Til opplæringen hadde jeg to ukers rådighet og jeg begynte tidlig den første uken med å klargjøre den teoretiske delen av undervisningen samt å sørge for den praktiske delen. Jeg måtte klare meg med mine enkle engelskkunnskaper og med stor hjelp av tolk, en meget dyktig og teknisk kunnskapsrik pensjonist. En del av undervisningsmateriellet var på engelsk, resten måtte jeg oversette for han.
Når så det hele skulle planlegges, oppsto det problemer. De begynte å få kalde føtter og det var ting som kom overraskende på meg. Brannvesenet i Onesti er militært og det er bestemt ved lov at de bare skal slokke brann, men brannsjefen og mannskapene er veldig oppsatte på å starte med frigjøring av personer i ulykker.
Problemer underveis
Alvoret var der nå og noe måtte gjøres. Det ble en del prating fram og tilbake og det kom blant annet forslag fra dem om å forskyve det hele til utpå våren. Opplæringen av mannskapene måtte godkjennes av høyere instanser, noe de skulle ha gjort tidligere, men de var vel ikke helt klar over hva denne nye tjenesten ville medføre. Brannsjefen og mannskapene var fortvilet over situasjonen som var oppstått. Jeg ga dem da klar beskjed om at hvis de ikke fikk tillatelse til å drive med denne tjenesten ble utstyret fjernet fra brannstasjonen og gitt til ambulansetjenesten som var sivilt drevet.
Det ville ta noen dager å få klarlagt dette, så jeg brukte tiden til å diskutere med ambulansetjenesten der, hvis ikke mitt opplegg lyktes. Ambulansetjenesten ønsket at brannvesenet skulle utføre jobben da de har store ressurser. Felles uttalelser fra begge etater sa at man nå kunne redde flere liv ved trafikkulykker og andre ulykker. Sjefen for politiet i byen ble orientert og informert om gangen i det hele og var meget positiv til oppstarting av denne tjenesten, og om nødvendig skulle han selv bistå brannsjefen med støtte.
Brannstasjonen i Onesti er under ledelse fra hovedbrannstasjonen i byen og fylket Bacau, som igjen er underlagt hovedsetet i Bucharest. Brannsjefen i Onesti sto foran sitt livs vanskeligste oppgave og han måtte smi mens jernet var varmt. Han begynte på den vanskelige oppgaven og støtte på en rekke problemer underveis, men han hadde god støtte av direktøren og en lege ved byens sykehus. Dette ga gode resultater og klarsignal ble gitt for undervisning, videre egentrening og ikke minst til utrykninger til ulykker. Da var jubelen stor blant oss alle.
Stor entusiasme og interesse
Forberedelser ble gjort og den teoretiske delen skulle foregå ved byens oljeraffineri (Rafo Onesti). Der hadde de en fin undervisningssal med video og overhead. Tilstede ved første dag var personell fra brannvesenet, ambulanse/lege fra sykehuset, politiet og lege/helsepersonell fra Rafo. Brannsjefen åpnet med en lang og meget viktig innledning om prosjektet samt presentasjon av undertegnede, UF- Grenland og Grenlandsaksjonen og det viktige arbeidet som over flere år har blitt gjort for byen og dens innbyggere. Han appellerte også til et nærmere samarbeid mellom etatene og foreslo oppstart for et fellesutvalg for utrykningspersonell lik vårt.
Dette var det stor enighet om, men det gjenstår å se og de må få litt tid på seg. Utvalget vil bli et vennskapsutvalg av UF- Grenland.
Videofilm fra en trafikkulykke-øvelse ble vist hvor det klart kom fram viktigheten av det utstyret de hadde fått. Da ble forståelsen enda bedre blant de tilstedeværende. Etter endt film ble det stilt en rekke spørsmål fra salen. Under denne spørsmålsrunden dukket det opp et nytt problem som måtte løses hurtig. Problemet var hvem som skulle betale skaden som brannvesenet påførte en bil som de klippet opp.
Alt stoppet opp en stund og det ble mye diskusjon og jeg forlangte et svar omgående. Igjen måtte jeg presisere dette med flyttingen av utstyret for det var ambulansetjenestens problem å få med seg pasientene. Tilstedeværende lege fra Rafo og brannsjefen kontaktet forsikringsselskapet i byen og la fram problemet for dem og ble lovt skriftlig at brannvesenet ikke ble krevd erstatning for skader.
Etter den lange diskusjonen fortsatte jeg med den tekniske delen av opplæringen. Tolken gjorde en meget god jobb og han hadde satt seg veldig godt inn i materialet. Tilstede ved den tekniske opplæringen var bare mannskaper fra brannvesenet samt bransjefen fra Rafo. Det ble en lang dag og alle fulgte ivrig med.
Dagen etter demonstrerte jeg utstyret for alle etater samt høyere ledelse fra militæret som var ankommet. Alle ble veldig imponert over utstyret og de var virkelig glade for hva de nå kunne utføre. Teknisk sjef i Bacau spurte om jeg kunne lage et videre treningsprogram for brannstasjon i Onesti samt sende mer informasjon på video om bruken. Dette har jeg lovt å gjøre noe med i tiden fremover.
På tross av kulde og vind fortsatte brannmannskapene resten av dagen med egentrening og bruk av utstyret. Det var imponerende å se deres entusiasme og interesse. Ved dagens slutt ville de nesten ikke gi seg. Eter dette må de klare seg selv, og det vil de greie.
Stort behov for utstyr
I dagene jeg var der fikk jeg også anledningen til å bli godt kjent med forholdene på brannstasjonen på oljeraffineriet. De var 16 mann på vakt. Brannstasjonen var dårlig, likeså utstyret mens brannbilene var brukbare, men det fantes ikke utrykningstøy eller hjelmer. Kan vi gjøre noe her? Helseavdelingen ved Rafo var meget bra, men lite utstyrt i mine øyne og her kan vi sikkert også gjøre noe.
Ambulansetjenesten ved sykehuset er nyopprettet og de spør om hjelp til både opplæring og forslag til drift og de ønsker kontakt med oss i fremtiden. De trenger det meste for å utføre tjenesten, også ved akuttmottaket. Vi klarer sikkert å få til noe her også.
Møtet med politiet ble utsatt til en annen gang pga. en stor svindelsak som ble avdekket. De beklaget det og ønsker kontakt med oss i fremtiden.
Under oppholdet var det ikke mye tid til fritid. Jeg brukte en ferieuke og hadde en ukes permisjon med lønn. Oppgaven var mye større og tøffere enn det jeg hadde regnet med på forhånd, men jeg kom i mål.
Kollegaene våre i Onesti er meget takknemlige for det som er gjort til nå og håper på et nært samarbeid i fremtiden. Felles for dem alle er budskapet om at hvis noen kollegaer fra Norge ønsker å besøke dem, vil de få en fin mottagelse og de har mye interessant å vise og de vil varte opp etter beste evne. Selv håper jeg andre kollegaer kan få mulighet til å besøke dem og byen Onesti.
Publisert: 06-01-1999
COMMENTS