Krevende redningsaksjon i Oslo

HomeRedning

Krevende redningsaksjon i Oslo

1. november fikk Oslo brann- og redningsetat inn en melding om at person hadde fått en betongtrapp over seg. Det ble umiddelbart sendt flere enheter til adressen, og det skulle vise seg at de sto ovenfor et svært krevende redningsarbeid.

Klokka 15:03 mottok 110-sentralen i Oslo en telefon ifra AMK, som meldte om at det hadde skjedd en arbeidsulykke på Nordberg. En person skulle ha fått en betongtrapp over seg og satt fast. Operatøren utvarslet redningsavdelingens to biler. Røykdykkerbil 92 ble også sendt til adressen.
Ved ankomst til skadestedet ble mannskapene møtt av et uvanlig syn. Det hadde foregått graving rundt en villa i forbindelse med dreneringsarbeid.

Entreprenøren hadde valgt å grave rundt en plasstøpt inngangstrapp i betong. Denne veide imidlertid for mye slik at grøftveggen kollapset. Grøften hadde i utgangspunktet en bredde på 50 cm og en høyde på to meter. Nede i grøfta befant det seg en person fullstendig fastklemt, heldigvis hadde han noe klaring over brystkassen slik at han klarte å puste selv. Trappen, som veide ca ett tonn, hellet bratt og truet med å skli videre med fare for å knuse pasientens hode. Ambulanse 119 (legebilen) var også til stede og det ble raskt konkludert med at pasienten ikke hadde kritiske skader for øyeblikket. Legen var derimot bekymret for hypotermi, og det ble raskt satt i gang en ”heater” som sørget for at varmluft gikk ned i grøfta og til pasienten.

Vi var heldige med været. Dagen før og etter regnet det og temperaturen var ned mot null grader. Denne dagen var det opphold og temperaturen ute var mellom 0-5 grader.

Løfteputer, spredere og treklosser
Redningsavdelingens mannskaper startet med å sette opp treklosser for å sikre at trappen ikke skled mer ut og klemte pasienten. I samme moment ble det også satt på plass løfteputer, sylindre og spredere i håp om å få skyvet trappen tilbake mot huset for å få løs pasienten. Samtidig ble mannskapsbilen fra Hovedbrannstasjonen (bil 91) rekvirert med ekstra løfteputer, samt noe av USAR (Urban search and rescue)- utstyret ifra stasjonen.

Det var stort fokus på å sikre trappa før man skulle starte å flytte på den. Mye ressurser var i sving, og det ble også brukt motorsager for å få riktig størrelser på skolingene, samtidig som arbeidet med å plassere ut løfteputer og sylindre pågikk. Mannskaper, som hadde ledige hender, lemper bort stein for hånd.  Pasientens tilstand ble stadig vurdert av legen som koordinerte dette godt med redningslederen. 
Det viste seg etter hvert at man ikke kom til de nederste steinblokkene, som klemte pasientens ben fast og eventuelle forskyvninger kunne gjøre mer skade enn nytte. Man kom ikke til med puter eller spredere mer enn èn meter ned. Det var også fare for at om man flyttet på de nederste steinblokkene vil trappen rase ytterligere ut. Vi turde heller ikke å løfte eller dra restene av trappen vekk, da det var fare for at den vil skli og knuse pasienten. Etter en halvtime innså vi at det ikke gikk med verktøy og tekniske løsninger.

Det ble da også satt i gang arbeid med å fjerne selve trappen, piggeutstyr kom raskt på plass og arbeidet med å fjerne trappen bit for bit var i gang.  Dette arbeidet ble satt i gang ca. 35 minutter etter første enheters ankomst. Samtidig ble det også rigget opp lys ifra lystmaster og lamper ifra bilene, da man etter hvert forsto at dette kom til å ta lenger tid enn hva man først hadde håpet.

