Oljevernberedskapen i Norge er i hovedsak organisert på tre nivåer; statlig, kommunal og privat beredskap. Den statlige beredskapen ivaretas gjennom Kystverket og Kystvaktskipene. Den kommunale beredskapen er organisert i beredskapsregioner hvor flere kommuner går sammen og danner Interkommunale utvalg for akutt forurensning (IUA). Den private beredskapen dekkes blant annet av operatørselskapenes selskap NOFO.

I tillegg finnes andre private aktører som for eksempel NordLenses beredskap på Fiskebøl.
I forbindelse med forvaltningsplanen har SINTEF utarbeidet en egen grunnlagsrapport om oljevern. Konklusjonen er at den kystnære beredskapen må styrkes og at det er mange områder i Lofoten og Vesterålen som vil være vanskelig å håndtere i oljevernaksjoner. Ut fra mitt ståsted er det grunn til å se nærmere på om alle forutsetningene fortsatt er tilstede eller om det er grunn til å tenke om igjen?

Interkommunalt samarbeid
For vår region er det to IUA’er som har ansvaret for den kommunale beredskapen. Dette er Salten IUA, som dekker Salten-regionen med kommunene rundt Bodø, samt kommunene Røst og Værøy. Lofoten og Vesterålen IUA dekker de resterende Lofotkommunene og kommunene i Vesterålen. IUA’ene har ansvaret for beredskap mot akutt forurensning både på land og hav innenfor de deltagende kommuner. Dette gjelder også oljevernberedskapen i strandsonen ut til grunnlinja. Ser man nærmere på forholdet mellom forventingene til IUA’ene og tilgjengelig ressurser og utstyr, ser man fort at det er noe som ikke stemmer.

Den kommunale oljevernberedskapen er tilknyttet brannvesenet og havnevesenet (i de kommuner hvor det er etablert). Brannvesen er dimensjonert for å takle branner, ulykker og andre akutte situasjoner. Akutt forurensning i mindre skala vil være et av områdene som brannvesenet kan takle. På Røst vet vi at det lokale brannvesenet takler for eksempel dieselutslipp fra en fiskebåt i havna. Det samme vil være tilfelle for de andre kommunene i regionen. Men hva med et tankbåthavari eller et oljeutslipp fra en borerigg? Vil man takle en førsteinnsats over flere dager med deltidsbrannmannskaper? Vil de deltagende kommunene i IUA’ene kunne avse nødvendige mannskaper til en aksjon i en annen kommune? Og har alle mannskaper nødvendig opplæring for å takle slike oppgaver?

Jeg tror at forventingene til IUA’ene er langt høyere enn hva som er realistisk å få til. I Salten IUA ser man at samarbeidet er i ferd med å rakne. Det er ikke avholdt årsmøte for deltagerkommunene de to siste årene. Heller ikke øvelser for mannskaper det siste året. Det siste årsmøtet ble avlyst på grunn av manglende interesse fra kommunene. Om den dalende interessen skyldes manglende oppfølging fra verstkommunen Bodø eller om det skyldes lavt engasjement i de andre kommunene, skal være usagt. God beredskap har vi uansett ikke.

Utstyr
På utstyrssiden er hver kommune vanligvis oppsatt med en standard pakke med 200 meter havnelense pluss litt tauverk og dregger. Dette utstyret er langt fra egnet for å kunne håndtere en strandsoneaksjon verken på Røst, Værøy eller yttersiden av Lofoten og Vesterålen. Dette er også påpekt i SINTEFs rapport om oljevern i forbindelse med forvaltningsplanarbeidet. På Røst har utstyret vært forsøkt en rekke ganger både i øvelser og i virkelige aksjoner. Erfaringen med utstyret er entydig. Betegnelsen ”havnelenser” er et dekkende navn for bruksområdet. De fungerer utmerket i havneområdet og i stille vær fungerer de til en viss grad også i skjærgården. Havnelenser og såkalte kystlenser ble utprøvd i øvelse på Røst i liten kuling. Konklusjonen er at man ikke kan forvente å håndtere oljesøl av større dimensjoner med dette utstyret. Man klarer ikke å holde oljen inni lensen i denne type vær. Vind og strøm gjør at lensene vil slippe ut den oppsamlende oljen. Alle som er lokalkjent vet at en strandsoneaksjon på yttersiden av Lofoten vil være meget krevende eller umulig. I bølger, strøm og dragsug nært land vil det være umulig å håndtere oljevernutstyret. I tillegg er det mange områder som er utilgjengelige fra landsiden.

