Stadig like engasjert

Dag Skaseth var utdannet skipsmaskinist og arbeidet i Norske Veritas da han søkte og fikk jobb i Oslo Brannvesen i 1980. I løpet av sine 32 år som brannmann har han vært røykdykker, redningsdykker, stigesjåfør, redningsmann, røykdykker- og redningsdykkerleder og de siste åtte årene brannmester og stasjonsleder ved Sagene brannstasjon. 
Tillitsmannskarrieren har vært nesten like lang og omfattende med lederverv i Oslo Brannkorpsforening i seks år pluss nesten sammenhengende verv i Norsk Brannmannsforum siden oppstarten i 1994, derav leder i to år. I tillegg kommer verv som verneombud og tillitsvalgt i flere komiteer lokalt i Oslo. De siste 14 årene har mye av tillitsmannsarbeidet vært konsentrert rundt representasjonen i EU sitt standardiseringsarbeid.  
Det er derfor en betydelig profil i brann-Norge som vi intervjuer i denne utgaven.  Vårt første spørsmål er et tilbakeblikk.

Hvilken hendelse har gjort sterkest inntrykk på de i løpet av alle disse årene?

–    22. juli sitter utvilsomt sterkest i minnet. Jeg satt på Sagene brannstasjon og hørte på radioen at en kollega på Hovedstasjon meldte at det hadde vært en eksplosjon og at han lå under masse glass. Jeg forsto at noe stort hadde skjedd og samlet mannskapene og satt kursen mot sentrum. Dermed ble vi første brannbil på stedet. Som utrykningsleder måtte jeg begynne å organisere i kaoset på oppmøteplass Youngstorvet samt den første gruppa som etter hvert ble satt i innsatts. Det ga uutslettelige inntrykk.

Hva har vært de store fremskrittene på disse årene?

–    Arbeidsdagen har blitt radikalt endret med stadig høyere øvelsesfrekvens, flere utrykninger og flere andre arbeidsoppgaver som tilsyn, fasadekontroller og nattkontroller. Det er positivt, men vi er nok ved et skjæringspunkt i Oslo i forhold hva vi klarer å utføre på en god måte. Samtidig er jeg opptatt av at mer pløyes tilbake til oss på beredskap av informasjonen vi innhenter fra tilsynene og kontrollene. Etter mitt syn bør elektroniske hjelpemidler utvikles mer til vårt bruk i gata og kravene til bygningseiere bør skjerpes slik at vi kan regne med oppdatert informasjon når vi kommer til et kompleks bygg. Der er det en lang vei å gå enda.

Hvordan har brannmannsrollen utviklet seg og hvordan bør den se ut i fremtida?

–    Tidligere var vi bare praktikere, mens fremtida vil kreve mer teoretisk kunnskap. Likevel kommer vi ikke unna at de praktiske ferdighetene må ligge i bånn og jeg hadde ønsket at en ny utdanningsmodell ville vært på tre år med ett første år hvor elevene fikk innføring i alle de fagene som er relevante i vårt yrke, som mekanikk, elektronikk, fysikk, kjemi, bygningslære mm.  Nå er det viktig at vi ser på erfaringene fra Sverige med en lignende modell og ikke minst legger skolen på et sted som sikrer god rekruttering av lærekrefter og hvor det er attraktivt for elevene å studere, kanskje med en familie på slep. Tjeldsund er sånt sett en dårlig lokalisering av skolen, både fordi skolen konstant sliter med rekruttering av lærere med relevant kompetanse og fordi det gir veldig begrensede muligheter for ektefelle med arbeid mm.

Hvordan kan ledelse i brannvesenet utvikles?

–    Det er en tosidig sak, hvor erfaring er grunnleggende, men hvor også gode lederegenskaper er avgjørende. Jeg tror at vi tidligere må skille ut de gode lederemnene, samtidig som status og lønn som fagmann økes betraktelig. Det kan gjøre at det er like attraktivt å være en god stigesjåfør med fagansvar som å bli utrykningsleder med personalansvar.

På brannsjef- og avdelingsledernivået har utviklingen gått fra nesten bare sivilingeniører til en langt mer variert bakgrunn, blant annet fra Forsvaret og fra lang linje i brannvesenet. Har denne utviklingen vært bare positiv?