Etter hvert som trappen ble fjernet, kom også underlaget til syne. Dette var gamle rester ifra sprengningen av tomten som besto av store skiferstein, betongblokker og mindre jordmengder. Gravemaskin som sto på stedet ble satt i gang til å fjerne dette etter hvert som redningsmannskapene fikk ryddet dette unna pasienten. På dette tidspunkt har klokka passert 17.00 og nye mannskaper ankom skadestedet. Naturlig nok ønsket ingen av de avtroppende mannskapene å reise hjem. Vi var hele tiden sikre på at ”nå er det like før, men det må nevnes at pasienten satt bom fast hele veien fra skuldre og helt ned til skoene. Da vi endelig fikk løsnet den aller nederste betongklossen satt fortsatt skoene igjen!
Klokka 18:24 meldte utrykningsleder Odd Sønsterud at pasienten var frigjort. Det ble samtidig gitt beskjed om at pasienten klaget over smerter i det ene beinet og ble tatt hånd om av ambulansepersonellet.

Tenk stort, tenk flere løsninger!
– Først og fremst skjedde dette på et ”gunstig” tidspunkt, da brigaden som var på vakt hadde mye folk på vakt denne dagen. Dette gjorde at bil 91 fra hovedstasjonen var satt opp med fem mann, i stedet for tre som er normalt. Av disse fem var to redningsmenn som kjenner utstyret godt. Det må også legges til at flere av mannskapene på hovedbrannstasjonen har tilleggsutdanning som redningsmenn, da de i perioder fungerer som avløsere på avdelingen. Den samme kompetansen innehadde også to av mannskapene på røykdykkerbil 92.  På dette skadestedet var alle i sving. Fordelen med å ha mannskaper som kjenner og kan bruke utstyret, sparer både tid og bekymringer.

– Vi sparte oss for mye arbeid og vant tid ved å benytte gravemaskinen som sto på stedet, riktignok må man vurdere om føreren (som var en bekjent av pasienten) er i skikket tilstand. I dette tilfellet følte han seg komfortabel til å bistå og gjorde en formidabel innsats, trass den dramatiske situasjonen han befant seg i.

– Tenkt stort, tenk flere løsninger. Det kom mange forslag på hvordan dette skulle bli løst, og det er viktig at alle bidrar med ideer, men det viktigste er at han som er leder velger en løsning som alle innebefatter seg med og forstår, slik at ingen starter noen egne ”soloprosjekter”. God kommunikasjon, riktig verktøy og kreativ tenkning er nøkkelord her.  
– Når man må grave ut mye masse er det lett å grave som en trakt rundt pasienten. Vi ønsker jo naturlig nok å ta bort de steinene som ligger nærmest den skadde. Men dette er vanskelig, trangt og i tillegg vondt for pasienten. Grav en halvmeter bak, så faller massen vekk fra pasienten.

– Pasientkontakt er kanskje ikke noe vi brannmenn gjør så alt for ofte. Vanligvis er det helsepersonell som vil stå nærmest pasienten. I dette tilfellet var det oss. Det å befinne seg i en grøft med jord til over hodet og en betongtrapp trykkende bak seg vil for alle være skremmende. Det blir ofte mye støy og bråk fra aggregater og annen aktivitet på skadestedet, som kan være med på å stresse pasienten. En av brannmannskapene fikk i oppgave å ta vare på pasienten. I tillegg hadde han alltid en hånd fysisk i kontakt med betongtrappen for å kunne varsle raskt om den beveget seg mens den ble pigget i biter.

Bare det å informere pasienten om hva som skjer, hvorfor det kan ta litt tid eller bare det å være tilstede, hjelper mye. Det hører også med til historien at pasienten ved flere anledninger tok fram sin mobiltelefon, for å forevige hendelsen med sitt kamera. Om det var følelsen av snart å være fri eller medisinene som fikk han til å gjøre dette, ønsker jeg ikke å spekulere i.  Vedkommende ble utskrevet neste dag med kun et lite skrubbsår på hofta. 
Artikkelen er skrevet i den hensikt med å videreføre brann og redningsetatens erfaringer og tanker rundt denne hendelsen til kolleger resten i landet, slik at vi alle kan ha litt ”kjøtt på beinet” dersom noe lignende skulle hende i fremtiden. 
 

Jørgen Lie Andersen, brannkonstabel,
Oslo brann- og redningsetat

COMMENTS