– Brannen forandret meg. Jeg har blitt mer følsom. Bløtere. Men det er ingenting jeg lider under. Det hadde vært verre om det var omvendt. At jeg ikke følte noen ting, sier Gunnar Lindahl. Han har jobbet som brannmann i Göteborg i 24 år, de 23 første årene i en kombinasjonsstilling på brannvesenet og ambulansen.

Nødutgangen blokkert

Det store samlingslokalet er forvandlet til disko med blinkende lamper, røykmaskiner, dunkende rytmer og 372 ungdommer. Alle bord og stoler som vanligvis fyller rommet er stablet i trappehallen ned til nødutgangen. Utpå kvelden kjenner to jenter røyklukt, men ingen finner noe tilløp til brann og man tror at lukten kommer fra røykmaskinene på dansegulvet.
Røyklukten forverrer seg imidlertid og da DJ’en tar i dørhåndtaket ut mot trappehallen der alle møblene er stablet, brenner han seg. Svart, tykk røyk velter inn i lokalet. Alt blir mørkt. På et par minutter er det store rommet overtent. Panikken er fullendt. Ungdommene har bokstavlig talt flammene i hælene. Nødutgangen er blokkert. Det handler om å løpe. Kjempe seg fram. Mot den ene døren som fungerer. Man tramper hverandre ned. Alt for å komme ut. For å overleve. Det ender med at det blir kork ut mot trappehallen. En menneskelig propp blokkerer hele døren.

”De hopper fra vinduene”

I 1992 satt Gunnar i bilen som kom først på plass til en stor sporvognulykke i Göteborg. 13 døde.
– Etterpå tenkte jeg at jeg hadde vært med på det verste, sier han alvorlig.
Seks år seinere går alarmen til det som skulle vise seg å bli den største brannkatastrofen i Sverige i moderne tid. Da Gunnar åler seg ned stangen på brannstasjonen, hører han redningsledelsen som er framme på brannstedet i bilradioene: ”De hopper fra vinduene.”
Framme ved brannstedet ser Gunnar flammene slå ut gjennom vinduene i andre etasje til Makedoniska föreningens lokaler. Brannmannskapene må tute for å komme fram med bilene. Gårdsplassen er full av ungdommer. Alle i sjokk. Noen hysteriske. De river og sliter i redningspersonalet, i all sin fortvilelse over kamerater som er igjen der inne i flammene.
Gunnar klatrer opp mot et av vinduene. I det han er framme velter tykk røyk ut.
– Jeg kikket inn. Det var et lite rom og over to meter ned til gulvet. Der nede så jeg tre ungdommer og forstod med en gang at de var døde. Jeg trodde resten hadde kommet seg ut. Det var jo så mange på gårdsplassen og normalt sett er det ingen igjen inne når vi kommer til en slik brann, forteller han. Det var det denne gangen.

Fysisk hardt

Gunnar går inn i lokalet gjennom den eneste fungerende døren. På veg opp trappen møter han ungdommer som bærer ut kropper. I andre etasje har en brannmann begynt arbeidet med å få løs ungdommene som sitter fast i døråpningen inn til det store samlingslokalet. De må rykke og slite for å få kroppene løs. Andre brannmenn går inn gjennom vinduene. Det er umulig å finne tom gulvflate for å plassere ned stiger. Det ligger mennesker overalt.
– Det var fysisk hardt der inne. Det verste jeg har vært med på. Jeg måtte sette meg ned for å hvile flere ganger. Det gjør man jo aldri når man er ute på jobb. Vi pratet nesten ikke. Kjørte bare så hardt det gikk. Som selvspillende pianoer. Det var jo hele tiden så mange igjen.
De er ni brannmenn der inne som mest. I trappehallen får de hjelp av sivile som bærer kroppene ned.
– Vi måtte prioritere. Vi tok de som rørte seg først. Etterpå de som vi trodde kunne være i livet. Det lå jo mange der som vi så var døde. Noen var så brent at vi ikke kunne se om det var gutter eller jenter. Helt mot slutten fant vi levende under de døde, forteller Gunnar.

