Brannen i Flatanger startet gjennom gnister fra kraftlinje som antente tørt gress på stedet Ulan ute ved kysten ved Hasvåg, 4 mil fra kommunesenteret Lauvsnes. Det var 27. januar, men knusktørt i vegetasjonen, flere kuldegrader og orkan i kastene. Blant de 26 fastboende på Hasvåg er 6 mann med i depotstyrken og det var Åge Hasvåg og Sturla Ofstad som rykka ut først. Vann til slokking var ikke mulig å skaffe der så de brukte det de hadde tilgjengelig for å holde den eksplosive brannen unna husene som lå tett inntil.
– Flammene slo voldsomt opp med vinden og strålevarmen var stor. Vi brukte … og kasta på løse bølgeblikkplater for å hindre at det tok tak i husene, sier Åge Hasvåg.
Ved å holde brannen tilbake her unngikk de også at brannen gikk mot den eneste veien videre utover. Det ville avskjært mulighetene for å komme videre ut mot bebyggelsen ytterst og ville vært katastrofalt for evakuering og innsatsen videre.
Hovedstyrken i Lauvsnes og brannsjef Hans Petter Haukø hadde nå blitt alarmert og var på vei utover. Haukø stoppet underveis og tok meg seg Jan Ove Holand som er født ute ved Hasvåg. Da brannmannskapene kom ut til Ulan, ble de møtt av et ildhav foran seg. Brannsjef Haukø forsto fort at rask evakuering var nødvendig og fikk med seg Jan Ove som kjente beboerne ute på Hasvåg og Småskjæret. De fikk evakuert de 26 beboerne. Senere på natta ble 7 hester og 40 sauer evakuert med dyretransport som ble eskortert av brannvesenet.
Fordi man visste at området hadde dårlige muligheter for kommunikasjon fikk en brannmann i oppgave å bemanne brannstasjonen og bistå derfra med logistikkoppgaver.
Den første innsatsplanen som ble lagd gikk ut på at hovedstyrken skulle deles gjennom videre slokkeinnsats på Ulan mens andre skulle etablere branngate. KO ble etablert i bolighus på Uran med innsatsleder fra politiet, fagleder brann og senere fagleder helse og FIG-leder.
Imens gikk brannen raskt over fjellet utover mot Småskjæret. Med den sterke vindstyrken innså brannmannskapene at det var lite de kunne gjøre på natta.
Da morgenen kom var mange av husene ute på Småskjæret brent ned, og det var kritisk for andre hus. Undertiden hadde det kommet forsterkninger fra mange brannvesen og man klarte å redde 10-12 hus fra flammene.
Men for Åge Hasvåg og Sturla Ofstad ble nattas herjinger katastrofale. De mistet begge husene sine.
– Broren min ringte meg og sa at han så på TV at huset mitt var borte, sier Åge Hasvåg. Ofstad fikk den triste beskjeden av varabrannsjef Halvor Trefjord.
Brannmannskapene sto overfor store utfordringer med kulda og vinden og brannen som raste av gårde med stor fart og fare for dem selv. Vann til slokking måtte tas fra det islagte Ulanvannet.
– Det var et ubeskrivelig syn da ildkuler store som baller falt ned fra fjellsidene og antente bygninger i løpet av sekunder, sier utrykningsleder Tor Roald Lindseth.
Helikoptre hadde blitt rekvirert til slokking, men de kunne ikke gjøre noe den første dagen på grunn av vinden. Skogbrannhelikopteret sammen med 3 Bell-helikoptre fra Forsvaret gjorde etterslokking fra morgenen 29. januar. En redningsskøyte og to kystvaktskip bisto også.
30. januar var det siste slokt ned og det ble foretatt overflyvning med varmesøkende kamera uten å finne noe. På kvelden 31. januar ble det da besluttet å trekke styrkene tilbake.
Reddet husene for andre gang
Dagen etter, 1. februar kom Kongen og dronningen på besøk, men innsatsen var ikke slutt med det for på kvelden ble det meldt om oppblussing av brannen.
Ny innsatsplan ble lagd med slokkeinnsats for å redde bygninger på Hasvåg, evakuere to familier som var innenfor brannområdet og etablere branngate.
Igjen hadde forsterkninger fra flere nabobrannvesen og Sivilforsvaret blitt rekvirert og gjennom HRS ble det bedt om helikopterstøtte.
