Den videre informasjonen fram mot ulykkesstedet, ga inntrykk av at det var noe uklart hva som egentlig hadde skjedd, men at det dreide seg om en ulykke i forbindelse med rehabilitering av Kampen skole.
Ved fremkomst til stedet kl. 08.15, ba jeg sjåfør på bil 97 (redningsbil) og mannskapene på bil 98 (bergningsbil), om å bli værende ved bilene mens jeg løp opp mot ulykkesstedet for å vurdere innsats og valg av verktøy.
Ulykken hadde skjedd i 4. etasje, ved at etasjeskillet mellom 4. etasje og loftet hadde falt ned over de som arbeidet der. Jeg hørte støy fra 4. etasje, og løp opp dit uten å miste alt for mye tid. Det første som møtte meg der, var en temmelig oppkavet gjeng med arbeidsfolk som halte og dro i tonnevis med bjelkelag, takpanel og stubbloftsleire for å forsøke å frigjøre en kollega som lå midt under all dette. En ganske håpløs oppgave. Ved siden av disse var ambulansepersonale, som hadde kommet litt før oss, i full gang med å behandle en person som lå løs. Politiet hadde også et par mann inne som forsøkte å hjelpe til med frigjøringen.
Det tok noen få sekunder å absorbere alle inntrykkene, og ut ifra dette bestemte jeg meg for at manuelt jekkeutstyr og løfteputer var det eneste fornuftige verktøyet i denne situasjonen.
Det var svært liten plass mellom gulvet og taket som hadde falt ned, så større og tyngre redningsverktøy ville blitt helt ubrukelig. Jeg ga beskjed til mannskapene nede ved bilene 97 og 98 om hvilke beslutninger jeg
hadde tatt, og ba de komme opp med verktøyet raskest mulig.
Mens jeg ventet på at de skulle komme, gikk jeg inn til arbeidsfolkene som fortsatt jobbet febrilsk for å frigjøre kollegaen sin, og ga beskjed om at jeg forsto hva de forsøkte på, men at vi nok var avhengig av større og kraftigere verktøy.
Alt måtte gjennomsøkes
Da redningsmannskapene og utstyret var på plass i 4. etasje, startet vi med løfteputer under bjelkene der vi visste at den ene personen lå. Vi kunne se den ene foten hans ca. en meter inn under taket, og det viste seg at han lå i retning fra oss. For å komme til og få ham ut måtte vi kombinere løfteputer med bruk av motorsag, og kl. 08.36 hadde vi ham ute. Han ble overlatt til ambulansepersonalet, som kunne konstantere at han var død. I mellomtiden hadde brigadesjefen rekvirert enda en gruppe mannskaper, noe vi fikk god bruk for etter hvert.
Da vi hadde fått denne personen ut, var jeg svært opptatt av om det kunne være andre personer som var savnet. Dette var det ingen som visste noe om, fordi det viste seg å være hele ti forskjellige bedrifter involvert i rehabiliteringsarbeidet. Konklusjonen ble da at hver eneste cm2 av det 100 m2 store rasområdet måtte gjennomsøkes. Det ble en absolutt nødvendig og tidkrevende prosess.
Mens dette arbeidet pågikk, ble risikoen for at mer av taket skulle rase vurdert fortløpende. Men etter å ha sett og vurdert» gjenværende konstruksjoner, ble konklusjonen at dette var trygt.
Vi måtte løfte opp taket på flere forskjellige steder og fjerne det meste av stubbloftsleira for vi kunne kappe opp takpanelen med motorsag. Dette måtte selvsagt gjøres så skånsomt som mulig, med tanke på at det kunne være flere under taket. Taket på ca. 100 m2 var delt i 4 «seksjoner”, og vi bestemte oss raskt for å bruke puter på alle løftepunktene. Dette viste seg å være mest hensiktsmessig, fordi putene er helt flate og avstanden mellom tak og gulv varierte fra 10 – 20 cm.
Mens arbeidet pågikk, spurte jeg stadig om noen hadde kontroll på alle som hadde jobbet der, men uten at det kom noe sikkert svar tilbake. Så vi satte på oss filtermasker og fortsatte å søke etter eventuelle savnede. Kl. 08.39 kom politiet med sporhunder. Disse hundene arbeidet side om side med oss, og på et tidspunkt markerte de et funn i «seksjonen» ved siden av. Vi flyttet oss raskt over og søkte i det aktuelle området, uten å finne noe, og vendte så tilbake til den opprinnelige «seksjonen» for å søke ferdig. Jeg oppfattet det som svært positivt at vi kunne jobbe side om side med politiet på denne måten.
Det ble også brukt varmesøkende kamera, noe som i ettertid viste seg å være bortkastet i dette tilfellet. Kameraet trenger ikke igjennom muren i denne konstruksjonen.
På dette tidspunktet var det ingenting som tydet på at det var flere arbeidsfolk involvert i ulykken, men for å være 100 % sikker, fullførte vi søket i alle «seksjonene» med puter, krafser, spell og motorsager, uten ytterligere funn. Kl. 11.15 ble søket avsluttet.
Konklusjon
Dette er på ingen måte en dagligdags hendelse, verken her i Oslo eller andre steder i landet.
Denne typen ulykker krever en annen type vurdering og innsats enn «vanlige» trafikkulykker og hjelpetjenester. Den vurderingen og innsatsen som ble gjort av oss som var tilstede denne gangen, var riktig for oss, men det betyr jo selvfølgelig ikke at det er det rette ved neste situasjon.
Det vi imidlertid kan trekke ut av denne hendelsen, er at den informasjonen vi får på vei til et skadested er veldig viktig for en total vurdering av innsatsen. Det hjelper oss ved valg av redningsteknisk verktøy, og hvordan vi bør organisere søket, og den viser også at det lar seg gjøre å kombinere ulike søksmetoder. Og ikke minst viser det seg at personlig verneutstyr som filtermasker, hansker, vernestøvler og hjelmer er en absolutt nødvendighet i en slik situasjon.
Utfallet her var dessverre at to unge menn mistet livet på grunn av manglende sikringstiltak under arbeid. Det ønsker ikke vi å oppleve med våre egne kollegaer.
Løfteputer og manuelt jekkeutstyr ble brukt for å løfte opp taket som hadde falt ned. Politiets sporhunder søkte hele området.
COMMENTS