Vi hørte det på stemmen. Dette var alvor!

De to beredskapsvaktene som har vært makkere i mer enn 15 år, er vant til å bli utkalt på kort varsel. De må feie av gårde i brannbilen eller ambulansen opptil flere ganger i måneden, som regel til småting. Men denne gangen var det alvor. Det følte de begge. 
– Vi kunne ane en viss anspenthet i stemmen som varslet oss, og i bakgrunnen av høyttalermeldingen hørte vi at det ringte i flere telefoner, fortsetter Bråthen. – ”Det er flere som har oppdaget den samme hendelsen, og som varsler”, tenkte vi, og skjønte at dette ikke kom til å bli et vanlig rutineoppdrag.

Varm olje

Det var på Statoils raffineri på Mongstad, fem mil nord for Bergen, alarmen gikk kl 01.10 natt til mandag 12. juli. Under forberedende vedlikeholdsarbeider hadde et rør som inneholdt varm olje, sprunget lekk. To operatører ble skadet. Og olje på 300-400 grader som kommer i kontakt med luft, selvantenner og brenner kraftig. Godset i stålrørene har begrenset evne til å motstå varme, og det var fare for spredning. Jo, dette var alvor.

Beredskapsgruppa på Mongstad har alltid to brannmenn på vakt på brannstasjonen. De går 6-skift, og hvert par følger den samme gruppen av raffinerioperatører året rundt. Dette gjør at de kjenner de 8 – 10 mannskapene fra skiftet som de har til rådighet. 
Normalt er Bråthen og Fonnes i brannbilen på under ett minutt og framme på skadestedet på tre-fire minutter, med god margin til NSOs krav. Beredskapen rykker ut til om lag 100 alarmer i året inne på bedriftsområdet. Om natten den 12. juli dro de rutinerte brannmennene, med til sammen 40 års erfaring, i all hast ut på beredskapsoppdrag nummer 60 i år, til en situasjon som skulle vise seg å være den farligste for raffineriet siden 1975.

– I bilen fikk vi orientering om hvor det brant, og at det var personer som var kommet til skade, forteller Fonnes, som er senioren av de to. Han har vært i beredskapen siden 1977:
– Vi så flammene slikke 20 – 30 meter opp over den modulen det brant i, og skjønte at denne situasjonen kunne bli stygg hvis vi ikke fikk slått ned brannen.

– Hva føler dere når dere sitter i bilen på vei til en slik hendelse? Dere vet jo ikke hva som vil møte dere? Er dere redde?

– Nei, ikke redde, forklarer Bråthen. – Jeg føler bare konsentrasjon. Jeg merker at jeg er anspent, fokusert. Vi har diskutert dette og opplever situasjonen ganske likt. Vi har bare to tanker i hodet; å få brakt de som eventuelt er skadet i sikkerhet og gjøre hva vi kan for dem. Og så er det å bekjempe brannen. 
Fonnes nikker samtykkende: – Det er arbeidskameratene først. Og det er klart det murrer litt i magen når du ikke vet hvor alvorlig det er med dem.

Hadde øvet på stedet

De snakker gjerne med Sikkerhet om brannen i Anlegg-100 den 12. juli. De kan slå fast at de to operatørene som fikk lettere skader, allerede er tilbake i jobb og at gjenoppbyggingen av anlegget er i god gjenge etter bare en uke. De har allerede spist konfekten de fikk fra raffineridirektøren og har for lengst fylt opp vanntankene i brannbilen: Ting er tilbake i normal gjenge – unntatt produksjonen.

– Ved en utrykning deler vi på oppgavene. Jeg oppnevner Bjørn til fagleder brann, og tar selv oppgaven som innsatsleder. Hvis beredskapssjef Bjørn Forsell er til stede, tar han innsatslederoppgaven, og Bjørn og jeg tar oppgavene som fagleder brann og røykdykkerleder, forteller Johnny Fonnes: – Denne natten rykket vi ut med hver vår brannbil. Når vi kjører ut med to biler, kan jeg, etter at vi er kommet fram, vurdere hva slags utstyr som er mest aktuelt. Det er avgjørende for hvilken bil jeg velger å rigge til først. Jeg kjørte den nyeste bilen, som vi ikke har hatt mer enn noen måneder. Den har en rigg på taket som kan nå opp i 20 meters høyde med strålerøret. Derfor valgte jeg å satse på den.
Det pussige er at vi nylig hadde hatt en bli-kjent-øvelse med nybilen akkurat der det nå var aktuelt å kjøre den fram. Da hadde vi ikke brukt vann direkte mot Anlegg-100, vi sprøytet bare langs siden av anlegget, men vi hadde faktisk øvet på å kople til vannforsyning og operere slukkeriggen på akkurat dette stedet.

– Så dere er på brannstedet etter tre-fire minutter. Dere kjører fram brannbilen. Hva skjer videre?
– Da vi kom fram, var allerede to fra industrivernet i gang med en vannkanon som er fast montert ved Anlegg-100. 
Det er Bjørn Bråthen som tar opp tråden denne gang. – De to med brannskader ble tatt hånd om av folk fra skiftet. Det viste seg at det var den varme oljen fra røret som sprang lekk som hadde påført dem skadene, ikke flammene. Skadene var dessuten ikke så alvorlige som vi fryktet.

– Kontrollrommet ga klar beskjed om at det ikke var savnede, tar Fonnes over: – Dermed var den viktigste oppgaven for industrivernet å pøse på så mye vann som mulig for å hindre overoppheting. Kontrollrommet startet nedkjøring av prosessen, men det brant kraftig i røret som hadde sprunget lekk.

Fryktet sammenstyrting

Fonnes forteller at hans største bekymring var at brannen skulle spre seg til de andre rørene i anlegget: – Nedstyrting av metalldeler kunne fått deler av anlegget til å falle sammen, og da ville utfallet blitt katastrofalt.
Han ba redningsleder i kontrollrommet varsle brannvesnene i Lindås, Austrheim og Åsane i Bergen. Flere ambulanser kom til etterhvert, og helikopteret fra Luftambulansen sto klar  —  i betryggende avstand til brannområdet. Allerede etter 10 – 15 minutter så han at de ville greie å slukke brannen:
– Etter som flere mannskaper kom til fikk vi trykk på flere mobile vannkanoner. Bjørn greide å smyge seg inn mellom rørgatene og sette vann på en fastmontert kanon slik at vi også fikk angrepet brannen fra ”baksiden”. Mannskaper fra Lindås og Austrheim forsterket innsatsen, og jeg skjønte etter hvert at dette ville gå bra.

I følge Bråthen hadde de mer enn 1200 meter slangeutlegg med en samlet kapasitet på cirka 35 tusen liter i minuttet. Det var litt av en fontene! – Og uten en eneste feilkopling, smiler Bråthen. – Det hjelper å trene…

De to er litt brydd av at akkurat de har fått så mye oppmerksomhet. Tross alt hadde de fem mannskaper fra skiftet sammen med seg umiddelbart, og det kom hurtig tilstede Mongstad-ansatte som hadde fri, blant andre beredskapssjefen, bedriftssykepleier med flere: – Det er laginnsatsen som avgjør, og vi har seks gode lag her på Mongstad. Og ikke glem å skryte av samarbeidet med de kommunale ressursene fra Lindås, Austrheim og Bergen, bedyrer Johnny Fonnes. – Og ambulansene og luftambulansen. Alle disse er viktige for oss, selv om vi i utgangspunktet skal kunne takle de fleste situasjoner på egen hånd.

Publisert: 03-07-2004