Privat beredskap
Alle operatørselskap på norsk sokkel er pålagt en beredskapsplikt tilknyttet sin aktivitet. Dette er organisert gjennom NOFO (Norsk Oljevern Forening for Operatørselskap). I tillegg til egne beredskapssystemer har også NOFO inngått avtaler med de lokale IUA’ene om beredskap i kyst- og strandsonen. Hvert IUA mottar årlige godtgjørelser på flere hundretusen kroner fra NOFO for å ivareta denne oppgaven. Avtalene omfatter beredskap, utstyr, opplæring, ledelse etc. Selv om det ligger et lovpålagt krav til alle kommuner om en minimumsberedskap betyr avtalen at IUA’ene har pådratt de deltagende kommuner forpliktelser som skal oppfylles ved eventuelle oljevernaksjoner. Ansvaret, som et operatørselskap i utgangspunktet har ved oljevernaksjoner, er dermed delt med de nærliggende kommuner. Om Salten IUA er i stand til å oppfylle en slik forpliktelse er pr i dag usikkert. Dette må vertskommunen Bodø se nærmere på.

Konklusjon
Ut fra de forhold som er påpekt her er det grunnlag for å hevde at oljevernberedskapen i Lofoten og Vesterålen ikke er tilstrekkelig for å takle større oljeutslipp. Slik situasjonen er i dag vil verken organisering, bemanning eller utstyr vil innfri forventningene til den interkommunale beredskapen. Det kreves derfor en betydelig innsats fra statlige myndigheter for å kunne gi en helhetlig god oljevernberedskap for Lofoten og Vesterålen.

Tom Ragnar Pedersen, brannsjef
Røst kommune

Kystverket kommenterer
Brannmannen ba beredskapsdirektør Johan Marius Ly i Kystverket om en kommentar til Pedersens innlegg. Ly svarer dette:
Oljevernberedskap langs norskekysten er utfordrende. I et sammensatt bilde der risiko for hendelser, tilgjengelige ressurser og værforhold settes i sammenheng kan beredskapen aldri dekke alle forhold. Et akseptabelt beredskapsnivå og en akseptabel risiko er i denne sammenheng et politisk ansvar.
Uten å gå inn på detaljene i innlegget til brannsjefen på Røst, vil jeg gjøre oppmerksom på noen faktiske forhold. Ved en forurensningshendelse der omfanget går ut over det enkeltkommunene har et lovpålagt ansvar for og har etablert en egen beredskap, vil øvrige beredskapsressurser fra samfunnet kunne settes inn. Ansvaret er regulert i forurensningsloven og plassert hos de private virksomhetene, kommunene og staten, avhengig av omfang og beredskapsplikt. Kystverket er ansvarlige for statens beredskap. Denne skal dekke større forurensningstilfeller som ikke er dekket av kommunale eller private beredskapsressurser. Nettopp derfor er Kystverket gitt mulighet til å overta ansvaret for aksjonen slik at alle ressurser i samfunnet eventuelt kan settes inn for å bekjempe forurensningen. I tillegg forvalter Kystverket en rekke nasjonale og internasjonale avtaler om gjensidig bistand. Det har aldri vært forutsetningen at enkeltkommunene eller IUAene skal bygge opp en beredskap for alene å kunne håndtere større skipsfartsutslipp eller utslipp fra petroleumsvirksomheten. Det understrekes at den kommunale beredskapsplikten kun gjelder mindre tilfeller av akutt forurensning som følger av normal virksomhet innenfor kommunen. Dersom det interkommunale samarbeidet ikke fungerer etter hensikten deler Kystverket brannsjefens bekymring. Vi legger til grunn at eierkommunene til hvert enkelt IUA følger dette opp fra sin side. Kystverket vil ta forholdet opp med Klima og forurensningsdirektoratet som er kravstillende myndighet for den kommunale beredskapen.