Dykking var langt ifra en vanlig profesjon i Norge i slutten av femtiårene og den var langt ifra den folkesporten den har blitt i dag. På denne tiden var det stort sett de militære som utøvet dykking og derfor var det naturlig for brannvesenet å be om assistanse fra marinen da de i 1956 bestemte seg for å opprette froskemannstjeneste. Forsvaret stilte velvillig opp under ledelse av sjefen for Marinens froskemannsavdeling kapteinløytnant Ralph Olsen.. Ett år senere, 14. april 1957 kunne man godkjenne 14 velvillige redningsdykkere.
Marinens læreplan
Kontakten og tilhørligheten til marinens dykkertjeneste har vært sterk opp igjennom årene. Marinens regler og normer satt standarden for opptakskrav og opplæringsplan ble i mange år fulgt slavisk og gjør det til dels enda, spesielt ved uttak av potensielle redningsdykkere. Marinen sendte instruktører til Oslo brann- og redningsetat i mange år etter etableringen, helt til etaten selv hadde instruktører som både hadde kunnskap og ikke minst erfaring selv til å overta opplæringen av egne mannskaper. Også på denne siden stilte Marinen opp med opplæringsplasser for instruktørelever i Horten.
Vekket oppsikt
Redningsdykkere i aksjon vekket stor oppsikt for 50 år siden ikke bare i media, men blant folk flest. Da dykkerne under et øvelsesdykk i 1962 i havnebassenget kom over en danskregistrert bil med en person inne i kupeen, førte det nærmest til en folkevandring ned til Rådhusbryggene. Dette viste seg å løse et fem år gammelt forsvinningsmysterium og Aftenposten kommenterte at politiet måtte utkommandere ekstramannskaper og endog ridende politi, for å holde nysgjerrige på avstand.
Fire minutter til utstikker B
Noen oppdrag er tøffere for kropp og sinn enn andre og drukningsulykken på utstikker B ved Rådhuset i begynnelsen av 60-årene, er en hendelse som de involverte kan se tilbake på med både sorg og glede. Meldingen til redningsdykkerne på Briskeby brannstasjon gikk ut på at det var en bil som hadde kjørt utenfor kaikanten. Man antar at mannen hadde tråkket på gassen istedenfor bremsen og bilen med mannen og de to barna hans sank raskt. Mannen kom seg ut, men var ikke i stand til å redde seksåringen og hans ni år gamle søster. Det faktum at dykkerne fra Briskeby bare brukte fire minutter fra stasjonen til de hoppet i vannet, var nok med på at den ni år gamle søsteren overlevde, men det var et dypt sår i gleden at broren omkom.
En forventet tjeneste
Årene har gått og byens innbyggere strømmer ikke lenger til honnørbrygga når Oslo brann- og redningsetats redningsdykkere er på oppdrag. Hovedårsaken til dette er nok at folk flest forventer at det finnes en redningstjeneste som kan håndtere alle tenkelige redningsoppdrag. Redningsdykking er ikke en av de lovpålagte oppgavene som brannvesenet har i Norge, men en av de oppgavene som flere brannvesen finner naturlig å påta seg som en redningsetat. Befolkningen forventer at de vil få assistanse av brannvesenet når de kommer og forventer at oppgavene løses uansett hva det måtte være. Redningsdykkerne forventer minst like mye av seg selv.
Dykkerbiler
Redningsdykkerne i Oslo brann- og redningsetat bemanner to dykkerbiler som i utgangspunktet har to hovedoppgaver; røykdykking og redningsdykking. Brannvesenet ble tidlig klar over at begge disse tjenestene var særdeles krevende og valgte å spesialisere tjenestene ved å etablere egne dykkerbiler der brannmannskap etter strenge opptakskrav og lang utdanning kunne søke seg fast plass. Når man besitter en fast plass på dykkerbilen så vet man at disse to tjenestene er hovedoppgavene selv om mannskapene også må gjennomføre de fleste av de rutinemessige øvelsene som alle brannmenn i Oslo gjør. Dykkerbilene, som er stasjonert på to ulike stasjoner på hver sin kant av byen, blir bemannet av opp til fem mann hver. Selv om de har ansvar for hvert sitt distrikt hender det ofte at de jobber sammen.
Fleksibilitet
Det er dykkerbilenes fleksibilitet som er en av de store styrkene ved tjenesten. Bilene har ikke brannpumper eller annet utstyr som fysisk kan knytte dem til et skadested og ved oppmarsj på skadestedet er det viktig at bilene ikke stiller seg slik at de blir innesperret. Meningen er selvsagt at bilene med tilhørende mannskap, lett skal kunne frigjøres fra ethvert skadested for å kunne rykke ut til drukninger.
Høy beredskap
Foruten at dykkerbilene er lette og fleksible, inneholder de også alltid det utstyret som er nødvendig for at mannskapene skal kunne gjøre redningsdykk. Det vil aldri være behov for å reise tilbake til stasjonen for å hente utstyr. Det faktum at det til enhver tid kjører to dykkerbiler rundt i Oslo som begge har kompetent mannskap med nødvendig utstyr med seg, gjør at beredskapen knapt nok kan bli bedre for Oslos befolkning. Ved drukningssignal på stasjonen henger draktene klare over en stang som dykkerne holder seg i mens andre hjelper dem på med tørrdrakten. Imens så er det andre som klargjør dykkerbilen. Resten av utstyret sitter fast i setene i bilen og tas på under utrykning. Dykkerne skal være ferdig kledd til å hoppe i vannet på under to minutter etter at signalet har gått. Ved drukningssignal, når dykkerbilen befinner seg i gatebildet, er det liknende rutiner. Bilen stopper der det er hensiktsmessig, mannskapene hopper ut og tar på seg draktene som til enhver tid befinner seg med i bilen for så å ta på seg resten under utrykningen.
Følger med tiden
Redningsdykkertjenesten har fulgt med i tiden med hensyn til utvidelse av tjenesteområdet og utstyr. Overflateredning og elveredning er en naturlig del av tjenesten i dag og samarbeidsavtaler med Norsk Luftambulanse og politihelikopteret er en naturlig konsekvens av at redningsdykkertjenesten dekker store områder. ”Brannmannen” spurte fagansvarlig for redningsdykkertjenesten i Oslo brann- og redningsetat, Magne Overrein om hva han tror fremtiden vil bringe.
– Jeg tro det blir flere kommuner som oppretter redningsdykkerberedskap rundt om i landet. Vi har opprettet Norsk redningsdykkerforum som et samarbeidsforum med andre som utfører redningsdykkertjeneste. Dette vil fremover lede til et mye tettere samarbeid, noe som vil gagne alle, og spesielt dem som vurderer å opprette en slik beredskap. Samarbeidet vil også gjøre tjenesten enda bedre og ikke minst sikrere, sier Overrein.
COMMENTS