Gir fusjoner bedre brann-, rednings- og feiertjenester?

Endringer uten fokus på resultat
De senere tiår har det i Norge blitt gjennomført endringer av offentlig sektor. Begrunnelsen har ofte vært å finne i tilknytning til ønsket om mer effektivitet og det å få mer igjen for de offentlige midlene. I Trondheim kan man se flere eksempler på dette, blant annet er det innført begrep som balansert målstyring og bestiller-utfører-modell som er inspirert av privat sektor. Man har på sett og vis hermet modeller og tiltak fra privat sektor inn i offentlig sektor. Samtidig stilles det ikke alltid krav til at tiltakene fra privat sektor faktisk må passe inn i offentlig sektor, det kan tross alt være ganske så ulikt fokus for oppgaveløsningen. Det private vil ofte være styrt av ønsket om å tjene penger mens dette ikke i like stor grad er fokuset i offentlig sektor. Her er fokuset ofte knyttet mer til tjenesteyting og det å forvalte andres velferd. Når man så har implementert modellene gjør man i liten grad reelle vurderinger av om de faktisk fører til bedre tjenester. Sluttproduktet kan bli endring for endringens skyld og ikke for resultatets skyld.

Fusjoner i offentlig sektor og innen brann, redning og feiing
Fusjoner er et begrep som først og fremst er kjent fra privat sektor, Aker Kværner er et godt eksempel på dette. Det er ikke uvanlig å se bedrifter som blir kjøpt opp og så nedbemannet i ettertid. Dette er fusjoner og er ofte referert til som downsizing. Andre argumenter for fusjoner kan være at man ønsker å skaffe kontroll over kompetansen som finnes i en gitt bedrift. Fusjon er et lite kjent begrep i offentlig sektor, imidlertid har man i flere tiår gjennomført fusjoner på ett eller annet nivå også her. På nasjonalt nivå kan man vise til NAV-reformen som ett eksempel. Kommunalt ser en ofte at to eller flere kommuner går sammen om å levere tjenester, og inngår interkommunalt samarbeid eller danner interkommunale selskap (IKS). I Trondheimsområdet har man blant annet eksempel på dette fra Trondheimsfjordens Interkommunale Havneselskap, hvor flere kommuner går sammen om å drive havnetjenester.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har vært en ivrig pådriver for at man også innenfor området brann, redning og feiing skal etablere samarbeid. Med lov- og forskriftsendringene i 2002, sørget man for flere formuleringer som skulle yte et press på kommunene til å iverksette samarbeid på tvers av kommunegrenser. Begrunnelsen fra DSB er blant annet å finne knyttet til begrep om kompleksitet, at det ofte vil være for komplekst til at enkeltkommuner klarer å håndtere utstyrs- og kompetansebehovet på egenhånd. I nasjonale utredninger (St. meld. nr. 17, 2001-2002) legges det ytterligere press i retning av å etablere samarbeid.

I Trondheim har det de senere årene vært stort fokus på brann som følge av flere branner i byens trehusbebyggelse. Blant annet ble det etter en omfattende brann i et helt kvartal i 2002 rettet kritikk både mot brannvesenets operative og forebyggende innsats. I en rapport evaluerte SINTEF hva som hadde vært gjort i forkant av brannen og hva som ble gjort under brannen. Også Trondheim kommune forøvrig fikk kritikk, ikke minst gjennom sin egen evaluering i Revisjon og resultatkontroll som var intern. Det ble samlet sett stilt store krav til endringer i Trondheim som følge av disse og andre evalueringer. En del av disse endringene er også gjennomført. I de siste årene har det så blitt aktuelt å vurdere å gå sammen om å utføre brann-, rednings- og feiertjenester mellom Trondheim og flere nabokommuner. Et utredningsarbeid har foregått over flere år, og har så langt resultert i et interkommunalt selskap hvor Klæbu, Malvik og Trondheim er eiere – Trøndelag brann- og redning IKS. Målet med denne fusjonen var: bedre tjenester.

Bedre tjenester er benevnt i utredningene som: bedre brannforebyggende tjenester og bedre operativt brannvern. Noen ytterligere definisjon er ikke gjort. Det er imidlertid ikke vanskelig å se for seg at bedre tjenester kan tydeliggjøres ytterligere ved å dele det opp i bedre utstyr og bedre kompetanse. Samtidig kan man se for seg at bedre tjenester også kan bety like tjenester til lavere totalkostnad eller bedre tjenester til samme kostnader som i dag. Det er altså mulig å spesifisere i langt større grad hva bedre tjenester faktisk er. Definisjonene vil imidlertid lett farges av ens eget ståsted og nivå, det er derfor viktig å etablere en enhetlig forståelse av målet.

