Den kommunale beredskapsorganisasjonen utgjør kjernen i den totale norske beredskapen og har et hovedansvar for beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning som ikke dekkes av privat beredskap. Det lokale brannvesen står for det operative arbeidet. Kommunal beredskap skal være dimensjonert for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av mindre tilfeller av akutt forurensning fra vanlig virksomhet som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger på miljøet innen kommunen. Kommunen må derfor til enhver tid ha oversikt over virksomheter som representerer et forurensningspotensiale. Beredskapen skal være samordnet med statlig beredskap, og kommunen skal bidra med ressurser ved en større akutt forurensningshendelse som er urimelig å kreve dekket av privat virksomhet. Interkommunalt samarbeid.
Ved interkommunalt samarbeid har beredskapsstyret overordnet ansvar for at kommunenenes beredskapsplikt er ivaretatt (kommunelovens § 27 om interkommunalt samarbeid). Alle eierkommunene i regionen må være representert i styret med stemmerett. Kommunestyrene har delegert til beredskapsstyret ansvaret for å ivareta en definert del av kommunens plikter etter forurensningslovens § 43 og § 47 (beredskap og bistandsplikt).) Beredskapsstyret delegerer videre nødvendige plikter og rettigheter til sitt operative organ: Interkommunalt utvalg mot akutt forurensning (IUA), som har som oppgave å lede aksjoner på vegne av kommunene i beredskapsregionen. En representant fra fylkesmannens miljøvernavdeling skal delta i IUA som miljøfaglig rådgiver. IUA skal ha en fast aksjonssentral med nødvendig utstyr; sambandsmidler, kart, oppslagsverk osv.
Vertskommunen har et utvidet ansvar av administrativ og operativ art. Vertskommunen skal være et kompetansesenter i regionen, slik at kommunene kan få faglig råd om beredskap og støtte ved aksjoner. Vertskommunen ivaretar sekretariatfunksjonen for beredskapsstyret samt står for opplæringsplaner, øvelsesplaner, utstyrsanskaffelse og vurderer endringer i miljørisiko. Kompetanse, opplæring og trening er viktig. Det forventes at vertskommunen tar initiativ til og avholder kurs- og øvingsopplegg i regionen. Vertskommunen bør koordinere påmelding fra kommunene i regionen til sentralt arrangerte kurs for å sikre optimal fordeling av kompetansen i regionen.
Fylkesmannens rolle
Fylkesmannen er ikke delegert myndighet innen akutt forurensning, men fungerer som et bindeledd mellom statlig og kommunal sektor på miljøvernområdet. Miljøvernavdelingen skal bidra med miljøfaglig kompetanse under utviklingen og vedlikeholdet av beredskapsplanene samt gi råd om miljøkonsekvenser og bidra til korrekte miljøprioriteringer ved akutt forurensning. Miljøvernavdelingen bør ha et konsultativt medlem i beredskapsstyret. I IUA bør miljøvernavdelingen fungere i ledelsen av miljøovervåkingen og bidra med innspill til aksjonsledelsens miljøvurderinger. Miljøvernavdelingen har tilsvarende funksjon under aksjoner ledet av SFT.
Brannvesenets dobbeltrolle
Brannvesenets oppgave ved brann vil primært være å sikre liv og helse til involverte, hindre eller begrense akutt forurensning og deretter få raskt kontroll over brannen for å redde mest mulig av materielle verdier.
Det handteres om lag to tusen kjemikalier i Norge som kan medføre forurensning eller fare for liv og helse. Noen av disse er vannløselige og giftige i små konsentrasjoner (cyanider, adrenalin, anilin, arsensyre). Men også tungtløselige stoffer som en del oljeprodukter kan løses i rennende vatn. Mottakeren for utslippet av miljøfarlige stoffer, resipienten, omfatter levende organismer, jord- og vannressurser. Miljøobjektene kan ha ulik prioritet ut fra egenverdi, betydning for menneskets helse og livskvalitet og krav om ivaretakelse av biologisk mangfold. Dersom giftstoffer blandes med vann og kommer på avveie til vassdrag, drikkevann eller i grunnen, kan dette medføre uopprettelig skade på biologisk mangfold samt kostbare restaureringsarbeider.
Prioriterer riktig
Utrykningsinnstansen bør skille mellom erstattelige og ikke-erstattelige verdier. I gitte situasjoner bør en vurdere om brannvesenets rolle som forurensningsbekjemper bør prioriteres framfor arbeidet med å sikre erstattelige verdier. Ved akuttutslipp vil ofte innsatsen umiddelbart etter uhellet være av avgjørende betydning for den videre utvikling i skadebildet. Det kan også tenkes situasjoner der feil valg av bekjempelsesmetode forverrer forurensningssituasjonen i forhold til om tiltak ikke gjennomføres.
Når det oppstår brann i større mengder spesialavfall, må det vurderes om brannslukking med vatn og videre spredning av miljøgifter, for eksempel til grunnvann, totalt sett kan være en dårligere løsning enn å la det brenne ut eller benytte andre slukkemidler. Hensynet til allmennhetens og pressens forventninger om at «det må gjøres noe» eller at «det må raskt se rent og pent ut på skadestedet» må ikke føre til at det gjennomføres uheldige tiltak i forurensningssammenheng.
Ved tankbilvelt med etterfølgende brannutvikling må en vurdere om det kan være bedre å la vraket og lasten brenne ut enn at nærliggende våtmarksområder, laksevassdrag eller drikkevannskilder forurenses. Etter at evt. befolkning er evakuert, kan det være riktig å prioritere innsatsen til å hindre avrenning ved bruk av horisontale barrierer som voller, tilstopping av sluker og rør med plugger samtidig med bruk av adsorpsjonsmidler (bark, torv, gelkjemikalier) framfor å slukke brannen. I andre tilfeller kan det være riktig å bruke store mengder vatn til nøytralisering av utslipp.
Som grunnlag for en slik miljørisikovurdering trengs kunnskaper om kjemikalienes fysiske og kjemiske egenskaper og deres skadelige effekt på mennesker, dyr og andre levende organismer. Slike opplysninger finnes i form av datablader. Andre grunnlagsdata er økonomiske kart påtegnet grøfter, kabler, vann- og avløpsrør, kvartærgeologiske kart, berggrunnskart, grunnvannskart og beredskapskart med oversikt over sårbare naturressurser (fra beredskapsplanene).
Publisert: 06-01-1999
COMMENTS