. En brannkonstabel uttalte at ”jo mer du trener, jo mindre stresser du, og desto færre feil gjør du”.
Et eksempel er røykdykking. For at brannkonstabler skal kunne utføre røykdykking på en god måte, må de bli vant med å jobbe under røykfylte og varme forhold. I tillegg til å lære seg å tolke tegn og signaler fra en brann i en bygning, må de lære seg hvordan kroppen sin fungerer under slike forhold.

Viktigheten av å ”få det i fingrene” illustreres på en god måte av noen erfaringer et befal gjorde seg under et kurs på brannskolen. På forelesningene hadde instruktørene flere ganger poengtert viktigheten av å gjøre en grundig situasjonsvurdering før røykdykkere ble sendt inn i et brennende hus. Likevel, på en tillaget brann i et øvelseshus på skolens treningsfelt, gjorde ikke befalet en fullstendig situasjonsvurdering før han sendte inn røykdykkerne. Dette ville, hvis det hadde vært en virkelig brann, ha ført til at menneskeliv hadde gått tapt. Denne erfaringen – det å erfare/oppleve konsekvensene av ikke å gjøre en grundig situasjonsvurdering – mente befalet hadde gjort at han virkelig lærte, og ført til at han for all ettertid alltid har gjort en fullstendig situasjonsvurdering før han sender inn røykdykkere.

Personlig erfaring
Personlig erfaring er en kritisk faktor i brannkonstablers utvikling av kompetanse. Dette er tydelig i måten opplæring foregår i brannvesenet, ved at ferske brannkonstabler blir veiledet av de mer erfarne. De nye lærer mye gjennom å se hvordan de erfarne gjør ting, for så å gjøre ting selv under veiledning. Ved røykdykking vil ferske brannkonstabler alltid ”gå i ryggen” på en erfaren røykdykker de første årene (altså være andremann på røykdykkerlaget), noe som gjør det mulig for den ferske å lære av erfaringene til den erfarne.
Erfaring fra virkelige hendelser/innsatser er ansett som viktig for å bli en dyktig og kompetent brannkonstabel. En grunn til dette er at trening og øvelser aldri kan bli like realistisk som virkelige hendelser. Under virkelige innsatser vil brannkonstablene oppleve virkelig stress, tidspress og usikkerhet, i tillegg til situasjoner der det står om liv og død, og situasjoner som er uventede/uvanlige.

Historiefortelling
Historiefortelling er en viktig, og dominerende, måte for brannkonstabler å utveksle erfaringer.
Typisk for historier fortalt av brann¬konstabler er at de fokuserer på hva som skjedde, hvorfor det var problemer, og hvordan problemet/situasjonen ble løst. Historier om problemer, ting som gikk galt, og ”near misses”, er mer vanlig enn suksesshistorier.

Historiene som fortelles har ofte mange kontekstuelle detaljer, innsikt, overraskelser, og en del drama eller humor. Slike historier er gode eksempler på hvordan ting bør gjøres (eller ikke gjøres), og den praktisk rettede brannkonstabel kan enkelt relatere til slike historier. De har ingen problemer med å kjenne seg selv igjen i historiene, og se hvordan de kan gjøre bruk av det som har blitt fortalt. Historier har derfor en god læringseffekt.
Problemet er bare at for å få tilgang til historiene, og muligheten til å lære av dem, så må en brannkonstabel være på riktig sted til riktig tid. Det at historiefortelling er den dominerende måten for deling av erfaringer gjør at erfaringsutvekslingen i brannvesenet blir preget av tilfeldighet.

Et læringsteoretisk perspektiv på funnene
Funnene i denne studien viser at både sosiokulturelle elementer og individuelle aspekter må tas i betraktning for å forstå hvordan brannkonstabler utvikler kompetanse innen beredskapsarbeid.
Teorien om situert læring i praksisfellesskap (Lave & Wenger, 1991; Wenger, 1998), en sosiokulturell læringsteori som i dag er mye brukt til å forklare læringsprosesser på arbeidsplasser, kan langt på vei forklare læring blant brannkonstabler. Nye brannkonstabler blir sosialisert inn i den eksisterende kulturen. De tilpasser seg den eksisterende kulturen og hvordan de erfarne opptrer og utfører arbeidsoppgavene.

På mange måter er dette en prosess hvor de nye går fra å være en ”utenforstående” til å bli ”en av gjengen”, noe som enkelt sagt foregår gjennom et ”mentor–svenn”-forhold.
Måten brannkonstabler tenker og opptrer på er i stor grad påvirket av den kunnskapen som finnes i brannvesenet. Et praksisfellesskap (f.eks. et brannvesen eller et vaktlag) vil inneholde en viss kunnskap i form av ”kulturelle verktøy” og etablert praksis (Filstad & Blåka, 2007; Wenger, 1998). I disse ”kulturelle verktøyene”, slik som prosedyrer, arbeidsmetoder, utstyr og verktøy, ligger den felles forståelsen og kunnskapen som er utviklet gjennom brannvesenets og/eller vaktlagets historie.

