Etter ni år i brannvesenet har jeg av og til måtte gi slipp på en og annen utrykningsjakke eller uniformsskjorte. Jeg har måttet kjøre reservebiler og jeg har måttet returnere nybestilte klær grunnet feil størrelse. Slitasje og «feilbruk» på bekledningen er selvfølgelig ikke noe leverandører kan klandres for, men i de siste årene har jeg følt at det har vært mye nytt og rart som har skjedd med utstyret vårt. Jeg ønsker ikke å nevne navn på leverandører i dette innlegget av hensyn til dem da det kanskje bare er undertegnede som opplever situasjonen som bemerkningsverdig. Riktig nok er jeg ydmyk og positiv ovenfor at vi har kommet langt når det gjelder utviklingen av verneutstyr for brannmenn. Det har blitt betraktelig bedre de seneste årene mye takket være et strengt HMS-system og kravene som ble stilt gjennom Veiledningen for røyk- og kjemikaliedykking. Det er bra!

«Lette» løsninger
Som brannmann er det viktigste for meg at klærne jeg skal bruke passer min hverdag og arbeidsoppgaver. Det skal tåle å bli møkkete, vått, tåle høye temperaturer, kontaktslitasje og forhåpentligvis redde livet mitt i en ekstremsituasjon. Min frustrasjon startet for snart to år siden da jeg leverte inn mitt gamle utrykningstøy og fikk utdelt nytt. Allerede før jeg hadde tatt det på meg merket jeg at den nye modellen bar preg av å veie mindre. Det er jo bra, men skuffelsen var stor da jeg oppdaget at hempekrokene, jeg var vant til, ikke lenger var på den nye jakken. Eller jo det var én, da har jeg i alle fall et sted å feste lykta eller IR-kameraet, tenkte jeg. Men allerede på første utrykning røyk festet til kroken og lykta gikk i bakken med et smell omtrent i det jeg gikk ut av bilen. Magebeltet på flaskesettet ble en midlertidig løsning.
Tilbake på stasjonen fikk jeg nok en overraskelse, innerfôret på buksa mi hadde revnet ifra hoftene helt ned til kneet. Ikkje bra. Påfølgende vakt fikk jeg byttet til meg en ny bukse og dro tilbake på stasjonen uvitende om at jeg snart skulle få nok en «a-ha» opplevelse.

Under en varm søksøvelse opplevde jeg plutselig at buksa ble noe ubehagelig å gå med og at noe ikke var som det skulle være. Jeg trakk meg ut og fant til min store forskrekkelse ut at bukseselene hadde løsnet og at de var festet med borrelås.
Hva skjedde med at de var sydd inn i tøyet? Det virker som at utstyret har blitt utviklet videre med noen «lette» løsninger, ikke en gang fagmerkingen til brannvesenet er lenger å finne på tøyet vi får i dag. Hva skjedde med det?
Som en selvdiagnosert ADHD-brannmann måtte jeg finne svaret på spørsmålene mine og tok kontakt med leverandøren som på en hyggelig måte forsøkte å selge meg nye ting, fremfor å gi meg svar. Men jeg fikk iallefall svar på noe:

Det med at krokene var fjernet ifra utrykningsjakkene hadde «vi», altså brannvesenet, bedt om å få fjernet. «Grunnen til dette var at røykdykkerne satte seg fast og at det hadde oppstått farlige situasjoner», forklarte leverandøren. Hmm, javel. Det kom senere frem at de hadde fjernet dem etter en forespørsel ifra forsvaret, så da slår man like gjerne alle under samme kam?
Jeg er ikke i tvil om at enhver røykdykker som skulle henge seg fast i noe med den kroken, er så kreativ i tankegangen at han/hun klarer å komme løs enten ved å bruke hendene eller ved å bruke sin egenvekt til å trekke med. Hempekroken er ikke så solid at den klarer vekta til ett voksent menneske. Men hvis leverandøren klarer å blande inn dette «svaret» inn i sin HMS med tanke på vår sikkerhet og sparer noen kroner på det, skal jeg ikke utfordre deres lover og regler vedrørende salg av verneutstyr. Personlig hadde jeg kanskje håpet at leverandøren kanskje ville komme med et supplement til at krokene var fjernet, kanskje et belte eller en annen «Petter Smart» løsning, men nei.