Manglende fokus på resultatet
Man har altså ved gjennomføringen av fusjonen til Trøndelag brann- og redning IKS bare delvis og relativt grovt definert hva man faktisk ønsker å oppnå. I sammenheng med dette følger det at DSB har gjennomført en utredning av utdanningen for brannfolk i Norge. Man er av den formening om at det nå er på tide å sikre bedre utdanning for brannfolkene slik at disse blir bedre i stand til å utføre sitt arbeid i en stadig mer komplisert hverdag. En slik utdanningsreform ser ut til gjøre brannutdanningen til en fagskoleutdanning. Med dette som bakteppe kan det være interessant å vurdere hvordan man ved fusjonen innen brann, redning og feiing i Trondheimsregionen, har ivaretatt målet om bedre tjenester gjennom fokus på økt kompetanse.
I en nylig studie ved Copenhagen Business School hvor man fokuserte på kompetanse som sentralt ved fusjoner kommer det frem flere interessante elementer. Studien så på fusjonsprosessen til det som i dag er Trøndelag brann- og redning IKS og er utført av kronikkforfatterne. 

Det kanskje mest interessante med studien er at den viser hvordan det forskriftsverket som skal sikre riktig kompetanse til brann- og rednings- og feiertjenester i Norge, fører til at man til dels rekrutterer inn personell som ikke er komfortable med sin egen utdanning i forhold til de arbeidsoppgavene man skal løse. Både kompetanse på det grunnleggende nivå og spisskompetansen innenfor enkelte områder er berørt av dette. Lovgiver må sørge for at det forskriftsverket som skal sikre riktig kompetanse i moderne brann-, rednings- og feiervesen, samsvarer med moderniseringstakten i samfunnet. Det blir særskilt viktig å sørge for at et slikt nytt forskriftsverk tar inn over seg hvilke profesjoner og utdanninger moderne brann-, rednings- og feiervesen faktisk trenger for å være tilstrekkelig rustet for fremtiden. Ikke minst vil det være behov for profesjonelle folk som internt kan sikre riktig personalforvaltning, økonomiforvaltning og ledelse. 

Et annet interessant trekk som studien avdekket, var mangelen på kompetanseplaner i forkant av og i forbindelse med fusjonen. Dette er kompetanseplaner som kunne bidratt til å sikre at bedre tjenester faktisk kunne oppnås. Det var gjennomført en svært grov kartlegging av kompetanse, denne sa imidlertid ikke hvilken kompetanse som skal til for at Trøndelag brann- og redning IKS skal bli i stand til å levere bedre tjenester. Kartleggingen var heller ikke dyptpløyende og helhetlig nok. Å kartlegge hvilken kompetanse som finnes er på den ene siden viktig, på den andre siden må man finne ut hvilken kompetanse som et framtidig Trøndelag brann- og redning IKS kommer til å trenge. I et slikt arbeid må man selvfølgelig legge til grunn de risiko- og sårbarhetsvurderinger som gjelder, men man må forsøke å se litt i glasskulen for å finne ut noe om fremtidig risiko- og sårbarhet. Dette for at de kompetanseplanene man legger opp til, og som skal gjelde for fremtidig kompetanse, ikke skal basere seg på et foreldet risiko- og sårbarhetsbilde.

Trondheim er en by preget av spesiell bygningsmasse, ikke minst utgjør byens trehusområder en del av dette risiko- og sårbarhetsbildet. Det er dette den operative innsatsen skal kunne håndtere når det ikke er mulig å forebygge hendelser. Dette skal man ha kunnskap og kompetanse til samtidig som nye byggeskikker og endret bruk av bygg kan gi nye utfordringer. Det blir komplekst både i forhold til hvilke bygg man får og i forhold til hvilke kompetanse dagens og fremtidige brannmannskaper må ha. I videreføringen av at kompetanseplaner er viktig for å nå målene med fusjonen er det viktig å også motivere brannfolkene til å gjennomføre slike planer. Slik motivasjon må også sikre at alle grupper av ansatte innen brann, redning og feiing blir motivert til å ta ønsket etterutdanning.

