Det nasjonale nødmeldingsprosjektet

Skal forbedre eksisterende nødmeldetjeneste

Debatten om felles nødnummer og felles nødsentraler har pågått i mer enn 50 år. Det siste offentlige utredningen foreslo i 2009 7-8 felles nødsentraler og ett felles nødnummer, men dette anses nå som lite aktuelt og målet er å finne måter å forbedre tjenesten på.

En arbeidsgruppe med representanter fra alle berørte departementer avga i 2009 sin rapport hvor de foreslo ett felles nødnummer, 112, som brukes noen steder i Europa. Operatørene skulle håndtere anrop angående brann og helse, mens anrop til politiet skulle kobles videre til deres operasjonssentral. Man anså at 7 eller 8 felles sentraler ville kunne dekke landet. Med bakgrunn i rapporten og anbefalingen besluttet Regjeringen i 2012 å starte et pilotprosjekt i Drammen med mandat å kartlegge og prøve ut hvorvidt et felles nødnummer og felles nødsentraler vil gi en mer brukerrettet, effektiv og kvalitativ god nødmeldetjeneste. 
Prosjektet ble startet opp rundt årsskiftet 2012/2013 med styringsgruppe med representanter fra justisdepartementet, helse- og omsorgsdepartementet og FAD. Erik Liaklev, med politibakgrunn, tiltrådte som prosjektleder i mars 2013. I prosjektet har han med seg delprosjektledere fra de tre nødetatene samt representanter fra Politidirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Direktoratet for nødkommunikasjon og Helsedirektoratet. I tillegg er annen fagkompetanse tilknyttet prosjektet for å kvalitetssikre det faglige. 

Urealistiske forutsetninger
Da prosjektet startet opp viste det seg raskt at forutsetningene for prosjektet gjorde det umulig å teste det ut realistisk. Forutsetningene var at det skulle brukes eksisterende utstyr i sentralene og eksisterende lovverk. Når man i tillegg har et ulikt geografisk dekningsområde for sentralene og en begrenset tid så man at risikoen var for stor til at det var forsvarlig å teste ut skarpt. 
Anbefalingene fra arbeidsgruppen om felles nødnummer og felles sentraler har også vært sterkt omdiskutert, spesielt fra helse sin side, og man så det som mer formålstjenlig å se på hva som faktisk er behovet og levere et beslutningsgrunnlag på denne bakgrunnen som forutsatt i løpet av 2014.

Konsekvensen er at prosjektet fra høsten 2013 tok en ny oppstart for å få fram et omforent tverretatlig prosjekt. 
–    Vi har arbeidet bredt med både behovsanalyse, trendanalyser og studier av hva som er skrevet om nødmeldetjenesten tidligere. I tillegg har vi foretatt intervjuer på alle nivåer samt gjennomført en publikumsundersøkelse. Gjennom dette arbeidet har vi sett på hvor skoen trykker og prøvde å finne fellestrekk. Mellom 1000 og 1500 behov er beskrevet og analysert og vi har funnet mange felles behov. Blant annet sier hele 97 prosent av publikum at de kjenner minst ett av nødnumrene og at de er opptatt av at operatøren forstår innringers problem. Derfor er det farlig om vi skulle fjerne 113 som er det mest kjente og brukte, sier Liaklev.

Vil vurdere flere løsninger
Etatene er enige om behovsbildet og det felles mål er nå å finne samfunnsmålet for nødmeldetjenesten og hvilke krav som skal stilles. Med bakgrunn i dette vil prosjektet legge frem 2-3 alternativer som baserer seg på en forbedring av eksisterende nødmeldetjeneste. Disse alternativene vil så gjennomgå en samfunnsøkonomisk analyse og vurderes i forhold til effektmålene, behovene og kravene som er satt. Målet er at etatene skal bli enige om ett av alternativene. 

Fagkyndighet etterspurt
Prosjektet har besøkt nødmeldesentraler i flere land i Europa og i USA. Bildet av en ukomplisert løsning ved bruk av bare nødnummer 112 har vist seg å ha noen andre mindre fordelaktige sider ved seg. 
–    I mange land har sentralisering av nødmeldetjenesten vært økonomisk betinget. En konsekvens er at de har fjernet seg fra fagkyndighetsprinsippet og resultatet av det er at de bruker langt mer ressurser enn nødvendig og det er dårligere kvalitet på mottaket av nødmeldinger. Vi besøkte blant annet nødmeldingsentralen for helse i London og de sa at de savnet fagkyndighet på tross av gode tekniske hjelpemidler. Ingen av de løsningene vi så i utlandet var optimale. I Norge har vi i dag en nødmeldetjeneste som fungerer bra og det må vi bygge videre på, sier Liaklev.

Lage modell tilpasset norske forhold
Store variasjoner i helsetjenesten, ulike dekningsområder for nødetatene og etterspørsel etter god geografisk kjennskap er avgjørende for valg av fremtidige alternative modeller.
–    Vårt ønske er sentraler som håndterer helheten for hver etat samtidig som den samhandler optimalt med de andre nødsentralene. Her er det viktig å lytte til etatene og derfor er de sentralt med i prosjektet. Samtidig er det viktig å komme frem med en realistisk modell som er gjennomførbar.

Antall sentraler og lokalisering er ikke prosjektets mandat, men prosjektlederen er klar på noen forutsetninger for gode sentraler i fremtiden. 
–    I dag har vi 64 nødmeldesentraler for brann, politi og helse. Det er for mange hvis vi ønsker robuste sentraler som vår behovsanalyse viser. Så må vi definere hvem som gjør hva og hva som skal skje med tilleggstjenestene som i dag tilligger sentralene. Det er ikke ønskelig med en underskog av sentraler slik det blant annet er i Finland. Kompetanse er også et nøkkelord og vi kan se for oss en organisering hvor enkelte 110-sentraler har spesiell fagkompetanse på noen områder slik det er i dag med farlig gods som sentralene i Oslo, Bergen og Trondheim har ekstra kompetanse på.

Nødnett vil også være avgjørende for en bedre samhandling mellom etatene.
–    En del av de tekniske behovene som vi har kartlagt kan dekkes av nødnett. Her er det viktig med felles forståelse og kompetanse slik at mulighetene i nødnettet brukes best mulig. Så er det viktig med felles driftsstruktur for nødetatene og enighet i etatene om hvordan ny teknologi i nettet kan utnyttes best.

Prosjektleder Liaklev er opptatt av at man tar lærdom av andres erfaringer, men at man også ser de fremtidige behov.
–    Det er viktig å presisere at vi ikke slakter 112-rapporten, men terrorhandlingen på Utøya og andre hendelser de siste årene viser at behovet har endret seg. Vi prøver å se hva som fungerer andre steder samtidig som vi ser på hva som etterspørres her hjemme og med det vil vi lage den norske modellen. For å få til det må vi forstå kompleksiteten og helheten, men den brede faglige representasjon fra alle nivåer i prosjektet skal sikre at vi finner en fremtidsrettet og riktig modell for nødmeldetjenesten i Norge, avslutter Erik Liaklev.