Familietragedie
Denne sokningen skal vise seg å bli spesiell. Det hele begynte med at en mann på 41 år myrdet sin kone og deres 14 dager gamle baby, før han tok med seg døtrene på 7 og 9 år i bilen og satte kursen mot Gjersjøen. Gjersjøen ligger i Follo – ikke langt fra Kolbotn rett utenfor Oslo. Innsjøen er relativt stor og har i mange år blitt brukt til dumpingplass av folk som vil bli kvitt søppel ulovlig – ja sågar biler har funnet sin våte grav her.
Onsdag 22. september 2010 – på ettermiddagen – dro dykkerbilen fra Sagene til Gjersjøen. Det var observert et barnelik flytende, og dykkerne gikk ut og hentet det. Samtidig gjennomførte de et søk, uten noe annet funn.
Mer informasjon
Samme dag – ved 20-tiden – ble jeg oppringt fra vår 110-sentral. Politiet hadde bedt om assistanse av dykkere. De hadde fått inn mer informasjon om niåringen – som ble tatt opp tidligere på dagen – og kunne sette situasjonen sammen med hendelsen i leiligheten der mora og yngstebarnet lå døde. Politiet ønsket å sjekke området bedre for om mulig å finne den andre datteren og muligens faren.
Med meg i bilen hadde jeg redningsdykkerne Tor Stensrud og Erlend Systad. Vi møtte Nordre Follo brannvesen og politiet ved ”Hjulet” – en gammel bensinstasjon som ligger et stykke sør på vannet. Nordre Follo hadde med seg en båt og vi bar utstyret opp i den. Etterpå fikk vi siste oppdaterte informasjon fra politiet. Det viste seg at den ni år gamle jenta ble funnet ca 80 meter fra en busslomme hvor farens bil sto parkert. Mye tydet på at han også hadde tatt livet av den andre dattera og seg selv. Politiet avsluttet informasjonsmøtet med å forklare at stedet var vanskelig tilgjengelig fra land. Båt var å anbefale.
Før vi dro ut ringte jeg til dykkerlederen som hadde jobben med å ta opp den ene dattera. Jeg fikk bra informasjon om bunnforhold og sikt. Dette kom til å bli vanskelig! På vei utover bekreftet mannskapene fra Nordre Follo det jeg selv synes å se – litt strøm og vind som dro sørover. Ved ankomst til skadestedet så vi med en gang at det ikke var mulig å ha en dykkerassistent på land. Ulendt, bratt terreng med trær og busker satte en effektiv stopper for det. Her måtte vi dykke fra båten.
Dykkingen begynner
Jeg prøvde å danne meg et bilde av hvor det kunne være aktuelt å sokne. Hvor lønnet det seg å begynne? Ca 100 meter forbi den parkerte bilen – i motsatt retning av der jenta ble funnet i overflaten – var det en liten vik. Sola hadde for lengst gått ned og det var ikke så lett å se alle detaljer, men jeg bestemte meg for å dekke området fra funnstedet ved den eldste dattera og ned til vika.
Førstemann i vannet var Erlend. Han søkte av vika og fortsatte bortover langs land. Det gikk sakte fremover. Det var tydelig at Erlend hadde en vanskelig arbeidssituasjon. Dårlig sikt – den varierte fra 0 til 3 meter – gjorde at han måtte jobbe sakte for å være grundig. I tillegg lå det masse søppel på bunnen. Kommunikasjonskablen hektet seg fast rett som det var, men Erlend jobbet seg systematisk videre. For meg var det helt umulig å styre søket. Dykkeren måtte etter beste evne følge fjellet. I det Erlend var ferdig med vika, rapporterte han at bunnforholdene forandret seg. Over vannet stupte fjellet ned i innsjøen. Dette fortsatte under vann og Erlend fulgte veggen ned til han traff på en fjellhylle. Videre ned dukket det opp en ny hylle. Slik fortsatte det, og Erlend svømte mot grunnere vann igjen for å sikre at ingen lå på de grunneste hyllene. Etter 45 minutters innsats brøt Erlend overflaten. Intet funn.
Vanskelige forhold
Tor overtok og svømte videre på samme måte som det Erlend hadde gjort. Han rapporterte de samme problemene; dårlig sikt, søppel og en rett fjellvegg som endte i flere hyller nedover. Tor jobbet seg inn i det mest aktuelle området og videre bort mot der den eldste dattera ble funnet. Søket var veldig krevende – det var umulig å få det til med samme nøyaktighetsgrad som vi pleier å ha på søkene våre. At dagslyset etter hvert var helt borte, gjorde ikke oddsen for funn større.