Personellet i Trøndelag brann- og redning IKS sier selv at dersom man skal ta etterutdanning er det fordi man ønsker å bli bedre til å utføre sine arbeidsoppgaver. Personellet sier med andre ord at kunnskap og kompetanse er viktig, dette kan kobles til fusjonens mål. Slik positiv holdning til kompetanse, er noe eierkommunene og ledelsen i Trøndelag brann- og redning IKS må benytte seg av. Dette fordi studien også viser at de incentivene som skal motivere personellet til å etterutdanne seg er dårlig kjent. Og spesielt i denne sammenhengen er det at brannfolkene kjenner dårligst til de eksisterende motivasjonsfaktorene som personellet selv sier vil virke best. Dette forsterkes ytterligere i og med at man i studien ser at relativt få tar eller sier de skal gjennomføre etterutdanning.
Fine ord på papirer er ikke mye verd hvis dette kun er noe som noen få forholder seg til. I enhver organisasjon, også innen Trøndelag brann- og redning IKS må derfor de planene som foreligger være levende dokumenter som alle i organisasjonen forholder seg til. Dette er viktig for at den kompetansen som er sentral for at fusjonens mål skal oppnås, også er den kompetansen som alle i organisasjonen arbeider mot å etablere. At man har en felles forståelse av hvilken kompetanse som trengs og at kompetanseplanene slikt sett får legitimitet.

Hva skal til
Det hersker neppe noen tvil om at ansatte i Trøndelag brann- og redning IKS, eller for den del kommuneadministrasjon og politisk ledelse har mål om at fusjonen, skal føre til bedre tjenester for befolkningen i Klæbu, Malvik og Trondheim. Hva som derimot ligger i begrep om bedre tjenester er det ulike oppfatninger av. Dette kan føre til at ansatte, kommuneadministrasjon og politisk ledelse faktisk jobber mot ulike mål uten at dette er intendert. Det vil derfor være av stor betydning at det foretas en strømlinjeforming av målsettingen mellom disse nivåene. Trøndelag brann- og redning IKS har i videreføringen av dette et stykke arbeid å gjøre, dette med hensyn til en klar og tydelig definisjon av ønsket og nødvendig kompetanse hos sine ansatte. Dette kan først og fremst gjøres ved å etablere kompetansestrategier som samsvarer med moderniseringstakten i samfunnet og med de risiko og sårbarhetsvurderingene som gjelder nå og i fremtiden. Slike kompetansestrategier må selvfølgelig ses i sammenheng med de tradisjonene for rekruttering som har preget brann, redning og feiing i Klæbu, Malvik og Trondheim.

Det må derfor tenkes utradisjonelt også i rekrutteringsøyemed. Ikke minst vil dette gjelde i forhold til å etablere prosesskompetanse knyttet til de interne funksjonene og virkemidlene som skal gjøre brannfolkene i stand til å yte bedre tjenester. Samtidig med at man arbeider internt med dette må det også øves et press mot lovgiver, slik at det forskriftsverket som regulerer kompetansekravene blir langt mer dynamisk – framtiden krever høy grad av kompetansedynamikk. 
Sett i en større sammenheng handler ikke dette bare om Trøndelag brann- og redning IKS og om en fusjon er riktig eller for den del om resultatene blir hensiktsmessige i forhold til målet om bedre tjenester til befolkningen. Rundt om i Norge er det gjennomført en hel rekke fusjoner innenfor brann, redning og feiing, det kan derfor være på sin plass å stille spørsmål ved hvor vellykket disse har vært i forhold til målene med hver enkelt fusjon. Det er lokalt at man må gjøre vurderinger av om man får det resultatet man hadde forutsatt ut av disse.

Forfatterne av kronikken, Sigbjørn Lyngdal og Gøril Aune. Begge har arbeidet i Trondheim brann og redningstjeneste frem mot fusjonen (Trøndelag brann- og redning IKS). Men før fusjonen har begge imidlertid gått over i andre stillinger i andre virksomheter. De har begge gjennomført en Mastergradsutdanning ved Copenhagen Business School – Master of Public Administration (som er et samarbeidsprosjekt med høyskolene i henholdsvis Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag). Kronikken er skrevet som en del av dette studiet og man håper den kan bidra til enda bedre brann-, rednings og feiertjenester i Trøndelag og Norge.