Brann- og redningstjenesten stadig viktigere

HomeDiverse

Brann- og redningstjenesten stadig viktigere

40 års-jubileumet til Hovedredningssentralene i Norge ble markert på Redningskonferansen som ble avholdt i juni på Sola ved Stavanger. Brannmannen benyttet anledningen til å stille avdelingsdirektør Jarle D. Øversveen ved Hovedredningssentralen Sør-Norge noen spørsmål:

Hvor mange av redningslederne har bakgrunn fra nødetatene? 
– Pr juni 2010 har vi 17 redningsledere. Samtlige av disse har mellom 15 og 20 års operativ erfaring før de begynte ved HRS. Fire redningsledere har bakgrunn fra politiet. Øvrige redningsledere har variert operativ bakgrunn fra blant annet Forsvaret, sivil luftfart og maritim tjeneste. 

Hvor godt kjenner dere «brann- og redningstjenesten»? 
– Vi har generelt god kjennskap til brann- og redningstjenesten. 

Kjenner dere til at brannvesenet har mange tilleggstjenester som urban redning, elveredning osv.? 
– Det at brannvesenet disponerer mye spesialutstyr som hurtiggående brann- og redningsbåter, tankbiler, redningsbiler og stigebiler, samt har spesialkompetanse innen eksempelvis vanndykking, røykdykking og kjemikaliedykking, gjør dem til en egnet ressurs i mange hendelser. RITS er selvsagt et viktig supplement til skipsnæringens egen beredskapsorganisasjon, noe vi blant annet så under brannen om bord i cruiseskipet Deutschland 23. Vi er også kjent med brannvesenets spesialredningsgruppe (tidligere Bratt Lende-gruppe) og dens kapasiteter.

«Brann- redningsvesenet» er i stadig utvikling – 
Hva tenker HRS om nye oppgaver som brannvesenet bør fokusere på i framtiden? 
– Det at offentlige aktører ønsker å utvikle sin horisont ser vi i utgangspunket på som positivt. Dette bidrar til en fleksibel utnyttelse av tilgjengelige ressurser og er således i tråd med den bærende ide innenfor den samvirkende redningstjenesten. Samtidig er det viktig at en eventuell utvidelse av oppgavene foregår innefor rammen av primæroppgavene, og at den bidrar til å dekke eventuelle «hull» eller svakheter innenfor redningstjenesteberedskapen.

– Brann- og redningstjenesten utgjør generelt en meget viktig ressurs innen den samvirkende redningstjenesten. Tilgjengelighet, reaksjonsevne og profesjonalitet er viktige stikkord i denne sammenheng. Fra HRS sitt ståsted er det viktig å ha en bredde innen tilgjengelige redningsressurser, slik at nødtstedte i størst mulig grad har mulighet for å bli reddet på land, på sjøen og i lufta. Heldigvis har HRS flere ressurser å spille på når ulykken er ute. Noen ganger er «kvantiteten» viktig, eksempelvis ved omfattende leteaksjoner hvor det behøves et stort antall letemannskaper. Andre ganger er det behov for spesialkompetanse, og på land gjelder dette særlig redning i bratt og uveisomt terreng. Her kan HRS spille på både offentlige og frivillige ressurser med spesialkompetanse.