–    Ja, jeg mener den har vært positiv, men spørsmålet er hvilke betingelser de ansettes etter. Etter mitt syn er det to kategorier; enten er det de som kun drifter og forvalter eller så er det de som er genuint interessert i yrket og som ønsker å videreutvikle det. Der tror jeg at brannfolk med stort engasjement kan gjøre en god jobb, men for å nå opp som brannsjef må man ofre mye. Da handler det om å tilegne seg relevant administrativ kompetanse og være en profesjonell leder for alle yrkesgrupper i organisasjonen.

Regionale samarbeid har vært ønsket i mange år av myndighetene, men arbeidet går sakte og fortsatt er det 325 brannvesen i landet. Vil en annen organisering være mer hensiktsmessig?

–    Rent politisk og i forhold til helhetstenkning og ressursutnyttelse ville en statlig organisering av brann- og redningstjenesten være best. Inndelt i regioner med egne brannsjefer, underlagt HRS, ville innbyggerne kunne få en lik tjeneste og ressursene ville blitt brukt mer fleksibelt. Sivilforsvarets mannskaper for brann burde ligge i samme organisasjon slik at kommandostruktur opprettholdes, mannskapene settes inn i bunnen og en utdannet konstabel blir lagleder. Da ville alt utstyr være disponibelt i hverdagen og vi ville ha en ledelseslinje istedenfor to parallelle. En løsning med fylkeskommunale brannvesen er også en mulighet, men spørsmålet er om det er politisk tenkelig.

Nødnettet har vært mye debattert i det siste og du har hatt meninger om dette?

–    Nødnettet må moderniseres nå. Nødnettet virker, men det er langt fra hva vi forventet. Det har først og fremst blitt nye navn på ting, men funksjonaliteten er ikke økt. Jeg savner blant annet at nødnettet må kunne ha tilnærmet samme funksjonalitet som mobiltelefoner. Det burde også være en selvfølge at terminalen gikk over til GSM-nett hvis nødnettsbasen faller ut eller er utenfor rekkevidde. Da kunne GSM-nettet også brukes for overføring av datatrafikk som nødnett ikke takler. Terminalen ville da også fungert over hele landet uavhengig av utbyggingstakt for nødnett.  
–    Nødnettet har ikke revolusjonert vår hverdag og det føles rart at jeg må stå med opptil fire radioer, eller terminaler som det heter, for å kunne kommunisere med mine mannskaper, 110-sentral og andre nødetater. Hadde terminalene hatt scanning- og minnefunksjoner hadde vi unngått dette og det hadde sikret bedre kommunikasjon.  Jeg håper virkelig at grep gjøres nå som sikrer at dette raskt blir bedre og at annen informasjon kan sendes ut gjennom terminalene.

Et helt annet tema er arbeidstid. Utviklingen de siste årene har vært at flere brannvesen går over til døgnvakter. Er dette en god utvikling?

–    Jeg mener det er et tilbakeskritt. Gjennom dette mener jeg man innrømmer at arbeidsdagen er rolig siden man kan arbeide 24 timer i strekk. Samtidig tror jeg det gir et inntrykk til omgivelsene at brannmannsjobben nesten er å regne som en bijobb med seks oppmøter i måneden. Jeg tror også at engasjementet reduseres noe når man er så sjelden på jobb.

Avslutningsvis må vi spørre om hva du tror blir de største utfordringene for brann-Norge?

–    Beredskapen er bygd ned eller har stått på stedet hvil i forhold til befolkningsøkningen og risikoene mange steder. Samtidig har bredden i oppgaver økt. Det er nå viktig at beredskapen dimensjoneres i forhold til reelle risikoer og oppgaver, hvis vi både skal kunne håndtere hverdagsbrannene og komplekse hendelser i fremtiden. Så er det et stort potensiale i bedre samarbeid, både mellom brannvesen, mellom forebyggende og beredskap, men også mellom nødetatene. DSB må ha en større samordningsfunksjon og brannmiljøet må være tydeligere. Et konkret eksempel kunne vært et beredskapssenter for nødetatene på Lahaugmoen hvor OBRE i dag har gode øvelsesfasiliteter. Det er trist at politiets beredskapssenter havner noen kilometer unna når effektene av en samlokalisering hadde vært store, avslutter Skaseth.