Har taklet katastrofebrannen bra

HomeBrann

Har taklet katastrofebrannen bra

Mannskapene som deltok i redningsarbeidet under den traumatiske diskotekbrannen i Göteborg i 1998, er ikke rammet av psykisk uhelse i etterkant. Det slår en fersk rapport fra Karlstads universitet fast.

– Dette resultatet var stikk i strid med hva man ventet å finne, men ingenting i vår studie tyder på at redningspersonellet er rammet av psykisk uhelse som følge av redningsarbeidet. Tvert imot. Mange føler en stolthet. De gjorde en ekstrem innsats og de gjorde det bra, sier Per Folkesson, legitimert psykolog og universitetsadjunkt i psykologi ved Karlstads universitet i Sverige.

 

 

Fokuserer på arbeidet

Rapporten mener å vise at en helt spesiell psykisk tilstand er knyttet til den profesjonaliteten redningsmannskapene oppviste. Dette har gitt opphav til et nytt begrep, profesjonell dissosiasjon. Dette er for det første en tilstand som mannskapene utvikler innenfor rammene av et arbeidsteam. De skal redde liv og de gjør det profesjonelt. Dissosiasjon avspeiler en kløyvningsprosess. Man splitter opp sitt psyke og stenger av følelsene så lenge arbeidsinnsatsen pågår. Da blir man handlingsorientert og fokuserer sterkt på oppgaven. Det er en nødvendig tilstand for å kunne hoppe inn i et brennende inferno uten å vite hvordan man skal ta seg ut igjen.
– Mange har vansker med å forstå dette, men når det gjelder liv og død har alle denne evnen til å koble bort følelsene slik at man kan handle og overleve. Det er en viktig og riktig reaksjon, sier Folkesson.
– Hva hendte når arbeidsinnsatsen var over og man koplet på følelsene igjen?
– Redningsmannskapene er ikke følelseskalde roboter. Tvert imot. De reagerte veldig sterkt. De følte fortvilelse, vanmakt, sorg og vrede. En brannmann fortalte at han hadde jobbet i 20 år og at det var første gang han gråt på jobb, forteller Folkesson.

Ikke personlig rammet

Redningsmannskapene håndterte også reaksjonene etter arbeidsinnsatsen bra. Folkesson mener en av grunnene til det er at de fleste har lang erfaring.
– De har ingen romantiske illusjoner om hvordan verden ser ut. Virkeligheten overrasker dem ikke, sier han.
Dessuten er det viktig å huske at redningspersonellet ikke var personlig rammet, som en mor eller en bror. Tapet var ikke personlig. Derfor hadde de heller ikke samme grunn til å reagere like sterkt. I terroraksjonen mot World Trade Center så det annerledes ut. Der mistet redningsmannskapene mange arbeidskamerater og var primært rammet. Noe som også førte til omfattende sykemeldinger.
– Selvsagt er det vanskelig og tøft i ettertid, men det er viktig å skille mellom psykisk uhelse og det å bli preget av katastrofen, påpeker Folkesson.
Han definerer psykisk uhelse som manglende evne til å opprettholde et vanlig forhold til livet, virkeligheten, arbeid og mennesker. At man reagerer med fortvilelse og gråt er ikke et tegn på psykisk uhelse.

Arbeidsteamet svært viktig

Rapporten framhever arbeidsteamet som den viktigste faktoren for å takle de reaksjonene som kommer i ettertid. Den organiserte debriefingen er til god hjelp for å skape en psykisk helhet igjen og snakket mellom kolleger er uvurderlig for å bearbeide opplevelsene.
Materialet viser også at redningsmannskapene i det store og hele klarte seg bra, men at brannmennene klarte seg aller best. Forskjellene var marginale, men helsearbeidere, kvinner og debriefingpersonalet ble noe mer preget av hendelsen.
– Jeg tror grunnen til dette er at brannmennene i større grad har et arbeidsteam rundt seg, kommenterer Folkesson.
De fleste av redningspersonellet snakket også om opplevelsene hjemme, men praten med arbeidskamerater var klart viktigst for bearbeidelsen.
– Kollegene forstår hva det handler om. Familien er viktig på en annen måte. Det er viktig at de er der. At det finnes noen å komme hjem til. Studien viser at det har vært vanskeligere for dem som har kommet hjem til ensomheten, sier rapportforfatter Per Folkesson. 

 

Publisert: 03-09-2003

COMMENTS