Poengtere hva vi ønsker
At fagmerkingen (rød/sølv ruter) var blitt borte, fikk jeg til svar at leverandøren også leverte samme bekledning til brannvesen i Sverige og Finland. Javel, så siden disse EU-brannvesenene ikke liker hvordan vi ser ut her i Norge, skal ikke vi få ha det heller nei. Flott.
Videre i «etterforskningen» min tok jeg kontakt med flere andre leverandører av utrykningstøy og forsøkte å høre om det var noen velvilje til å lage et samlet produkt for mitt behov. Hvorfor kan vi ikke for eksempel få motorsagvern i utrykningsbuksene?

Overraskende nok fikk jeg servert en hel del av tilbud, men ble stadig skuffet over å høre om » EU ditt og EU datt». Og joda, disse leverandørene leverte også til Sverige og andre land. Men det virker som at produsentene tror at vi jobber på lik linje som det gjøres i Sverige og resten av Europa, noe vi absolutt ikke gjør. Her burde de sette seg mer inn i våre arbeidsmetoder. Samtidig bør nok vi profilere oss mer og poengtere for dem hva vi faktisk vil ha.
Det var også skremmende å se at et av produktene som ble presentert som røykdykkerbekledning ikke holdt kravene som stilles i Veiledningen til forskrift om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr (PVU) av 19. august 1994 nr. 819. ( Veiledningen om røyk- og kjemikaliedykking, punkt. 4, 4.1.)

Skepsis
Da jeg hospiterte i et brannvesen i USA kom jeg over en genial sikkerhetsløsning. Integrert sele i utrykningsjakka for redning av kollega. Denne funksjonen skal alle brannvesen i nord-Amerika ha tatt i bruk innen 1.1 2013. Dette er lovpålagt gjennom EMFA og IAFF. Da jeg spurte om det var mulig å få en tilsvarende utgave for det norske markedet ble jeg møtt av masse skepsis. En slik konstruksjon ville vanskelig la seg gjøre uten å måtte gjøre endringer i klærne sin oppbygging slik den er i dag og det måtte EU-godkjennes.
I tillegg kom det en freidig kommentar fra leverandøren om at brannmenn ikke utsetter seg selv for situasjoner hvor det blir nødvendig å måtte hjelpe hverandre ut. Det sa han som akkurat hadde kommet med at «dykkerne setter seg fast i krokene», og «det er farlig å være brannmann». Har leverandørene laget seg sitt eget bilde om hva det vil si å røykdykke? Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje. Det er da jeg spør meg selv, hvem er det som bestemmer?

Star Wars
Jeg må også innrømme at yrkesstoltheten min ble noe såret, da jeg her forleden dag ble bedt om å ta med meg søppelet i en bakgård etter å ha vært på en innlåsning. Dessverre ligner de nye kjeledressene veldig på de som både brukes av renovasjonsetaten, vannverket og jernbaneverket, men ironisk nok så understreker jo dette at vi synes og legges merke til
i de nye kjeledressene. Det er jo bra. Safety First!
Jeg lar meg også fascinere av måten noen produsenter klarer å lage et produkt de kaller «Brannhjelm», som ser ut som en blanding av en Rubiks kube og feildiagnosert globus. Personlig mener jeg at det ikke hjelper at den er stappet inn med øreklokker, nakkelær og ekstra varmeskjold. Den må være funksjonell og vennlig ovenfor brukeren også. Noen av disse hjelmene minner meg mer om Playmobil og Star Wars. Hva skjer?

