Det var søndag lille nyttårsaften. Sammen med familien var jeg på vei til et selskap da personsøkeren gikk i alarm. Klokka var 16.17. Tilfeldigvis hadde jeg hørt at den lokale ambulansen var alarmert ca to minutter tidligere. Jeg befant meg et halvt minutt fra brannstasjonen på dette tidspunkt.

Alarmen til ambulansen var litt utydelig, men den ble bedt om å sette kurs for Tekse, et lite sted som ligger ca 15 km nord for kommunesenteret Moi, hvor brannstasjonen er. Alarmering til det lokale brannvesen var klar nok; Det hadde vært eksplosjon i et bolighus i forbindelse med fyrverkeri, og det var brann i bygningen.
Vi er 12 mannskaper i vårt deltidsbrannvesen i Lund kommune. Samtlige møtte denne dagen, og en kollega og jeg kjørte ut med førstebil som er en Toyota Hi-Ace med plass til tre personer fremme og slokkeutstyr inkludert bærbar pumpe bak.
Det tok ca 12 – 15 minutter fra brannstasjonen til skadestedet med vår førsteinnsatsbil. Ca en km fra skadestedet kunne vi se mot stedet, og det var tilsynelatende ingen røyk som vi kunne observere. Dermed tenker man lett at dette ikke er noen særlig alvorlig situasjon, og slik tenkte jeg da jeg kort tid etter var 100 meter fra skadestedet.

Fremme på skadested
Skadestedet var en frittliggende enebolig. Det er ikke andre hus i umiddelbar nærhet. Den lokale ambulansen hadde ankommet et par minutt før oss. Da vi stanset på veien ca 30 meter fra huset, observerte jeg ikke umiddelbart at det brant. Mitt fokus var rettet mot en person som kom mot meg fra motsatt side av veien – fra skogkanten. Han var blodig i ansiktet. Det kom et par andre personer løpende til. En tydeligvis alvorlig skadet person lå i veien foran brannbilen vår. Ambulansefolkene tok seg av denne. På samme tidspunkt oppdager vi at det brant godt i huset. Et rom i underetasjen var i full fyr. Det var fortsatt ikke gått mer enn 10 – 20 sekunder siden vi to som første brannfolk steg ut av bilen. Plutselig begynner det å smelle kraftig fra boligen. En serie eksplosjoner kastet materiale utover mot stedet der vi sto med bilen.

Det var bare å søke dekning i første omgang. Jeg ba min kollega om å ta seg av de to som tilsynelatende bare hadde moderate skader, mens jeg selv vil forsøke å begrense utviklingen av ilden og eksplosjonene. Det sto fem biler parkert i husets umiddelbare nærhet. Disse fikk vi fjernet umiddelbart, i tilfelle vi ikke klarte å berge huset.
Jeg fikk beskjed om at helikopter fra Norsk Luftambulanse allerede hadde landet og at de tok seg av skadde. Det viste seg i ettertid at de landet faktisk før vi ankom. Meget bra!
På dette tidspunkt, de første fem minutter etter vår ankomst, ventet jeg på resten av våre mannskaper som kjørte en tung brannbil med 2400 liters vanntank. Den bilen skal skiftes ut i 2008, og den er meget treg spesielt opp bakker. Derfor ankom denne ca syv minutter etter vår førstebil. I denne fasen ankom også et Sea King redningshelikopter.
Det ble opplyst fra fagleder sanitet at det hadde vært fem personer involvert, og at alle var ute av huset.

Eksplosjonene fortsatte
Jeg satte tidlig på meg vesten ”Fagleder Brann”. Fra tidligere større innsatser har jeg erfart at det er svært viktig at andre ”ukjente” aktører i redningsarbeidet raskt kan identifisere hvem som gjør hva. Dette gjelder ikke minst mannskaper på begge helikoptrene og ukjente ansikter fra politiet. Men det er viktig også for å være godt synlig for egne mannskaper. Mørket hadde nå begynt å sige på. Det var klarvær og rundt 0 grader.
Eksplosjonene fortsatte i flere minutter. En politimann, som var relativt raskt på stedet, opplyste at det var beslaglagt dynamitt hos ungdommer i miljøet her oppe to dager før. Det var derfor fare for at det kunne være andre typer eksplosiver i huset enn fyrverkeri, selv om ingen på dette tidspunkt visste om dynamittbeslaget hadde sammenheng med folkene i dette huset. Dette førte uansett til at vi gikk frem med større varsomhet.

