– Her i Hampshire Fire and Rescue Service (FRS) har vi faktisk drevet med kurs i håndtering av dyr helt siden 1997, sier redningsspesialist Jim Green til ”Brannmannen”.
Han forklarer at problemet i starten var at brannfolkene kun ble sent på et par dagers kurs ved en landbrukshøgskole. Der fikk de lære litt om forskjellige typer dyr og deres atferd, men fikk ingen innføring i redningsteknikk:
– Det er vel og bra å lære å sette grime på en hest og å leie den rundt, men det er ikke dermed sagt at du har lært hvordan du håndterer en redd hest i en traumatisk situasjon. Det er noe helt annet, sier han.
Reiste langt for å lære
Green og noen av hans nærmeste kolleger innså at når brannmenn rykket ut for å redde store dyr, som hester og kyr, var det en risiko for at de ville komme til å sette livet på spill. De gikk til sjefen for å be om lov til å begynne å veilede kolleger ved andre brannstasjoner, i nært samarbeid med bønder og veterinærer. Svaret var ja. Rollen som ’animal rescue specialist’, eller dyreredningsspesialist på norsk, så dagens lys.
– Vi lette over hele verden for å finne de som hadde de beste rutinene, og det var ganske åpenbart at det var lite å finne i Storbritannia. Her til lands tenkte man: “Vel, vi har jo en kranbil, så vi kan vel rykke ut og se an situasjonen”.
Det skulle vise seg at Green og kollegene måtte ta turen helt over Atlanteren for å få den opplæringen de ønsket. I USA var Federal Emergency Management Agency (FEMA) i full gang med opplæring. De hadde blant annet tatt lærdom av orkanen Katrina, der buskap på totalt 80 000 dyr ble etterlatt under evakueringen. En undersøkelse viste at 67 prosent av den amerikanske befolkningen var lite villige til å forlate katastrofeområdet hvis ikke dyrene fikk være med, noe som igjen kunne sette liv på spill.
– Så de begynte å lære opp egne grupper som kunne gi bistand under evakuering og ta seg av dyrene helt til eierne fikk lov til å vende tilbake, sier Green.
Spesialopplæring på dagsordenen
Selv fikk Green og kollegene gå i lære hos Rebecca og Thomas Gimenez i staten New York. Ekteparet har selv veterinærbakgrunn, med hester som spesialfelt. De har i mange år drevet med dyreredningskurs for brannmannskap og privatpersoner i regi av den amerikanske dyrebeskyttelsen ASPCA.
Vel hjemme igjen skulle de britiske redningsspesialistene komme til å få en travel tid foran seg. En brannmannkonferanse i 2008 sørget for at opplæring i håndtering av dyr ble satt på dagsordenen på brannstasjoner over hele landet. Snart ble Hampshire FRS kontaktet av ”Chief Fire Officers Association” og bedt om å opprette et forum for dyreredningsspesialister. Forumet holder regelmessig møter over hele landet.
– Meningen var at vi skulle finne frem til en standard metode for behandling av dyr, med skikkelige prosedyrer, ordentlig opplæring og godt utstyr. Mye av det vi har kommet frem til blir nå ansett som nasjonal standard, sier Green.
Kongelig lansering
Han forteller at rytterforeningen ”British Horse Society” for noen år siden kjørte en kampanje som satte søkelyset på feil og mangler ved brannvesenets håndtering av hester i nødsituasjoner. Green tok kontakt, og i nært samarbeid med noen av landets fremste veterinærer, ble det utarbeidet en protokoll for redningsprosedyrer.
– Dokumentet er en blanding av hvordan folk skal gå frem i nødsituasjoner, redningsarbeidets etos og hvordan brannmenn og folk fra redninbgstjenesten bør gå frem. Det inneholder også en liste over veterinærer som er forberedt på å bli med på redningsoppdrag, sier Green.
Dokumentet ble lagt ut på kontrollrommet til hver eneste brannstasjon og hver eneste redningssentral i England.
– Og jeg ble bedt om å holde tale under lanseringen av dette dokumentet, som ble holdt på Buckingham Palace. Da fikk vi følelsen av at det vi drev med hadde begynt å vokse seg ganske stort, sier han.
Innledet viktig dialog
Lanseringen på Buckingham Palace ble innledningen til en viktig dialog mellom brannvesenets redningseksperter og landets veterinærer.