Brannen truet nå fire bolighus på Hasvåg og krøp sakte mot veien. Hele området var røykfylt og brannmannskaper måtte kjøre gjennom røyken for å skaffe oversikt over brannutviklingen videre utover og personene som befant seg innenfor brannområdet.
– Motoren på bilen begynte å fuske på grunn av all røyken og vi var et øyeblikk usikre på om vi kom oss ut igjen, sier brannmann Narve Iversen.
Åge Hasvåg var igjen med på å slokke brannene som var kraftigere enn noen gang.
– Vi tøyde nok grensene for hva vi burde gjøre i forhold til sikkerheten, men vi var så bestemte på at når vi hadde reddet husene tidligere så skulle de ikke gå med denne gangen heller, sier Hasvåg.
6000 liter oksygen
Da brannen endelig var slokket og omfattende etterslokking gjennomført, hadde 500 innsatspersonell fra 21 brannstasjoner, ambulanse/helse, 10 FIG-grupper, politi, Forsvaret, skogbrannhelikopter og redningsskøyte vært involvert. Brannområdet var på 15 kvadratkilometer.
Ingen personer ble skadet under brannen, noe som er utrolig med tanke på forholdene med eksplosiv brannspredning, is, kulde og sterk vind. Men det gikk med 6000 liter oksygen som ble brukt til behandling av røykdykkerne.
– Ambulansetjenesten var veldig gode å ha. I en tidlig fase håndterte de funksjonen som kontrollpunkt inn i området. Senere fulgte de opp og passet på at alle røykdykkerne var til kontroll og fikk oksygen, sier varabrannsjef Halvor Trefjord.
– Får en egen styrke
Sturla Ofstad og Åge Hasvåg mistet begge husene sine i brannen. I dag står nye hus ferdige og ute på Småskjæret er byggeaktiviteten stor. Hva tenker man når man mister huset sitt og hvordan var hjelpen etterpå? Hasvåg svarer:
– Du får en egen styrke når det rammer deg sjøl. Det er verst for familien og ungene. Da må du stå stødig, men det er ikke lett for spørsmålene var mange; Hva skal vi gjøre – skal vi flytte eller bygge opp igjen her ute? Men fordi så mye tross alt sto igjen, bestemte vi oss for å bygge opp igjen her på Hasvåg.
– Støtten vi har fått har vært overveldende allerede fra første dag. Kriseledelsen ordnet husvære og lokalsamfunnet stilte opp med alt mulig. Kommunen har også vært veldig flinke til å få byggetillatelser gjennom så raskt som mulig.
Men opprydningen etter brannen tok lang tid og fremkalte mange minner.
– Vi rydda bort en hel generasjon i containere. Det var vemodig å se alt som hadde gått tapt, men vi får være glade for alt som ble reddet og unnslapp flammene, sier Hasvåg.
Etter brannen fikk Flatanger kommune 10,5 millioner kroner fra Staten. Det skulle dekke utgifter til andre brannvesen pluss ødelagt utstyr.
Ettertanke og læringspunkter
Etter brannen ble to evalueringsrapporter utarbeidet, en av DSB og senere en av konsulentfirmaet PWC på oppdrag for Justisdepartementet. Rapporten fra DSB fikk mye motbør fordi de involverte mente at rapporten ikke tok hensyn til de vanskelige forholdene som rådet samt at enkelte avsnitt uttrykte en negativ holdning. Rapporten pekte blant annet på behov for regionalisert overordnet ledelse ved store eller komplekse hendelser samt behov for bedre samhandling og samarbeid mellom brannvesen og samarbeidspartnerne.
Hvilke læringspunkter sitter dere igjen med og hvilke tiltak har dere gjort etter brannen? Vi spør brannsjef Hans Petter Haukø:
– Da vi fikk brannen i januar 2014 hadde vi ikke egen tankbil. Det så vi et klart behov for etterpå og den ble raskt skaffet. Vi får også ny mannskapsbil i løpet av våren og har startet arbeidet med å få ny brannstasjon. Slikt sett satte brannen i gang en god prosess.
Kritikken mot manglende ledelse og dårlig ledelse tar Haukø fortsatt ikke inn over seg.
– Vi hadde en klar ledelse på brannstedet med fordeling av oppgaver mellom meg sjøl og varabrannsjef. Senere når politiet kom på plass tok de over ansvaret. Så lenge det er definert som en skogbrann kan ansvaret bli litt flytende, men vi løste oppgavene på en rask og fornuftig måte i forhold til sikkerhet og ressurser.
