Forsvaret hadde liten erfaring med brannmenn. Noen brannmenn har blitt sendt ut tidligere i andre oppdrag, blant annet til Kosovo, Bosnia og Italia, men de hadde ingen erfaring med å sette opp et helt lag.
Det var noen små notiser i avisene i Norge om dette og like etter ble det holdt et rekrutteringsmøte i Bergen og i Oslo av en representant fra hæren, som var den forsvarsgrenen som hadde fått oppdraget. På dette tidspunkt visste de så godt som ingenting om oppgaver, situasjon, bemanning, drift el.l. Lønn var også et sentralt spørsmål fra vår side og det var også her uklart hva vi ville få. Det ble plukket ut tre mann fra Bergen brannvesen, fire fra Oslo brann- og redningsetat samt en fra luftforsvarets brann- og havaritjeneste.
Vi møtte opp på Terningmoen og startet undervisningen. De visste fortsatt lite om hva vi skulle gå til, men de visste nå lønnen. Seks av oss fikk korporalstillinger med lønnstrinn 17, en fikk sersjantstilling med lønnstrinn 21 og lagfører skulle være fenrik med lønnstrinn 27. Vi varslet om at dette syntes vi var vel lavt. Med alle tillegg så ville det vært nok å levere Aftenposten noen helger i måneden og vi ville endt opp med samme lønn!. Vi nektet kollektivt å skrive under med mindre vi fikk en lønnsøkning på minimum 10000,- kroner i måneden. Da ville vi ende opp med rundt 46.000,- kroner brutto inkludert alle mulige tillegg. Det ble mye styr og bråk under dette, og vi ble dratt inn i media som selvfølgelig klarte å presentere det hele feil. Vi innleverte uansett inn alt utstyret og dro tilbake til våre gode gamle arbeidsplasser.
Hovedårsaken til at vi sto hardt på våre krav er at vi med vår yrkesbakgrunn som brannmenn og med den yrkesstoltheten vi alle har, så var det uaktuelt å bli sett på, og lønnet på lik linje som en 20 år gammel soldat som vil ut å oppleve verden etter førstegangstjenesten. Hadde vi godtatt de opprinnelige vilkårene så hadde vi for all fremtid underminert vårt yrke i denne type samarbeid og oppdrag med forsvaret.
Hæren forsto at de ikke kunne skaffe nytt personell og måtte si fra seg oppgaven! Luftforsvaret fikk nå hasteoppdrag om å skaffe nytt personell, men de ønsket å bruke flest mulig av oss opprinnelige åtte. For å gjøre en lang historie kort, så ble de fleste av oss pent bedt om å komme tilbake, og nå var lønna på plass. Grunnen til at ikke alle åtte opprinnelige kunne bli sendt ut, var at luftforsvaret måtte sende ut noen av sine. Og med tanke på hva jobben vår i hovedsak består av her, så er vi alle glad for at det nå har blitt felles luftforsvar/sivilt personell.
Vi ble nå trent på Rygge under styring fra brann- og havariskolen der, med veldig bra utførelse. Vi ble på nytt utrystet med alt fra militære- og brannuniformer til soveposer og våpen. Major Knut Wingstad var mannen som dro det hele i land og vi hadde et utmerket forkurs.
Sterkt møte
Vi ankom KAIA 27. mai og det ble et sterkt møte med vår nye arbeidsplass. Bare noen dager før vi ankom så ble en norsk soldat tragisk drept under en patrulje. Båren hans skulle sendes hjem med flyet vi kom i, så samtlige på flyet deltok i en sterk avskjedsseremoni som ble holdt på flystripa.
KAIA (Kabul International Airport) er en flyplass som er delt sivilt og militært. Den militære delen har ca. 1400 soldater fra ca. 30 nasjoner. Foruten oss åtte, så er det kun en nordmann her. Vi har brann- og havariansvaret for alt av fly, militært og sivilt, samt all bygningsmasse etc. i den militære delen, der også vi bor. Det er mange andre nordmenn her i Kabul, men de holder til i en egen leir ca. 20 minutters kjøretur fra oss.
Etter ca en ukes tid, så var de fleste av de nye brannmennene ankommet KAIA og vi begynte så smått å ta over for tyskerne.
Vi har to skift på brannstasjonen. Vi utgjør hoveddelen av A- skiftet hvorav en er skift-leder og en er nestkommanderende. Vi har med oss tre islendinger og fem finner. B-skiftet består av ni svensker, tre dansker og fem portugisere. Brannsjefen er fra Island og hans nestkommanderende er fra Finland. Vi er på vakt 24 timer og har deretter 24 timer fri.
Den første tiden gikk med til å sette seg inn i rutiner, og i stor grad endre de fleste av dem. Tyskerne hadde noen hårreisende dårlige rutiner og når de forlot KAIA så tok de med seg absolutt alt av utstyr. De fjernet til og med klistrelapper på pumper og tok med seg alle instruksjonsbøker de kom over!
