Utvikling i front eller en evig runddans?
Med bakgrunn av markering av Trøndelag brann- og redningstjeneste IKS (TBRT) og flere andre brannkorps 150 års jubileum de siste 3-4 år, har artikkelforfatteren fått tilgang til eldre artikler om brannvern og utviklingen av brannutstyr.
Artikkelen har bare skrapt i overflaten og er ikke gjort som en vitenskapelig undersøkelse. Alle påstander står for undertegnedes egen regning. Jeg vil også se på hvilke emner og temaer vi som brannfolk og brannvesen tradisjonelt har engasjert oss i. Jeg vil i artikkelen beskrive noen eksempler som viser hvordan gamle slukkemåter og utstyr oppstår i ny teknisk utforming som nyheter.
Slukkegranat og slukkerør
TBRT fikk i 2011 tilsendt et eksemplar av slukkegranat som vi ble oppfordret til å prøve ut. Bruksanvisningen beskriver at granaten skal kastes med inn i brannen og en kjemisk reaksjon skal slukke/dempe brannen. TBRT har i sin historiske samling et eksemplar av Mjølner slukkerør som beskriver samme framgangsmåte og effekt som slukkegranaten. Mjølner slukkerør er datert til ca. 1900-1920. Forskjellen er at Mjølner er rosemalt og skal ta seg pent ut på veggen, mens slukkegranat er laget for brannvesenet og med dagens tekniske materialer og utforming.
Nybrottsarbeid?
Bergen brannvesen kjøpte i 2012 en bil som er beregnet til førstinnsats i trange gater med trehusbebyggelse. Bilen er utstyrt med skjærslukker og CAFS-system. I Brannmannen nr. 5 2012 blir bilen presentert som nybrottsarbeid i Bergen.
I 1944 hadde «Mod Brann» en artikkel om Bergen brannvesens nyvinning, en 1934 modell Studebaker som var bygget på eget verksted. Bilen er beregnet til førsteinnsats i trange gater Bilen var utstyrt med vanntank på 350 liter og presstrykktank tilkoblet vanntanken og slangerull samt kjemisk slukkeutstyr. Bergen brannvesen kjøpte en ny utgave i 1950 som ble utstyrt med 350 liters vanntank og presslufttank. Det ble i tillegg lagt på ryggkar for skum.
Standardisering av koblinger
Når det gjelder standardisering av utstyr ble det foretatt en registrering i 1930 av Brannvernforeningen av hvilke slangekoblinger som ble brukt av landets brannvesen. Det viste seg at flesteparten brukte Norkoblinger og et klart mindretall brukte Storz. Noen korps hadde sogar egenproduserte koblingstyper.
Det ble gjort et arbeid for å standardisere koblinger, som ble nesten vellykket. Norske Kommunale Ingeniørvesens forbund støttet forslaget, som ble lagt fram som et lovutkast, for å få slangkoblingen til NOR-kobling som standard. Hvorfor dette ikke ble gjennomført er jeg usikker på. Trondheim er i dag, den eneste byen som fortsatt bruker Storz kobling.
Røykventilasjon
Metoden for evakuering av branngasser blir beskrevet i «Mod Brand» nr. 3 1936. Det er den finske brannbefalsskolen som har utarbeidet arbeidsbeskrivelsen. I 1947 deltok representanter fra Oslo på et kurs i røykventilasjon i Helsingfors. Norsk Brannvernforening utga i 1947 et hefte som beskriver røykventilasjon etter finsk mal med navnet Fenno- Vent. Der beskrev de første gang røykventilasjon ble brukt i Norge.
På midten av 1990-tallet kom det informasjon om bruk av røykventilasjon til taktisk innsats. Det ble reist tvil om det var god løsning å presse røyken ut gjennom åpninger i brannrommet. Det er senere utarbeidet gode arbeidsrutiner og prosedyrer for røykventilering av branngasser. Røykventilering er idag en anerkjent taktisk metode.
Høytrykkspistol på 50-tallet
Høytrykkpistolen kom som et friskt pust i brannslukkingen først på 50- tallet i Norge. Oslo kjøpte egne høytrykksbiler og høytrykkspistolen ble rost opp i skyene som en effektiv slukkemetode. Flere brannsjefer skryter over antall branner som blir slukket med små vannmengder. For Trondheims del forsvant høytrykkspistolen rundt 1985. Vi har nå fått tilbake høytrykkspistolen i ny variant med skjærmiddel slik at røykdykkeren/ brannkonstabelen kan stå på utsiden og bruke forstøvet vann.