– Når det gjelder behovet for regionalisert overordnet ledelse så forstår jeg fortsatt ikke hva de kunne gjort mer. Vi hadde god backup av 110-sentralen og et KO bemannet med folk som kjenner distriktet. Lederstøtte fikk vi også. Skal vi forbedre noe så kan jeg medgi at vi kan bli bedre på arbeid i KO, spesielt for å få bedre oversikt over alle ressurser i en slik hendelse og på loggføring. Jeg kan også tenke meg mer støtte fra 110-sentralen, hvor andre ledere fra regionen kan inngå i stab. Lokalkunnskap er avgjørende både i spissen og i støtteapparatet for å kunne sette inn og bruke ressursene best mulig.
En vesentlig forbedring etter brannen har vært innføringen av nødnett.
– Nødnettet har betydd en ny verden. Under brannen hadde vi bare kommunikasjon via en fasttelefonlinje og ingen mobildekning. Hadde vi hatt nødnettet under brannen ville alt blitt mye lettere.
Hva tenker du i dag om større enheter?
– Vi har vært positive til å inngå i et samarbeid med nabokommunene, men det står nå på vent til kommunereformen er landet. Jeg har tro på å bruke IUA-modellen som utgangspunkt for samarbeid, det sikrer lokal tilhørighet og er en modell som vi er godt kjent med i regionen. Men uansett modell så må myndighetsdel og struktur opprettholdes. Man må være handlingsdyktige lokalt. Det kan bety at skoleringen av utrykningsledere må forsterkes fordi overbefalsvakta skal dekke større områder.
Det er pekt på at med lederstillinger på få prosent blir man lite erfaren. Hva er ditt synspunkt?
– Jeg tror at flere ville søkt samarbeid hvis man hadde satt krav om minimumsdel for lederstillinger. I dag kan en person inneha flere stilinger, men krav om f.eks. minimum 50 prosent stilling for både brannsjef og avdelingsledere ville gjort at flere gikk sammen.
Flatanger-modellen
Haukø mener brannen for to år siden viser hvor viktig det er med kortreist beredskap både i førsteinnsatsen og i lederapparatet. Modellen med depoter har de kalt Flatanger-modellen, hvor mannskapene har grunnleggende opplæring innen brann, førstehjelp og overflateredning.
– Vi har tre depoter med 6 personer hver. På to av stedene er sykepleiere med i styrken. Disse har bærbare pumper, slangemateriell, verktøy pluss overflateredningsdrakter, men det viktigste er nok akuttsekkene med førstehjelpsutstyr. Depotstyrkene får årlig oppdatering av Norsk Luftambulanse og de er på plass i løpet av minutter. Det betyr mye for tryggheten i disse små lokalsamfunnene, som ligger over en halv times kjøring fra Lauvsnes hvor ambulansen holder til.
Depotstyrkene får også noe opplæring i kommunikasjon og enklere politioppgaver som sikring av skadested og trafikkdirigering.
Flatanger brannvesen hadde i 2015 20 utrykninger hvor størstedelen var helseoppdrag. Det var ingen bygningsbranner i 2015. Hovedstyrken består av 16 mann pluss 4 utrykningsledere.
Rekruttering av nye brannmenn er ikke noe problem så langt.
– Vi har vært bevisste på å bygge en kultur rundt brannvesenet og vi drar tidlig ungdom inn så de får prøve seg og se hva dette er. Det har fungert godt.
Haukø håper at man kan dra mye brannteknisk kunnskap av brannen i Flatanger.
– Brannen spredte seg med eksplosiv fart i et terreng uten veldig mye vegetasjon. Store ildkuler med branngasser for av gårde og antente hus i løpet av sekunder. Og den spredte seg veldig uforutsigbart. Vi var sikre på at flere hus hadde gått med, men brannen hadde stoppet rett foran husene før den snudde. Etterpå kunne vi se på vegetasjonen som sto igjen at det bare var svidd nederst før brannen hadde rast videre. Mens i et torvområde var et lag med torv brent ned i over en halv meters dybde. Med nye klimatrusler bør vi få mer kunnskap for å være best mulig forberedt på slike situasjoner som vi vil se flere av i fremtida, avslutter Haukø.
COMMENTS