Varierte arbeidsoppgaver
Brannstasjonen har vært et sentralt punkt under tidligere kriger i landet og bærer stort preg av krigens sår. Det er kulehull og granatskader i alle vegger og tak, og de gamle afghanske brannmennene som holder til i telt ved siden av stasjonen, forteller historier om nærstridskamper som har foregått rundt og også inni vår nye arbeidsplass, både fra krigen med russerne og med Taliban. De to første månedene brukte vi mye tid på å pusse opp og utbedre både rundt og inni brannstasjonen. Nå har vi fått det veldig bra bortsett fra soveforholdene. Vi bor i et stort telt når vi er på vakt, da bo-containerne som vi har blitt lovet ennå ikke har kommet. Vi gikk til innkjøp av et selvreisende svømmebasseng som er veldig godt å ha på fridagene, samt at våre gale finner selvfølgelig har fått en badstue! Skulle tro at det var varmt nok med en gjennomssnittemperatur på 37’ i skyggen!
Arbeidsdagene er mye likt hjemme. Vi tester og vedlikeholder biler og utstyr, avholder øvelser og utfører en del gjøremål rundt i leiren som blant annet vannfylling til dusj- og toalettcontainere og inspeksjoner av materiell og bygninger. Vi har inngående sikkerhetsopplæring på det meste av fly og helikopter som befinner seg her, bl.a Apache kamphelikopter, UH-60 Blackhawk transporthelikopter, C-130 Hercules og C-17 Starlifter transportfly.
Kjøreparken vår består av tre nye Eagle flyplass brannbiler (hvorav stort sett alltid minst en er ute av drift), en Ford F-350 pickup med påbygg som er kombinert lederbil og redningsbil, en splitter ny level II farlig gods lastebil fra tyske Smitz og en ny Mercedes Actros vanntankbil.
Som nevnt tidligere, så har vi en gruppe med gamle afghanske brannmenn her. De inngår ikke i styrken og har intet ansvar på den militære delen av flyplassen. Derimot skal de bistå hvis noe skjer på den sivile terminalen, men de har ikke utstyr eller biler til å kunne håndtere mer enn en brann i søppelkasse så vi har også beredskap for den sivile delen av KAIA. NATO ansatte i sommer et tredvetalls unge afghanere som skal bli trent opp av oss for kunne overta driften av brann og havari. Det er en islending som har dette som hovedoppgave, men vi bistår under en god del av øvelsene og opplæringen. De har en planlagt utdanningstid på to år, men den blir nok kraftig forlenget.
Skutt mot leiren
Det er ikke tillatt å forlate leiren uten gjøremål, så fridagene må vi bruke inne i leiren. Det er selvfølgelig synd å ikke få sett mest mulig av omgivelser og kultur når man er i et nytt og veldig annerledes land, men sikkerheten må tas i betraktning og det er ikke til å komme bort ifra at det er personer i området som ikke ønsker oss her. Det har vært tilfeller av granater og raketter som blir sendt mot ISAF-camper, også mot vår, og det blir til tider løsnet skudd mot biler langs veiene. Dette betyr for vår del at vi kjører taktisk og vi skal alltid være litt paranoide og beredte når vi er utenfor leiren. Vi er alle fullt bevæpnet og bærer også inne i leiren til enhver tid minst et skarpladd våpen hver.
Behovet for militær kunnskap og opplæring er like viktig som kunnskapene som brannmann.
På fridagene ligger vi ofte ved bassenget vårt med en god bok. Vi spiller sandvolleyball sammen med nye venner fra andre nasjoner og vedlikeholder og drifter en liten nordisk bar som ble laget av et norsk feltsykehus som var her frem til i våres. Her har vi grillaftener sammen de andre nordiske i leiren (ca 60), spiller litt kort og tar oss et glass vin eller en kald øl.
Vi har faktisk rukket å få med oss noen hendelser på disse tre månedene. Det har vært flere gressbranner langs rullebanen, og disse er noe mer spennende enn hjemme da det fortsatt ligger masse miner utenfor rullebanen! Vi har hatt en nødlanding med et britisk C-130 som gikk bra, samt en crashlanding med et amerikansk C-12 Beachcraft, heldigvis uten personskade.
Dagene blir allikevel fort noe monotone, men vi stortrives allikevel. Det er et utrolig bra kameratskap ikke bare blant oss norske, men også til våre kolleger, særlig de islandske og mye bra sosialt og vennskapelig samvær med de andre nasjonene i leiren.
Norge har sagt seg villig til å stille brannmenn i to år fremover og opplevelsen anbefales, men man bør tenke nøye gjennom på forhånd før man skriver under på en kontrakt som tar en bort fra hjem og familie i et halvt år.
Publisert: 03-07-2004
COMMENTS