Vi er mer utsatt for å få en følelsesmessig utmattelse som følge av den belastning
det er å arbeide med traumatiske hendelser. Mennesker som er syke, skadede eller har dødsangst, har krav på at redningspersonell “gir alt”. Kroppen reagerer gjerne ved å distansere seg fra hendelsen og selve jobbutførelsen blir betraktet som “et objekt”.
Personlig vil jeg nevne en hendelse som gav meg en “aha-opplevelse”. Jeg hadde jobbet en tøff natt på ambulansen med flere “hjertestanser” samt en tragisk krybbedød. Jeg kom hjem om morgenen til et herlig vårvær og var i perlehumør. Natten hadde tilsynelatende ikke gjort “noe særlig” med meg. Jeg slapp ut bikkjene og den ene hunden sprang etter en due med stø kurs mot en sterkt trafikkert gate. Jeg brølte det jeg kunne, pumpen gikk og det hylte i bildekk og bilfløyte.
Bikkja ble reddet, men min reaksjon etter hendelsen må betraktes som særdeles irrasjonell. Jeg skjelte ut den stakkars sjåføren, jeg gråt i sinne, gikk hjem og følte meg elendig. Dagen var også ødelagt for mine omgivelser. At en hund nesten ble påkjørt påvirket meg mer enn at 3-4 mennesker døde i “hendene mine”.
Jeg tror det er viktig at vi prøver rydde opp i vårt sosiale nettverk og lytter til kroppens
signaler. Mennesker som biter tennene sammen og prøver å klare alt, vil før eller siden møte veggen. Det er en kjensgjerning at noen av oss kanskje engasjerer seg altfor mye i fritiden. Ekstrajobb, tillitsverv etc. kan selvsagt være positivt, men får vi nok tid til å lade opp igjen batteriene ?
Jeg tror de fleste av oss har et innebygd behov for selveksponering. Som hovedverneombud i Bergen brannvesen føler jeg at der er utfordringer som metter mitt behov for selveksponering. For egen del prioriterer jeg ganske strengt på hva som gir meg “PÅFYLL”. Barn, familie, jakt og friluftsliv er mine kilder, og jeg har innsett at jeg må ta vare på meg selv for å kunne gi til andre.
Det finnes dessverre personer som bevisst eller ubevisst forsøker å ødelegge et godt arbeidsmiljø. De spenner bein på all kreativitet og handlingsevne og i slike tilfeller kan den eneste løsningen være å “flykte” for å bevare egen vitalitet og skaperevne.
Min oppfordring til den enkelte medarbeider blir å bidra til et arbeidsmiljø der det er tillatt å feile og kunne ta imot en hjelpende hånd. Sørg for åpne kommunikasjonskanaler, distanser deg fra baksnakk, ironi og annet som hindrer den frie flyten av renhårig kunnskapsformidling.
Husk at du har rett til et arbeidsmiljø som ikke bryter ned mer enn det bygger opp.
Vår arbeidsplass kan være en stor kilde til personlig vekst. Det er et kollektivt ansvar å holde den frisk.
Publisert: 07-05-1999
COMMENTS