Så snart vår store brannbil ankom, benyttet vi høytrykkslangene og bilens tank til å slokke brannen i huset. Dette gikk relativt raskt, også fordi eksplosjonene hadde avtatt i intensitet. Jeg plasserte meg som fagleder ved stor brannbil sentralt i bildet, på veien ved huset. Fagleder sanitet var godt merket, og vi kommuniserte. På et tidspunkt i den kritiske førstefasen fikk vi beskjed om at en av de skadede personene var savnet i skogen. Jeg avga på forespørsel to mann til å delta i søk. Vedkommende person kom raskt til rette igjen, og søket ble avblåst.
Det ankom flere ambulanser til skadestedet, og de skadde ble tatt hånd om av sanitetsfolk. Brannmannskapene var dermed frigjort til andre oppgaver. Ettersom brannen var slokket, foretok vi et gjennomsøk av huset for å være sikker på at det ikke befant seg noen inne. Vi så samtidig ødeleggelsene i boligen. I eksplosjonsrommet i kjeller var det meste ødelagt. I stuen i hovedetasjen var inventar slynget rundt om. En tung vedovn var i småbiter, og vi registrerte at både innvendige og yttervegger var flyttet. Det lå glassbiter og annet materiale fra huset i 50 meters avstand fra huset.

Media
Media var raskt på plass. Både NRK og TV2 samt en rekke aviser hadde sine folk på skadestedet i løpet av kort tid. Et par av disse som kom først, fikk informasjon om situasjonen fra meg direkte inne på skadestedet, men etter hvert stengte politiet av området slik at media måtte vente ca 150 meter fra skadestedet inntil området ble klarert i forhold til fare for ytterligere eksplosjoner. Relativt raskt fikk samtlige mediafolk som sto utenfor det avsperrede området stille de spørsmål de ønsket, og gjøre sine opptak og intervju. Jeg legger vekt på å spille på lag med media, og gi dem den servicen de ønsker.

Samspill på skadested
Generelt sett opplevde jeg samspillet med de forskjellige aktører svært bra. Internt i vårt lokale brannvesen har vi et mannskap som alle er individualister og som opererer meget selvstendig, noe som jeg opplever bare positivt. Hver mann ”ser” sin oppgave, uten å bli beordret. Dette henger sammen med både øvelser, erfaring og at vi kjenner hverandre godt.
I forhold til de andre redningsetatene som var representert, opplevde jeg godt samspill med fagleder sanitet. I en relativt uoversiktlig situasjon, greide vi raskt sammen å få oversikt.
Helikoptermannskapene hadde jeg praktisk talt ingen kontakt med, uten en henvendelse fra mannskapet på Sea King-helikopteret hvorvidt det var forsvarlig å ferdes på veien ved huset. Det var naturlig at fagleder sanitet hadde mest kontakt med disse, fordi helikoptrene sto parkert i sikker avstand fra skadestedet, og det var i dette området de skadde ble tatt hånd om grunnet faren for nye eksplosjoner.

Samarbeidet med politiet gikk også smertefritt etter min vurdering. Saken var at en lokal, sivil politimann var tidlig i området, uten å identifisere seg for meg. Han opererte ”på egen hånd”.
Etter hvert kom det en ny politimann i sivil, men med et politiskilt rundt halsen. Han tok heller ikke direkte kontakt med meg som fagleder brann, i forhold til hvorvidt han hadde tenkt å overta rollen som innsatsleder. Litt etter dukket det opp en tredje politimann. Han oppholdt seg i nærheten av stedet der jeg sto, hadde en standard grønn vest på (ikke politivest eller lignende). På dette tidspunkt visste ikke jeg hvem som eventuelt var innsatsleder i politiet.
Jeg understreker at samarbeidet med de forskjellige politifolk gikk helt greit på skadestedet, men jeg var altså aldri klar over hvem som var innsatsleder.
Flere dager etter kontaktet jeg flere av mine kolleger i brannvesenet, samt fagleder sanitet, og samtlige kunne bekrefte at de ikke konkret visste hvem av politifolkene som var innsatsleder.
Jeg nevner dette for at vi alle bør ta lærdom av dette med nødvendigheten av å tydeliggjøre hvem som er fagledere og innsatsleder. Det er også svært viktig at politiet ”tar stafettpinnen” fra fagleder brann, ved å ta kontakt og klart si fra at nå overtar de ledelsen.

Lærdom
Man lærer alltid mye av å delta i slike hendelser. Dersom vi hadde fulgt alle ”HMS-regler” i dette tilfellet, ville kanskje en av ungdommene, som var alvorlig skadet, ha mistet livet. Grunnen til dette er at verken ambulansefolk eller vi burde ha beveget oss så nær huset under de rådende forhold, med stadige eksplosjoner osv. Nå gikk det godt og ingen av redningsmannskapene ble skadet. Og tilbakemeldingene fra pårørende til skadde er gode.
En annen lærdom er at man alltid bør være forberedt på det verste når man rykker ut. Meldingene på alarmstadiet kan være misvisende og lette å feiltolke i forhold til størrelsen og omfanget av den aktuelle hendelse.
Etterforskning i ettertid viste at årsaken til eksplosjonen var at ungdommene hadde tømt mange fyrverkeribatterier for krutt og tømt disse opp i en beholder. Det var således ingen andre eksplosiver tilstede.