Det kritiske søkelyset

Jeg var selv på skadestedet på Årvoll den aktuelle januardagen i 1998. Jeg var en av mange journalister som trodde jeg var på en høyst ordinær brann. Jeg var faktisk i ferd med å gå da røykdykkere fant kvinnen under fase 2-slukkingen i firemannsboligen. Da sto livet hennes ikke til å redde. Et par-tre dager senere sprakk nyheten i Dagsavisen; om at kvinnen hadde ringt brannvesenets sambandssentral i Oslo, men at beskjeden om at hun satt og ventet på hjelp aldri nådde skikkelig fram til mannskapene på stedet.

Årvoll-brannen både er og var en tankevekker for oss pressefolk. Med den kom erkjennelsen av at vi kanskje ikke har vært flinke nok til å følge med på den jobben brannfolk gjør. Politi og helsevesen har i mange år levd med det kritiske søkelyset fra pressen. Nå er tiden kommet til brannvesenet. Tidligere var det slik at uansett hva brannfolk gjorde – selv om blokka brente ned til grunnen – så fikk brannvesenet ros for sin heltemodige innsats. Den tiden er over. På godt og vondt.

VG har i flere sammenhenger etter Årvoll-brannen satt et kritisk søkelys på Oslo brann- og redningsetat (OBRE). Etter dødsbrannen i Kjølberggata i Oslo i juli 1998, foretok VG en omfattende rekonstruksjon av rednings- og slukkeinnsatsen, og slo fast at mye gikk galt underveis. En dag etter dødsbrannen på Kampen i Oslo søndag 5. mars i år fikk vi tips til redaksjonen om at heller ikke her hadde alt gått etter planen for mannskapene til OBRE: To røykdykkere hadde foretatt et såkalt grovsøk inne i huset og slått fast at det ikke fantes mennesker der. Få timer senere ble imidlertid en mann funnet omkommet i badekaret.
Basert på de opplysningene vi fikk fra ledelsen i OBRE, skrev vi en nyhetsartikkel om saken. Vi fulgte opp med en reaksjon fra politiet, som slo fast at de også kom til å se på og vurdere slukkeinnsatsen i den aktuelle brannen. Det betød avhør av brannfolk. Det var nyheten neste dag.

Noe senere fikk jeg anledning til å møte Lars Brenden og andre som var direkte berørt av våre kritiske artikler om Kampen-brannen, ved at jeg ble invitert til å følge virksomheten til etaten på nært hold et par kvelder.
Det ble en høyst interessant meningsutveksling. Jeg er såpass ydmyk i forhold til den jobben jeg er satt til å gjøre som VG-journalist at jeg ikke hadde noe som helst problem med å forstå at det kritiske søkelyset oppleves som vanskelig av dem det rammer. Det var også første gang jeg fikk møte Lars og den andre av de to røykdykkerne som vi hadde skrevet om i våre artikler. Jeg hadde full forståelse for at de følte det blodig urettferdig å bli gjenstand for kritikk når de tross alt setter livet på spill i jobben sin.

De fortalte dessuten en historie som forandret litt på min oppfatning av hva som hadde skjedd, om hvilket brannbilde som fantes i leiligheten da de tok seg inn der, og om at de aldri greide å ta seg langt nok inn til at det var mulig å foreta et søk på badet. Dette var opplysninger ledelsen i OBRE aldri hadde maktet å kommunisere skikkelig til pressen – dvs VG – da vi skrev våre to artikler om saken.
Allerede samme kveld var jeg selv på åstedet for å ta dette nærmere i øyensyn – for å få bedre grunnlag for egne vurderinger.
Det var ingen direkte feil i våre to første artikler. Jeg er heller ikke villig til å ta selvkritikk for måten vi arbeidet på da artiklene ble skrevet;

Vi gjorde en journalistisk meget grundig jobb. Men basert på politiets konklusjoner, kunne VG få dager senere bringe en artikkel som slo fast at det ikke var grunnlag for kritikk av slukkeinnsatsen på Kampen. I artikkelen fikk brannfolkene selv komme til orde og fortelle om hvordan de opplever sin egen arbeidshverdag. Dette var den skikkeligste og mest hederlige måten å runde av saken på, når saken først var blitt avklart.

Min påstand er at mange brannfolk vet skremmende lite om hvordan pressen arbeider, og etter hvilke rettesnorer vi organiserer vår virksomhet. Når det brenner vil vi i første rekke vite størrelsen på brannen, nøyaktig adresse og oversikt over mulige personskader. Etter hvert ønsker vi mest mulig presis informasjon – så raskt som mulig.
Alt handler til syvende og sist om kommunikasjon.
Det er opp til brannvesenet selv – både i Oslo og andre steder i landet – å selv sørge for at de organiserer seg og har nok kunnskap til å takle pågangen fra pressen på en skikkelig måte. Også vi har en jobb å gjøre ute på et skadested – selv om denne selvsagt aldri skal gå på bekostning av selve redningsarbeidet.

At det er OBRE som i første rekke er rammet av det kritiske søkelyset fra pressen henger sammen med at det er i Oslo det brenner mye og ofte, og det er her de store og ressurssterke redaksjonene ligger. Det er bare et tidsspørsmål før også andre brannvesen rundt om i landet merker stemningsskiftet i pressemiljøet.
Men, det er viktig å understreke dette: Vi er ikke ”ute etter å ta” folk. Det er ikke slik at vi dikter opp saker. Pressen lever ikke i et vakuum. Vi har ikke råd – verken økonomisk (injuriesøksmål) eller troverdighetsmessig til å dikte opp saker. Vi skriver aldri noe uten at vi mener det er dekning for det. 
Min påstand er denne: Dersom man viser pressefolk tillit, får man tillit tilbake. Det handler om å finne former for kommunikasjon, og om at vi alle har nok innsikt i og gjensidig respekt for den jobben våre to respektive yrkesgrupper er satt til å gjøre.

Publisert: 05-03-2000