Brannvesenet har vært i bygningene til Smelteverket ved flere anledninger tidligere og er kjent med meldingene derfra. Det normale i en slik bedrift er at risikoen ved ordinær drift er mange ganger større enn ved annen enklere industrivirksomhet. De fleste av oss kjenner til at enkelte metaller tenner ved tilførsel av vann, og i beste fall vil være vanskelige å slokke med vann. Det normale slokkemidlet i slike situasjoner er sand.
Et annet problem i bl.a. smelteverksindustrien er støv. Rent helsemessig er kravet til rensing av lufta i ovnshallene strenge. Egne filtre og siloanlegg er nødvendig for at de ansatte skal ha gode arbeidsforhold. Støv er også utsatt for fenomenet støveksplosjon, som oppstår på samme måte som gasseksplosjon; blandingen er eksplosiv innenfor nedre og øvre eksplosjonsgrense.
Transportbåndet som brant leverer råstoff til knuseanlegget, som er en del av pakkeanlegget. Støvavsuget fra dette anlegget går til silo. Når det oppstår brann i et slikt transportanlegg er det naturlig å stenge av muligheten for eksplosjon i siloen.
Det ble derfor søkt å stenge spjeldet til filteret før siloen. Eksplosjonen, som gir så tragisk utfall at en person fra bedriftens industrivern omkommer, oppstår i det personen er et par meter fra filteret.
Brannvesenet fikk meldingen på et tidspunkt som gjorde at vi kunne se røyksøylen fra eksplosjonen da brannbilen kjørte ut fra brannstasjonen.
I så måte er brannvesenets innsats ukomplisert. Det er riktignok en tid etter brannvesenets ankomst, fremdeles fare for flere støveksplosjoner. Bedriftens industrivern fjernet raskt alle som ikke var involvert direkte i slokkingsarbeidet, og bistod ellers brannvesenet som kjentmenn i bygningsmassen.
I tillegg til bedriftens eget industrivern ble det fra brannvesenets side også rekvirert røykdykkere fra Borregaard fabrikkers industribrannvern.
Slik situasjonen var ved ankomst, med tidlig støveksplosjon og bare brann å konsentrere seg om, ble vår oppgave relativt enkel. Det brant riktignok friskt rundt om i bygningen, og vi fikk øyeblikkelig melding om at det kanskje var en person igjen i bygningen. Dette viste seg relativt raskt å bli avkreftet. En av våre mannskaper fikk en lettere skade på grunn av temperaturen i brannen Han fikk en lettere brannskade i skulderen, gjennom utrykningsjakken. Skader var imidlertid ikke mer alvorlig enn at konstabelen valgte å fortsette innsatser etter at ambulansepersonellet hadde ytt førstehjelp.
Brannen i råstofflageret (magnesium: pågikk i flere dager. Som slokkemiddel til dette ble det rekvirert sand fra kommunens sandtak. Smelteverkets personell gav uttrykk for forskjellig oppfatning av hvor viktig det var å ha tørr sand til slokkingen. Sanden ble tørket i trommel på det lokale asfaltverket.
Innsats reiser flere spørsmål
I ettertankens tid slår det oss at selv om oppgaven var relativt enkel, kunne den raskt blitt mer alvorlig for oss. Neste gang er vi på plass noe tidligere i hendelsesforløpet. Er det da vi som skal stenge for filteret ? Er det vår mann som er utsatt da ? Hvor flinke er vi til å la være, dersom faren for eksplosjon er tilstede? Hvem vurderer faren for oss?
Er det uforstand i tjenesten å ikke ha stoppet innmarsjen når eksplosjonen finner sted?
Er det uforstand i tjenesten å ha stoppet innmarsjen dersom eksplosjonen ikke finner sted?
I lys av politiets interesse for brannvesenets innsats ved brann og andre ulykker er det kanskje på tide å etablere fast instruks for handlingsmønster ved innsats.
Er det i det hele tatt mulig å operere etter rigorøse instrukser i vårt fag?
Hvor barske og fryktløse får vi lov til å være ?
Hvor barske og fryktløse krever samfunnet rundt oss at vi er?
Jeg går ut fra at de fleste norske brannvesen har vært i samme situasjon, og kanskje stilt seg de samme spørsmål i ettertid.
På vegne av Sarpsborg brannvesen ønsker jeg velkommen til en debatt rundt disse spørsmål.
Denne gangen gikk det dessverre galt. En mann omkom av skadene han fikk etter eksplosjonen. Denne gangen var den en fra bedriftens industrivern, er det en av våre neste gang?
Publisert: 05-07-2000
COMMENTS