Dramatisk med funksjonssvikt
Den samme frustrasjonen har jeg sett ved brannvesenets bilmateriell, spesielt ved nye kjøretøyer. Vi ser ofte i artikler og reklamer i blader og på nettsider » Vi gratulerer med ny brannbil». Det hører med til historien at flere av de nye bilene dessverre raskt havner tilbake hos leverandøren eller i noen tilfeller helt tilbake på fabrikken i Tyskland eller et annet land, noe som er tragisk. Flaut må det være for leverandøren antar jeg og meget frustrerende for mannskapene som skal bruke disse kjøretøyene. Det må også være like fortvilende for ledelsen i brannvesenet som må finne midlertidige løsninger, omplassere mannskaper og skaffe leiebiler. I noen kommuner er kanskje beredskapen og ROS-analysene grunnlaget for at den nye bilen er kjøpt inn og utfordringene kan fort balle på seg når bilen er ute av drift.
Og hva skjedde med gule brannbiler? Nok en impuls fra leverandørene? «Det er de nye EU-fargene», får jeg til svar. Vel sist jeg sjekket var ikke Norge med i EU og for oss litt bereiste fikk vi jo svar på dette under Interschutz «Rothe Hahn i 2010» hvor de fortalte at de kommer til å gå tilbake til fargen Rød (730NM) på brannbilene.

Hvem får skylda?
Å stå som brannmann i en dramatisk aksjon og få «funksjonssvikt» på kjøretøyet under en jobb er ikke stas. Det er heller ikke moro å måtte håndtere et kjøretøy man ikke stoler fullt ut på da det ofte er inne til «sjekk». Det blir en stressfaktor å ha det i bakhodet at kanskje pumpen eller stigeverket plutselig slutter å fungere. Mindre mekanikk og mer elektronisk utstyr på bilene må ta en stor del av skylda for feilene som oppstår. Det har jo skjedd flere ganger at brannbilene har tatt fyr, og flere av disse har vært helt nye biler. Skremmende.
Jeg husker godt for noen år siden da en ny lift tok fyr under en brann ved et større kjøpesenter i Akershus. Hendelsen fikk stort oppslag på nettaviser. Heldigvis vinklet pressen det mot det humoristiske med at «brannbil tok fyr under brann». Hadde de gjort det dersom utfallet av brannen hadde resultert i tap av menneskeliv? Neppe. Hvem hadde da fått skylda? Vi eller leverandøren? Dette vil uansett bare bli spekulasjoner, men fasiten håper jeg at vi aldri får oppleve da magefølelsen min sier at det hele ville blitt konkludert med «brukerfeil» og ansvaret ville blitt skjøvet over på enkelt ansatte i brannvesenet, noe som bare er tull.
Det er vi som står i gata og blir fotografert og får trynet og uniformen vår trøkka inn i aviser og medier med dårlig omtale. Og hvis leverandøren ikke tar ansvaret med å stå frem og beklage, har vi plutselig to tilfeller av dårlig karma. Ingen brannbil og svekket tillit blant publikum.

Større krav til leverandører
Når en leverandør vinner et anbud bør de være såpass fornøyde at de faktisk leverer varene og følger opp produktet. Når vi ber om en ting, skal leverandøren komme med et produkt som svarer til behovet vårt og som faktisk fungerer.
Jeg var nylig i USA og blir stadig imponert over kvaliteten på utstyret der. Her kjører de faktisk stigeverket inn gjennom vinduer i brannleiligheten. «We´re venting!» sier dem. Hele stigen brukes nærmest som en rambukk mot fasaden og likevel fungerer den like bra etterpå. Her i Norge skal man knapt være borti et fuglerede uten at stigen og bilen blir sendt på verksted i flere uker. Er det sånn vi vil ha det?
Undertegnede understreker at dette ikke er noen «heksejakt» eller en artikkel skrevet for å henge ut noen, men jeg mener at det er på høy tid at vi stiller oss dette spørsmålet. Skal vi som brannmenn ta det vi får og være fornøyde med det, eller skal vi stille større krav til leverandører og produsenter?