I 1936 ble elektrisk sirkelsag lansert som et hendig verktøy for riving av gulv og tak istedenfor øks og spett. Den har blitt lite brukt som verktøy ved brann, der øks og spett fortsatt står på bilene.
Mange fremskritt
Hvis vi ser på hva som var utfordringene som opptok landets brannkorps fra 1920 til 1960- tallet, så har jeg nevnt standardiseringen av koblinger. Det var også et forslag om at brannbiler burde standardiseres. I 1938 kom det en norskprodusert hjelm i lettmetall som Oslo testet, og ble en standardhjelm for brannvesener.
1926 ble det utarbeidet forslag til standard uniformering for brannmenn av Norske kommunale ingeniørvesen landsforbund med støtte fra Brandfunktionærers landsforbund. 88 år senere, i 2013, vedtok Generalforsamlingen til Norsk brannbefal landsforbund (NBLF) nytt anbefalt uniformsreglement for brann- og redningstjenesten.
Finnes det bare dårlige eksempler fra brann-Norge? Slettes ikke. Overgangen fra hest til bil er en klar suksess. Bruken av pressluftsett for røykdykker er et annet eksempel, selv om det var motstand mot å bruke pressluftapparat til røykmasker med filterpatron på 30-tallet.
Bergen brannvesen laget i 1927 en transportabel versjon av vannkanon, med 3 stk 70 millimeter slanger, som kunne brukes både på land og av sjøsprøyta.
Det finnes også gode ideer som fikk en kort levetid etter presseomtale. Adresseavisen omtaler en slangetørke som et teknisk framskritt som Trondheim Brandvesen er alene om i 1933. Det forkortet tørkingen fra tre uker til en dag. Jeg kan ikke se at den hadde noen lang levetid.
I Tønsberg, ble det i 1937, tatt patent på en brannmelder med fotoapparat, som tok bilde av melderen. Trondheim, som et av landets verste/mest utsatte steder for falske meldinger, så ikke nytten av en slik oppfinnelse.
Utvikling i ring
Med bakgrunn i de eksemplene som er beskrevet, mener jeg at utviklingen for brannvern i Norge gått i ring. Bortsett fra utforming og nye tekniske løsninger så mener jeg at det har skjedd lite nyskapende utvikling i brann-Norge. Vi vraker gammel erfaring og tror at nytt utstyr er framskritt, mens det egentlig er gammel kunnskap i ny utforming.
Årsaken tror jeg skyldes for lite overordnet styring av brann- og redningsetatene i Norge. Det finnes ikke et organ som utforsker og styrer utviklingen av kompetanse og erfaring for brannslukning og brannforebygging
Hvis en ser på sidene til DSB og Norges Brannskole (NBSK) så finnes det ikke noen sider der du kan laste ned faste øvelser eller prosedyrer. Det er opp til det enkelte brannvesen til å lage prosedyrer for slangeutlegg, røykdykking, kjemikalieinnsats mm. Den eneste standardiseringen som jeg kjenner til, og som har vært vellykket de siste 10- 15 årene, er TAS-konseptet for hurtigfrigjøring. Ironisk nok så er det ikke NBSK som har vært pådriver, men Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) som har driftet dette konseptet.
Vi greier ikke å formidle gode ider og arbeidsrutiner mellom brannkorpsene Samarbeid mellom brannvesenene foregår på formelle plan (Brannsjefskonferanser ol.) Det uformelle samarbeidet er mellom kolleger som møtes på NBSK, idrettsarrangement (ski, fotball) diverse fagorganisasjoner (Brannbefalslaget, Fagforbundet). Det er her gode og dårlige ideer utveksles uten oversikt over det reelle behov og økonomi i det enkelte brannkorps.
Disse samarbeidene er drevet av personlig engasjement og er avhengig av at brannsjefen finner ressurser til å gjennomføre ideene. Det betyr at mye av utviklingen skjer på lokalt nivå og er klattvis uten helhetlig tekning.
Håp om standardisering og erfaringsoverføring
Framtiden bør bestå av et sterkt fagmiljø som er i stand til å standardisere arbeidsrutiner og prosedyrer, hente inn kunnskap og kompetanse fra innenlandske og utenlandske brannmiljøer og kunne standardisere de til norske forhold.
DSB har startet et arbeid med erfaringsoverføring mellom brannkorpsene. Dette er en riktig vei å gå. Det er ikke bare store hendelser som trenger erfaringsoverføring.
Jeg håper at den nye utdanningsmodellen for brannkonstabler vil endre dagens situasjon slik at arbeidsrutiner er standardisert og at erfaringsoverføring vil bli et tema som blir prioritert.
COMMENTS