Det var tre erfarne sjaktingeniører fra Statens vegvesen som firte seg ned i den 180 meter dype luftesjakten for å se etter uregelmessigheter og vannlekkasjer. Luftesjakten til Bragernestunnelen er i seg selv et unikt byggverk med sine fire meter i diameter ble de 180 meterne boret i løpet av 14 dager og sjakten er Nordens størst helborede sjakt.
De tre ingeniørene var alle godt sikret og satt i hver sin lille stol. Et system som fungerer utmerket ved nedfiring av en person, men som skulle vise sine svakheter ved nedfiring av flere samtidig. De brukte ikke klatretau, men vanlige kordellslåtte tau som ved belastning roterte og dermed tvinnet seg i hverandre sammen med et målebånd som på forhånd var senket ned i sjakten. En av ingeniørene ble hengende på rundt 130 meter, mens de to andre hang ved siden av hverandre på rundt 100. Floken var et faktum og de kom seg verken opp eller ned.
Spesielt oppdrag
Branninspektør Narve Helle som var vakthavende sjef denne dagen forsto allerede ved utkallelsen at dette ville bli en spesiell oppgave og ba 110-sentralen fortest mulig skaffe seg en oversikt over hvilke ressurser som kunne bistå ved en slik aksjon. Dette ble begynnelsen på det som skulle vise seg å bli den største redningsaksjonen i av denne typen i Drammens-området noen sinne. Sjakten munner ut ved toppen av den kjent Spiralen i Drammen og ved fremkomst var naturlig nok usikkerheten stor til hvilken løsning som skulle velges. De tre kunne via radio fortelle at de var våte og kalde, men ved godt mot og det viktigste for redningsledelsen var at tilstanden ikke forverret seg og samtidig skaffe seg et overblikk over situasjonen.
Ekspertisen på plass
Etter ca 2 timer var ekspertisen på plass representert av Ian Schrøder fra Norsk Grotteforbund og Ove Andre Karlsen, Øyvind Haugen og Ove Frydenberg fra ”klatrergruppen” til Røde Kors i Drammen. Alle tre har grotteklatring som hobby. Ove Andre Karlsen er tilsatt ved politiet i Drammen og er blant annet utdannet som skadestedsleder mens Ove Frydenberg er tilsatt som brannkonstabel ved Drammen og Lier brann og feiervesen.
Karlsen overtok skadestedslederrollen ved ankomsten. Etter en rask vurdering av redningsledelsen (skadestedsleder, fagleder fra redningsetatene og ekspertise) ble det bestemt at Ove Frydenberg skulle rapilere ned sjakten for å besiktige forholdene. Fire 50 meters tau ble skjøtet sammen og aksjonen iverksatt. Den største utfordringen til Ove er å komme seg forbi knutene på en sikker måte. Veggene er glatte og man var helt avhengig av bruk av sikringstau.
Kalde og våte
En av årsaken til inspeksjonen var å kartlegge eventuelle skader og lekkasjer i sjakten som trengte reparasjon og det fikk de svar på til gangs. Alle de tre ingeniørene var kalde og våte av vann som sprutet ut 60 meter under overflaten. Selv om de var merket av nedkjøling over lengre tid var de ved godt mot, men de var alle enige om at de burde komme seg ut av situasjonen så fort som mulig. Ved nærmere ettersyn kunne Over Frydenberg konstatere at taufloken var nærmest uløselig og at det ville være uforsvarlig å forsøke å løse floken da han eget tau lett kunne vikle seg inn. Ove rapporterte dette videre til redningsledelsen og firte seg deretter ned til bunnen av sjakten der han ble hentet av en bil å kjørt tilbake til toppen
Alle mann til arbeid
Etter en kort rådslagning ble man enige om at den beste løsningen ville være å skjøte tauene på toppen for så å fire de tre sjaktingeniørene nedover til selve Bragernestunnelen. 50 par hender dro tauene opp slik at de kunne skjøtes for så å fire det forlengede tauet centimeter for centimeter. Det var et slitsomt og omstendelig arbeid og når bekreftelsen kom at alle de tre var i god behold i bunne av sjakten, brøt det ut en spontan jubel og klappsalver blant redningsmannskapene på toppen av Spiralen.
Tauredningsgruppe
Branninspektør Narve Helle kan fortelle at Drammen og Lier brann- og feiervesen ikke har etablert noen form for tauredningsgruppe, selv om de for en tid tilbake anskaffet seg noe rapileringsutstyr etter en tauredningsaksjon i hovedmagasinet for korn på Holmen i Drammen.
Selv om vi har noe utstyr har vi ikke alene det rette utstyr eller den rette kompetansen for denne form for redningsaksjoner sier Helle. Vi har kun gjennomført en begrenset opplæring i rapilering for to mann på hver brigade og det er fortsatt usikkerhet ved bruk av utstyret, noe som selvfølgelig er uheldig.
Det hele er et spørsmål om ressurser og om tilstrekkelig opplæring og om denne type arbeidsoppgaver skal tillegges de lokale brannvesen. Skal oppgaven tillegges oss må tjenesten inn under vår intern-kontroll. Vi må sørge for å kvalitetssikre utstyr som skal benyttes og ivareta mannskapenes opplæring og øvelsesfrekvens på en tilfredstillende måte.
Regional løsning
Med de ressursene vi råder over i dag kan jeg vanskelig se for meg at vi skal kunne klare å etablere en Tauredningsgruppe, men ser det mer naturlig med en regional løsning sier Helle. Det finnes sikkert brannmenn med klatrekunnskaper eller annen relevant erfaring i flere av våre omkringliggende brannvesen og jeg vil se det som naturlig at disse sammen kan stå for en slik beredskap. Fordelen med en slik gruppe er at de blant annet vil ha mer enn en felles plattform å stå på.
Arbeid og hobby
Ove Frydenberg understreker at de som blir satt til å utføre en slik tjeneste bør være topp motivert og helst ha dette som hobby på fritiden. Tjenesten vil kreve at man bruker utstyret regelmessig slik at man ikke blir usikker når man skal velge løsninger. Det er ikke spesielt hyggelig å henge 200 meter over bakken å samtidig spekulere om du valgte rette knuten for dette oppdraget sier Ove.
Publisert: 05-05-2001
COMMENTS