I mai reiste Oslo brann- og redningsetat til ”Brand 2010 konferanse” for blant annet å høre om hvordan denne typen informasjon blir gitt andre steder. Konferansen fant sted i den svenske byen Malmø. Temaet var ”Mangfold”.

Malmø var ikke et tilfeldig valgt sted for et slikt arrangement. De senere årene har omverdenen registrert uro og mange hendelser i Rosengård, et område som har en høy andel av innvandrere i Malmø. Skulle vi tro mediene stod hele Rosengård i full fyr hver dag. Imidlertid gjelder dette et betydelig mindre område hvor det har vært og er mye uro og ildspåsettelser. Hvem kaster stein og tenner på sitt nabolag?

Steinkasterne fra Rosengård
De som er direkte aktive i urolighetene er en mindre gruppe yngre gutter opp til 13 år. I tillegg finnes en gjeng tenåringer og voksne som ”støtter” opp rundt denne ”ukulturen”. De føler aggresjon mot politiet som representant for staten. Steinkasterne oppleves utagerende, og bruker et hardt språk og vold for å oppnå respekt.
Årsaker til at gruppen føler hat mot politiet skyldes blant annet mangel på noe å gjøre og de føler seg urettferdig behandlet. Samtidig opplever de en ”vi og dem”-kategorisering. Dette er provoserende. Det å kaste stein er i tillegg spennende og morsomt.

”Kolla, så här er det. Polis, brandmän, ambulans, alla jobbar för staten. Vi hatar staten. För at staten drar oss alla över en kam. Så länge de drar oss alla över en kam så kommer vi dra alla som jobbar för staten över en kam.” ”Innbygger i Rosengård”

Innbyggerne i Rosengård sier videre at steinkastingen ikke er rettet direkte mot brannkonstabler, men mot politiet.

Møtet mellom ungdom, politi og brannvesen
Hvordan blir møtet mellom ungdom fra Rosengård, politi og det lokale brannvesen? Ungdommene har et bilde av at politiet ”trakasserer dem”. Politiet har et bilde av at ungdom fra forstedene er ladet med mer aggressivitet. Brannvesenet på sin side kommer i en kryssild og føler utrygghet. Saken forverres ytterligere ved at media krisemaksimerer for å selge saken. Det er negativt at ikke mer nyansert bakgrunnsinformasjon kommer til syne.

Dødsbrannen i Rinkeby
Vi møter to representanter fra Rinkeby utenfor Stockholm. Den ene distriktssjef for brannvesenet i Rinkeby-området, Peter Karlsson og den andre er en representant for Islamsk forbund i Rinkeby, Barni Nor. Rinkeby er en bydel i Stockholm kommune. Bydelen er mest kjent for sin høye andel innvandrere som bor der. Rinkeby opplever mange av de samme utfordringene som Rosengård med en gruppe personer som skaper uroligheter og ”tenner på”.
Sommeren 2009 opplevde Rinkeby en dødsbrann der en somalisk mor, hennes fem barn og en slektning omkom. De ble funnet i trapperommet. Brannvesenet mottok en brannmelding om en ordinær leilighetsbrann klokka 22.15. Det som skulle vise seg å være en ordinær leilighetsbrann, viste seg å bli et stort skadested der over 100 brann- og redningspersoner var involvert, forteller distriktssjefen.

De omkomne bodde i femte etasje. Brannen var mellom tredje og fjerde etasje. I etterkant av denne hendelsen opplevde brannvesenet en del rykter om at de omkomne ikke var reddet fort nok ut og at utrykningen tok for lang tid. Andre hevdet at brannvesenet hadde fått en annen brannmelding som de heller prioriterte.

Synlighet gjennom et aktivt og åpent brannvesen
– Tidligere var det noe tilfeldig hvem som mottok både brannverninformasjon og informasjon om hvordan vi arbeider, forteller Karlsson.
– I etterkant av dødsbrannen ble det holdt en rekke informasjonsmøter for å avkrefte de ryktene som oppsto. Vi satte stor pris på brannvesenets delaktighet, forteller Barni Nor.
Etter både dødsbrannen og urolighetene i Rinkeby har brannvesenet lokalt blitt mer målrettet i sitt informasjonsarbeid. For innbyggerne skaper dette trygghet og fortrolighet, samtidig som det gjør brannvesenet tydeligere som organisasjon. Lokalt har de mye fokus på å være tilstede på arrangementer hvor de holder foredrag og har demonstrasjoner. Brannvesenet arrangerer også ”åpne brannstasjoner”.
Eksemplene fra både Rosengård og Rinkeby er like. Innbyggerne i området føler seg urettferdig behandlet og forbigått. Det handler om å definere HVEM som er publikum. Det handler om å GJØRE konkrete tiltak. Det handler om å MØTES og å komme i DIALOG.
For å få til en slik dialog, må to forutsetninger ligge til grunn:
1 Brannvesenet må være åpent og synlig.
2 Publikum må være interessert i å ta imot informasjon.

”I tjeneste for å redde liv”

Ida Kojedahl, informasjonsleder
Oslo brann- og redningsetat