– Når vi rykker ut for å ta oss av store dyr, som hester og kyr, i en nødsituasjon, må vi alltid ha en veterinær til stede. Vi er helt avhengige av å bruke beroligende midler til for å kunne jobbe med såpass store dyr.
Green understreker at veterinærer som regel ikke vant til å håndtere dyr i traumatiske situasjoner. Når et dyr føler frykt, produserer det adrenalin. Det betyr at det må gis en mye høyere doser enn det veterinærer er vant til fra andre situasjoner.
– Noen av veterinærene er heller ikke vant til å jobbe i team og prøver å ta kontrollen når vi ankommer et skadested. De roper ut ordre, mens de i realiteten ikke har riktig utstyr eller tilstrekkelig opplæring. De har gjerne ikke noe kunnskap om livredning i vann, eller hvordan man skal kunne redde et dyr som har falt ned i en brønn, forklarer han.
Vil opprette eget nettverk
Green forteller at han har merket seg en stor forandring både når det gjelder holdning og praksis i løpet av de årene han har vært redningsspesialist. Blant annet er et grunnkurs i håndtering av dyr i nødsituasjoner blitt en del av veterinærutdannelsen. Og ved Hampshire FRS har de ambisiøse planer for fremtiden:
– Jeg vil gjerne sette opp et nettverk som består av veterinærer med akuttmedisin som spesialfelt, på samme måte som vi har traumeteam med leger som rykker ut ved for eksempel bilulykker.
Green understreker at det er uhyre viktig at alle involverte er inneforstått med den strukturen og det hierarkiet som er nødvending under en utrykning, der alle stiller med riktig utstyr og hver enkelt har en viktig funksjon i teamet.
– Karene deres i Norge er nok vant til et nært samarbeid med medisinsk helsepersonell i akutte situasjoner. Men vår erfaring er at veterinærer henger 25 år etter når det gjelder akuttmedisin.
Her er Jim Greens råd om håndtering av dyr:
– De aller fleste store dyr er flokkdyr som motiveres av frykt. De kan skade oss på en rekke måter, for eksempel ved å angripe, knuse, sparke og bite. Det er viktig at brannmenn er klar over hva slags “våpen” disse dyrene kan bruke mot oss.
– Når vi brannfolk rykker ut, er vi vanligvis ganske høyrøstet. Vi holder et høyt tempo fordi vi vet at vi må handle kjapt. Dyr blir ikke imponert over en gjeng brannfolk i uniformer som stiller med sirener og blålys. Reduser stressnivået. Ro ned situasjonen, vær bevisst på hvordan du oppfører deg i nærheten av dyret, og hva slags stemme og kroppspråk du bruker. De kan bli skremt av ting de ikke er vant til.
– Vi kan ikke regne med å kunne fysisk holde igjen eller styre store dyr, men vi kan ta kontroll over hodet, ved for eksempel ved bruk av grime. Dette er en prioritet for oss. Rykker vi ut for å redde store dyr, tilkaller vi alltid en veterinær som kan gi dyret beroligende midler eller bedøvelse. NB! Hester forblir stående selv om de blir slått ut av medisiner, mens kyr kollapser.
– Det er lettere å styre mindre dyr, enten ved hjelp av egne teknikker eller for eksempel munnkurv. Dette hjelper oss å manipulere dyret til å gå dit vi vil det skal gå. Når vi rykker ut for å redde mindre dyr, melder vi alltid i fra til dyrebevegelsen RSPCA, slik at de også kan sende ut en spesialist. Vi har et nært samarbeid.
– Det er viktig at vi forstår det presset et dyr er under i en nødsituasjon. Det kan også være lurt å gi det et naturlig beroligende middel som fôr. Dyr har veldig enkle behov, så hvis vi gir dem mat, blir de mindre engstelige.
– Det er viktig å se an situasjonen før man påbegynner en redningsoperasjon. Dersom dyret har et brukket bein eller det er noe galt med det, er det ikke noe poeng i å la det måtte gjennomgå en traumatisk redningsoperasjon. Vi må ta levedyktigheten med i betraktning. Derfor redder vi ikke nødvendigvis alle dyr – vi ser heller på hva som vil være best for det i det lange løp.
COMMENTS