63 døde

Etter noen timer blir det klart at det ikke finnes flere overlevende. De må ha en oppsamlingsplass for døde.
– Det er sånt man bare øver for, sier Gunnar.
I ettertid mener han at et nytt skift burde gått løs på denne oppgaven. Et skift som kunne forberedes på hva de kom til og som fikk beskjed om hvordan de skulle gjennomføre dette for å skåne seg selv mest mulig.
– Det var et grusomt arbeid. Jeg har selv tre barn som var i samme alder som disse ungdommene. Jeg vil aldri mer oppleve noe sånt, sier han og rister på hodet.

Inne på det lille rommet han hadde kikket ned i fra stigen da han kom til brannstedet, lå det 26 døde ungdommer. De var ikke brent, men forgiftet av røyken. Da alle likene lå på gulvet i et lokale like ved, begynte det å ringe fra mobiler i lommene deres. Frykten i den andre enden ville aldri få puste lettet ut. Marerittet var virkelig.
Røykdykkerne reddet 60 ungdommer den natten. 63 døde i brannen.
– Det går en stund før man tar til seg hva man egentlig har vært med på. Tankene ble vanskelige. Da vi dro der ifra følte vi at det hadde gått til helvete, forteller Gunnar.

Stor hjelp i samtaler

Dagene som fulgte kretset kun rundt brannen.
– Når jeg blundet, ble det bildevisning inni hodet. Når jeg sov, drømte jeg om det. Det gikk lang tid før livet ble normalt igjen. Jeg var ikke den vikingen jeg ville være. Absolutt ikke, sier Gunnar.
Avlastningssamtalene på jobb og samtaler med kolleger var utrolig viktig for Gunnars bearbeidelse av den dramatiske natten.
– Det er viktig at man er i et miljø som tillater å prate om det som har hendt og at arbeidsledelsen sørger for at alle får avlastningssamtaler. Det er alltid noen som ikke vil, men jeg tror det er viktig at alle får prate. Mange vil ikke innse at en slik opplevelse setter spor, men man kan ikke holde en jernmaske for alltid. Om man ikke tillater seg selv å være trist, bearbeider man ingenting, mener Gunnar.
Han følte selv mest utbytte av å prate med kolleger. De visste hva det handlet om. Men han opplevde også en vinst i å prate med en terapeut.
– Man har ingenting å tape. For meg var det utrolig bra. Jeg måtte sette ord på følelsene og fikk høre at reaksjonene mine var normale. Bildene kom tilbake og jo flere ganger jeg pratet om brannen, dess mindre betent ble det, forteller Gunnar.

Verdsetter livet

I tiden etter brannen syklet han ofte til brannstedet. Mange ganger tidlig på morgenen etter et nattskift. Han så på blomstene og leste på kortene.
– Det var vanskelig, men da jeg syklet derfra føltes det bedre.
Gunnar har tenkt tanken. Skal han begynne med noe annet? Men det er ikke aktuelt. Faktum er at han trives godt som brannmann. Han har aldri kvidd seg for å gå på arbeid. Han liker kameratskapet. Følelsen når mange i fellesskap gjør en god jobb. Arbeidstidene. Muligheten til å trene på jobb. Alt dette er viktig for ham.
Om man kan si at den traumatiske natten førte noe positivt med seg, så føler Gunnar at han har blitt flinkere til å verdsette livet. Nå har det gått fem år siden diskotekbrannen og han tenker ikke lenger så ofte på den.
– I sommer var jeg ute og seilte i tre uker uten å tenke på brannen en eneste gang, men det er klart jeg blir berørt hver gang jeg ser bilder fra den natten. Ellers hadde jeg ikke vært normal. Jeg har fått et arr i sjelen. Er jeg der og piller på det, så gjør det vondt. Men jeg kan leve med det, sier Gunnar Lindahl.

Publisert: 03-09-2003