Når nye brannkonstabler samhandler med mer erfarne brannkonstablene, vil de nye lære hvordan ulike kulturelle verktøy skal brukes og hvordan de skal gjøre ting i overensstemmelse med vanlig praksis. Denne samhandlingen bidrar til å forme de nye brannkonstablene. Den vanlige praksisen blant de erfarne brannkonstablene er nært forbundet med hva som er ansett som fornuftige og meningsfulle måter å gjøre ting på. For å utføre arbeidet på ”riktig” måte, vil de nye brannkonstablene derfor ”imitere” de erfarne brannkonstablene.
Det samme gjelder for hvordan nye brannkonstabler lærer seg å tolke og forstå situasjoner og problemer på. Ved å ”ta etter” de erfarne, vil de nye ikke bare imitere den praktiske utførelsen, men også begrunnelsen for, og tankeresonnementet bak, hvorfor det blir gjort slik som det blir.

Historiefortelling står i denne sammenhengen sentralt for at brannkonstabler skal få tilgang til den kunnskapen som ligger iboende i brannvesenet/vaktlaget. Historier kan brukes til å gi hendelser bestemte meninger og til å få frem spesifikke momenter ved en hendelse (Klein, 1998). Gjennom historiene som blir fortalt vil nye brannkonstabler lære mer om hva som er ”riktig” å gjøre og hvordan de skal tenke og tolke situasjoner, enn hva de gjør ved kun å observere erfarne konstabler. Fordi historier uttrykker historiefortellerens synspunkt og hva han eller hun mener er betydningsfullt, bidrar de med verdifull informasjon til å lære av. Historier som fremmer visualisering, det vil si relateres til lytternes egne erfaringer eller fremkaller klare visuelle bilder, viser seg å være lettere å huske og er bedre bærere av kunnskap enn informasjon som er mindre ”livlig” og kun består av ”tørre” fakta (Swap, et al., 2001).
Den sosiokulturelle tilnærmingen forklarer imidlertid ikke fullt ut hvordan brannkonstabler lærer og utvikler sin kompetanse. Det er derfor nødvendig også å ta i betraktning individuelle kognitive aspekter ved læring.

De dominerende læringsprinsippene som ble avdekket i denne studien viser at kroppslig erfaring er avgjørende for læring. Brannkonstabler og befal etterstreber å bli i stand til hurtig å kunne møte behovene i ulike situasjoner. Dette vil i hovedsak kreve ferdigheter slik som å være i stand til å tilpasse seg den gjeldende situasjonen, raskt kunne forstå hva som er det typiske med situasjonen og finne en effektiv måte å håndtere situasjonen på. Slike ferdigheter kan betegnes som typisk for eksperter (Dreyfus & Dreyfus, 1986; Klein, 2009). Trening og praktisk erfaring, beskrevet av brannkonstablene som å ”få det i fingrene”, er nødvendig for at atferden skal bli automatisk og bestemt i kritiske situasjoner.
”Kroppsliggjøring” av kunnskap og ferdigheter er en forutsetning for at brannkonstabler skal bli i stand til å opptre resolutt i kritiske situasjoner. Lloyd & Somerville (2006) beskrev denne

kroppsliggjøringen som utvikling av ”fire sense” (brann-følelse). Brannkonstablers kropp spiller en sentral rolle i læring av praksis, branners natur og faresignaler. Gjennom kroppen blir ny informasjon samlet inn og knyttet til eksisterende kunnskap. Etter hvert som brannkonstabler skaffer seg erfaring og får opplevd en rekke situasjoner, så vil de lære seg til å lytte til kroppen sin og reagere på de signalene som oppfattes (slike signal kan f.eks. være støynivået i en brann, fargen på røyken eller mengden røyk eller varme som produsere).
Når brannkonstabler lærer, bruker de informasjon som stammer fra erfarne brannkonstabler og de ulike aktivitetene i det daglige som bidrar til læring (og i en viss grad formell utdanning). ”Virkelig læring” skjer derfor først når ferske brannkonstabler deltar i virkelige innsatser som gir dem tilgang til informasjon gjennom konkret praksis, reelle erfaringer og råd gitt av erfarne brannkonstabler.

Konklusjon
Brannkonstablers tilbøyelighet til det ”gamle og velkjente” bør ikke sees på som utelukkende negativt. De dominerende læringsprinsippene som er avdekket i denne studien har lange tradisjoner i brannvesenet, og er nøkkelen til suksess når det gjelder å forberede personer til å opptre resolutt i kritiske situasjoner. Denne læringsformen bør derfor ikke undervurderes.
En praksis der nykommere i brannvesenet får muligheten til å samhandle med erfarne brannkonstabler (gjennom et slags ”mentor–svenn”-forhold), får kroppslig erfaring (gjennomføre og erfare ting selv) og får ta del i historiefortellingen (få tilgang til kunnskap og erfaringer fra erfarne brannkonstabler gjennom å lytte til historier og diskutere/utveksle meninger og synspunkter) bør videreføres og, om mulig, styrkes.

Mangelen på systematisk deling av erfaringer er imidlertid et hinder for læring. For å forbedre læringen er det derfor nødvendig spre erfaringer fra innsatser mer systematisk, både innenfor det enkelte brannvesen og mellom ulike brannvesen.
Denne studien har kun studert læring i ett enkelt brannvesen, så resultatene er ikke nødvendigvis gjeldende for andre brannvesen. For å kunne si noe generelt om læring blant brannkonstabler på landsbasis vil det være nødvendig å sjekke funnene i denne studien opp mot andre brannvesen.

COMMENTS