Planen var å ikke ha noen planer, og å bare ta inn på de motellene som måtte dukke opp langs veien. På turen hadde jeg med, eller skal jeg si var så heldig å få bli med, en venninne som bor i USA for å ta paramedic-utdannelse der. Hun hadde kabriolet, GPS og godt humør, så dette så ut til å bli en fin tur. Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt at jeg skulle stikke innom noen brannstasjoner på denne turen, men slik ble det ikke.
Første kvelden jeg kom til Pittsburgh ble jeg kjent med brannmannen Perry King. Etter en samtale med ham ble jeg veldig nysgjerrig. Ikke bare var han usedvanlig hyggelig, han var også meget faglig dyktig. Perry har vært brannmann i 30 år, og jobber også på en av de mest anerkjente brannskolene i USA. Jeg ble veldig nysgjerrig på hva yrket brannmann egentlig går ut på i De Forente Stater, og hvilke motiver som driver folk til å drive med dette yrket her. For måpende ble jeg sittende å høre på at de aller fleste brannfolk i USA er frivillige. De får ikke ett øre betalt, men mener at det er deres plikt overfor samfunnet.
Etter å ha sett på Discovery om Boston Fire Department, og gang på gang fått høre om alt det rare brannfolk gjør i USA, fikk jeg ikke dette til å stemme med den personen som satt på andre siden av bordet. Han var fullspekket av kunnskap. Dette måtte jeg til bunns i!
Så her satt jeg da i bilen å prøvde å få den j…. GPS`n til å skjønne at jeg ønsket å kjøre til Delaware State Fire School heretter kalt DSFS. He he, jo da, etter en liten stund lyktes jeg, satte bilen i gir, og rullet av gårde. I første lyskryss hvor jeg skulle svinge til høyre, stoppet jeg på rødt. Alle bilene bak meg sto på hornet, og min reisekompis satt ved siden av og holdt på å dø av latter. Veldig festlig, hmmm jo da, man skal faktisk ta høyre sving på rødt i USA hvis det ikke kommer biler i mange av kryssene.
En skole å være stolt av
Etter en lang kjøretur som etter hvert gikk bra, sto vi neste dag utenfor DSFS. Her ble vi møtt av Senior Instructor Michael W. Lowe og Senior Instructor Jim King. Etter en kort briefing fikk jeg ”the Grand Tour” på skolens arealer. Dette var et treningsfelt og en skole de med rette var stolte av. Ikke bare var det muligheter for å simulere det meste, men hele anlegget bar preg av at her var orden meget viktig. Alt var pusset og rent, her var ingen gamle bilvrak, knust glass eller annet som var slengt rundt. Etter runden ble jeg sittende å snakke med mine nye venner, slik føltes det i hvert fall etter den velkomsten jeg hadde fått.
Ikke et øre betalt
De fortalte meg at i Delaware er det 61 brannvesen og bare ett av dem er profesjonelt. I Delaware fins i alt ca 3500 brannfolk som ikke får et øre betalt. I USA finner man brannstasjoner med bare frivillige brannfolk som har bortimot 5000 utrykninger i året. Dette er noe å tenke på for en bortskjemt brannmann fra Norge.
Her svikter jo myndighetene totalt, og det er jammen fantastiske mennesker som tar på seg sånne oppgaver uten betaling. Det som slår meg er at mens vi sitter og snakker om ting, prøver disse menneskene å pumpe meg for informasjon om hvordan vi gjør ting i Norge. De er oppriktig interessert i hvordan norske brannmenn løser sine oppgaver. Samtidig sitter jeg på andre siden av bordet og prøver å finne ut hva som er the American Way å gjøre ting på. En annen ting som slår meg er at vi jobber veldig likt, og er opptatt av de samme tingene. Etter en kjempehyggelig prat konkluderer vi med at det er meget viktig å lære av hverandre når man har sjansen, og jeg forlater skolen med en kjempetykk kurskatalog under armen. Mens jeg kikker i katalogen, ser jeg bort på de to blide herrene som står og vinker, og tenker at jeg må tilbake hit en gang.
Meget stolte og motiverte brannfolk
De neste ukene ble mange mil tilbakelagt, og mange brannstasjoner ble besøkt i de fire statene vi kjørte gjennom. Historier om skilte brannfolk var mange, de hadde brukt så mye av fritiden på å jobbe gratis for samfunnet, at ektefelle og barn forlengst var forduftet. En dag jeg stoppet i et lyskryss kom en brannmann bort til bilen. Han holdt fram sin brannstøvel, i den samlet han inn penger til MS-rammede barn.
Noen arbeidsgivere trekker til og med sine arbeidere i lønn hvis de reiser ut for å slukke brann i arbeidstiden. Det er et faktum at mange brannfolk dør i USA, det er også et faktum at de fleste brannfolk er frivillige. At halvparten av de døde dør av hjertesvikt, er jo ikke så lett å forstå for oss. Men det er ikke bare å organisere trening på jobben når de allerede bruker all sin fritid til utrykninger der. Videre gjør de nok litt andre vurderinger enn oss på grunn av det samfunnet de lever i. Det er nok ikke særlig morsomt å få en brann som blusser opp etter man har reist fra åstedet der nede.
Da står advokatene i kø for å saksøke den som har vært ansvarlig, og det er heller ikke noe særlig oppsigelsesvern i mange av statene. Kanskje ikke så rart at de river litt mer enn vi gjør etter en brann.
På min ferd så jeg store variasjoner i utstyr, brannstasjoner og bemanning. Noen plasser var det vanvittig bra, andre plasser sånn passe. Men en ting hadde alle felles – de var meget stolte og motiverte for den jobben de skulle gjøre. Dette kontinentet er enormt og jeg fikk bare sett en liten bit, men noe lærte jeg på turen. USA er så stort at det varierer veldig hva som møter deg, det er også stor forskjell på hvordan oppgavene løses i de forskjellige statene. Men jeg kommer aldri til å glemme togene av private biler med blålys på vei til brannstasjonen når det var varslet om brann eller ulykker. Det var en ettertenksom mann som satte seg på flyet hjem til Norge. Full av opplevelser konstaterer jeg bare at reising handler like mye om å komme hjem som det å reise.
COMMENTS