Det kreves selvsagt mye trening for å oppnå denne spesialkompetansen, og da genereres det også en forventning om å bli brukt. I praksis opplever vi at det ofte ikke er nok hendelser til å tilfredsstille forventningene til de ressursene som står klare til innsats. Den konkurransen, hvis en kan kalle det det, mellom offentlige og frivillige nisjekapasiteter, er i utgangspunktet et «luksusproblem» fra vår side. Den vitner om et stort engasjement blant de der ute som har redningstjeneste enten som yrke, eller som «lidenskap».
– Vi opplever at enkelte brannvesen er flinke til å finne «hull» innenfor beredskapstjenesten, og bidrar aktivt til å tette disse. I forhold til spesialredningsgruppene har disse trolig en særlig verdi innefor de urbane områdene. Når det gjelder redningsoppdrag i bratt lende utenfor de urbane områdene, har Norske Alpine Redningsgrupper (NARG) en kompetanse som er vanskelig å måle seg med.
– Det å utvikle felles mobile konsepter blant brannvesen fra de store distriktene er også en måte å utnytte tilgjengelige ressurser på en effektiv måte. På denne måten kan disse bistå brannvesen fra mindre distrikt som ikke har muligheten til å utvikle nisjekapasiteter innen brann og redning. RITS-konseptet er et eksempel på en standardisert og mobil løsning, som sikkert også kan brukes i innsats på land.

Hvordan virker deltakelse fra DSB med at brannsjefen i Brannvesenet Sør-Rogaland deltar i HRS som representant fra branntjenesten i Norge? 
– Jeg antar her at dere snakker om den kollektive redningsledelsen ved HRS. DSB er et fast medlem i denne redningsledelsen, mens brannsjefen i Brannvesenet Sør-Rogaland kan bli innkalt som rådgiver ved behov. Brannsjefen deltok blant annet som rådgiver i den kollektive redningsledelsen både under Sløvågeksplosjonen for noen år siden, og under brannen på cruiseskipet Deutschland i mai, for å nevne noen eksempler. Tilbakemeldingene fra brannvesenets innsats som rådgiver under aksjoner er udelt gode!

Hva mener dere om brannvesenets rolle i LRS i dag? 
– Formelt er det en forskjell på brannvesenets rolle ved HRS og ved LRS, gjennom at han er rådgiver på HRS-nivå, og inngår som et fast medlem på LRS-nivå. I praksis er dette av underordnet betydning da redningsledelsen – både på HRS og LRS nivå -først og fremst er et uttrykk for samvirketanken, hvor representanter for de største ressursleverandørene sammen støtter ledelsen av redningsaksjonen. LRS leder utelukkende landhendelser på lokalt nivå. Brannvesenet har i denne sammenheng selvsagt en like viktig rolle som de øvrige medlemmene av redningsledelsen.

Hva mener dere om at politiet eventuelt overtar LRS og brannvesenet bare blir rådgiver. Er da samhandlingstanken død?
– Hvorvidt politiet formelt skal «overta» LRS eller ikke er et spørsmål som forhåpentligvis skal besvares i ny Kongelig Resolusjon som beskriver organiseringen av norsk redningstjeneste. Hvordan denne kommer til å se ut er HRS ikke kjent med. Jeg vil på generelt grunnlag si at samhandlingstanken ikke er død selv om brannvesenet «bare» blir en rådgiver.
– Dagens redningsledelse utgjør først og fremst fagkompetansen og nettverket innenfor den samvirkende redningstjenesten. Representantene møter både for den ressurs de er oppnevnt fra, og med sin egen kompetanse. Det medfører ansvar for å ha god oversikt over ressursen og de faglige tema som er aktuelle i forhold til redningstjenesten.  Dette ansvaret vil ikke endre seg selv om en eventuelt går fra å være en del av en ledelse til å bli en del av et råd, så lenge en utgjør et fast medlem. For å ivareta samhandlingstanken forutsetter jeg at ordningen med at minst to faste medlemmer kan forlange at redningsledelsen (eller rådet) sammenkalles.
– Vi ser i dag at medlemmene i redningsledelsen ved HRS i praksis bidrar som rådgivere, og det er uproblematisk. Dette er en naturlig utvikling som følge av at HRS som organisasjon har endret seg fra å bestå av tre redningsledere, hvor en var avhengig av forsterkning fra redningsledelsen, til en organisasjon med faste ansatte som til daglig er i stand til å lede hendelsene på selvstendig grunnlag.
 
Rolf B. Eide
Brannmannen

COMMENTS