Etter hvert som tiden gikk begynte jeg å tenke tanken om at det var like greit å avblåse dette søket. Forholdene ble unødvendig krevende uten dagslys og vi var snart tomme for luft. Neste morgen kunne nye dykkere med fulle dykkerflasker overta denne jobben. Det gjensto kun ett sted nå – rett nedenfor den parkerte bilen.
Funn
Jeg ba Tor om å svømme ned langs fjellveggen og følge på nedover til litt større dybde. Tor gikk ned og rapporterte straks om en mengde søppel, dårlig sikt og vanskelige forhold. Slik hadde det vært hele kvelden. Med ett hørte jeg stemmen til Tor i headsettet: ”Funn!” Like etter lyder ”Funn 2.” Jeg ba ham om å ikke røre noe, og kontaktet politiet.
Tiden gikk. Politiet ga ikke lyd fra seg og Tor ga beskjed om at han begynte å få lite luft igjen. På forhånd hadde vi blitt enige om at dersom en av oss gjorde funn, skulle den andre komme ned å assistere. Tor ga beskjed om at han gikk over på reserveluften og ville gjerne ha hjelp til å få opp de omkomne. Det å svømme opp med to kropper alene var unødvendig vanskelig. Erlend gikk i vannet. Han hadde mer luft og sank raskt ned mot Tor. Nå hadde jeg to dykkere i vannet og jeg hadde to døde mennesker som skulle tas opp, men jeg manglet likposer. Jeg bestemte meg for at vi skulle ta opp begge to og legge dem i båten inntil videre. Etter kort tid ankom politiet med likposer.
Tanker
Etter dette kom dykkerne opp av vannet og vi kjørte tilbake til ”Hjulet.” Jeg har i ettertid tenkt en del på dette oppdraget. Hva var det som var så spesielt med det? Vi har ved flere anledninger tatt opp døde mennesker, både voksne og barn. Likevel føltes dette på en måte verre. Noen momenter synes sterkere enn andre:
- Da vi dro fra stasjonen hadde ingen av oss noe særlig tro på at vi kom til å gjøre funn. Det faktum at Gjersjøen er mørk og ugjestmild, i tillegg til at dagslyset forsvant – gjorde at vi erfaringsmessig vet at slike forhold sjeldnere fører til funn.
- Hele stemningen på møtestedet var trist – veldig trist. I tillegg regnet det og blåste mens mørket senket seg over oss. De ytre forholdene forsterker de negative følelsene.
- Dykkerforholdene var svært vanskelige og veldig krevende. Dårlig sikt, søppel og ”uryddige” bunnforhold skaper ingen enkel arbeidssituasjon.
- Når vi gjorde funn viste det seg at faren lå på siden og holdt rundt dattera si. Tor sa det bra: ”At en far ligger å holder rundt barnet sitt – rundt midjen med begge hendene – kunne på en måte ha vært en ”fin” observasjon. En far som prøver å beskytte barnet sitt til siste slutt. Historien bak denne stillingen de to ligger i, forandrer alt. Det ble en grotesk og forferdelig stygg observasjon.”
- Det var en rar følelse å sitte i båten på vei inn mot land. På den ene siden følte vi en lettelse og glede fordi vi hadde funnet dem. På den andre siden oppstod det et slags sinne på den mannen som var skyld i denne utrolig triste situasjonen. Hvordan kunne du gjøre dette mot dine egne barn? Tanker om hvordan hele opptrinnet til drukningen kunne være gjorde oss kvalme.
Konklusjon
Hva har vi så lært av dette? Den mentale siden av jobben vår må alltid være i fokus. Alle redningsmannskaper som blir involverte i en slik jobb, vil kjenne dette på kroppen – særlig dersom man har barn selv. Det er heldigvis ikke ofte dette skjer, men jeg tror allikevel at slike hendelser bør inn allerede på kursnivået. Det å få presentert forskjellige hendelser og satt ord på reaksjoner og følelser, vil sannsynligvis bevisstgjøre mannskapene slik at de har litt ”kjøtt på beinet” til å møte en slik situasjon. Vi har selvfølgelig benyttet oss av kollegastøtteordningen og vi har snakket og skrevet ned hendelsen hver for oss og sammen. Jeg kommer til å dra ut igjen på skadestedet for å la dykkerne få et dykk uten noen form for press. Verken Tor eller Erlend sliter med dette, men poenget mitt er at så spesielle situasjoner tvinger fram vonde tanker og jeg føler vi som dykkerlag har tatt det på alvor.
Tilslutt vil jeg benytte anledningen til å rette en takk til Nordre Follo brannvesen.
Skrevet av redningsdykkerleder Sverre Starholm og tilrettelagt av Ronny Arnesen. Begge Oslo brann- og redningsetat
COMMENTS