Redningsaksjon av 16 skøyteentusiaster



HomeRedning

Redningsaksjon av 16 skøyteentusiaster



Lørdag 7. februar var intet unntak, solen tittet frem og Mjøsa lå islagt med et dryss av snø på seg. Isen hadde imidlertid lagt seg kun for to dager siden utenfor Gjøvik og en 2-3 km sørover. En gruppe av svensker og nederlendere, i alt ca. 45 skøyteentusiaster som har som hobby å gå på islagte vann hadde ankommet Gjøvik for å gå på den nylagte isen. De var utpå Mjøsa fredag for å forsikre seg om at det skulle være trygt å gå der neste morgen.

Nordvest-landet og Trøndelag ble herjet av stormen Ole denne helgen. Fjellene i sør-Norge og deler av innlandet fikk også merke restene av stormen og skøyteløperne visste det ville komme væromslag, men dro likevel ut på isen. 
– Vi visste vinden ville komme. Men etter prognosene vi hadde skulle det skje klokka 12, ikke klokka åtte, sa en talsmann for gruppa etter aksjonen. Dette er bakteppet til det som nå utvikler seg til en av de største redningsaksjoner som er gjort på Mjøsa. 
Ikke mulig å komme til land
Politiet mottar melding om personer på isen rett før kl. 08, men det er uvisst hva som egentlig har skjedd. Det antydes at noen har gått gjennom isen. Brannvesenet varsles kl. 09.06 og melding fra 110 er uklar og lyder på at noen har gått igjennom isen, men ingenting er bekreftet. Det opprettes felles talegruppe i BAPS og da jeg er like i nærheten ankommer jeg som overbefal før vaktlaget. Jeg får informasjon fra politiet og en representant for gruppen om at isen har sprukket opp og at en større gruppe ikke kommer seg inn da isen har brukket opp fra land. Det avtales at politiet og representanten for gruppa forsøker å ringe noen av de som er ute på isen og få klarhet i situasjonen der. I mellomtiden tar jeg en nærmere befaring (OBBO) og ser at det er et belte med åpent vann på ca. 30 meter ut til iskanten der skøyteløperne oppholder seg. Det blir raskt klart at muligheten for å komme seg inn mot Gjøviksiden uten båt ikke lar seg gjøre. Isen brytes stadig opp på grunn av sterk vind og mildvær som følger med, men vi ser ikke på dette tidspunkt hvordan dette skal komme til å utvikle seg. 

Rekvirer båt og Aquasaver
Jeg kontakter utrykningsleder på sambandet og rekvirerer dykkerbåten og Aqua-saver. Min foreløpige plan er å få båten på vannet og evakuere skøyteløperne trygt inn til land der vi nå står. Ambulansen får beskjed om å forflytte seg til der vi har planlagt å sette ut båten og ta personene i land, ved havna i Gjøvik. 
Det kom opp et spørsmål via politiet om gruppen skulle prøve å gå over til andre siden av Mjøsa, noe vi frarådet da vi ikke så det mulig å hjelpe hvis det skulle skje noe. Avstand over Mjøsa er på dette stedet ca. 2,7 km! 
Vaktlaget ankommer med båt på henger og vi ser umiddelbart at vi har en utfordring med å få båten ut på vannet da slippen er full av snø og det ligger is ca. 40 meter utover fra land. Etter en kort drøfting om alternative steder å sette ut båten beslutter vi å sette den ut fra slippen ved å dra den gjennom snøen og ut på isen. I ettertid er vi enige om at det var den beste løsningen, men det viste seg å bli en hard jobb med mye slit og frustrasjon før vi endelig fikk båten på vannet og kunne startet motoren. 
I mellomtiden har vi i innsatsledelsen hatt en avklaring i BAPS om mulig videre utvikling og plan. Det ble da besluttet å varsle helikopter i tilfelle isen brekker opp og personene havner i vannet, dette tok operasjonssentralen seg av. 
Kl. 09.44 er båten på vannet og jeg melder fra til 110-sentralen. Båten med to av våre mannskaper ikledt brannbekledning og redningsvest var endelig på veg ut til isflaket. I båten har de med seg Aqua-saver som er ferdig oppblåst og klargjort. Vår plan er at den skal settes igjen hos havaristene slik at de har noe å holde seg til hvis de havner i vannet. 

Isflaket brytes stadig mer opp
Isflaket har nå driftet ca. 1 km sørover og avstand fra land og ut til flaket er nå over 300 meter. Isen oppgis å være 7- 10 cm tykk, vi kan se den blir mer og mer svart og brytes stadig mer opp. 
Etter at båten er på veg ut møtes innsatsledelsen på nytt og vi avtaler at havaristene må bringes i land lenger sør for å ha kortest mulig kjøreveg inn til land. Nødetatene møtes kort tid etter på nytt avtalt sted. Vi får tilbakemelding fra båten at de ikke kommer inntil selve isflaket der ute på grunn av drivis som hindrer båten i å komme nær nok. Tiden går, og de lyktes endelig med å komme forbi drivisen. Aqua-saveren viser seg å bli kjempeviktig som flåte for å frakte personene fra isen, forbi driv-is og vann og ut til båten. 
En gruppe på tre personer var en tid i ferd med å miste hovedgruppen men har heldigvis klart å ta seg over fra et mindre flak til de andre, gruppa er igjen samlet.  
Vi vurderer situasjonen løpende og mener vi har kontroll, vi har tro på at dette skal gå bra, men hele tiden ser vi isflaket drifter sørover og brytes stadig mer opp. Personene på isen er heldigvis erfarne noe som gir oss litt handlingsrom da vi vet de er forberedt på å havne i vannet. Men likevel, 16 personer i isvann er ingen ønskelig situasjon, jeg skyver den tanken til side og finner igjen troen på at opplegget vårt skal holde.   

Brannmannskapene beslutter å ta med fire og fire i båten. De har sekker og staver så båten fylles fort. Det blåser og bølgene er krappe. Avstand ut til isflaket er over 600 meter og vi ser at vi må finne et nytt sted å ta dem i land da de drifter stadig lengre sør. Nødetatene flyttes så enda 1 km lenger sør for å ta i land personene. Klokken er nå 10:02 – det har gått en snau time siden brannvesenet ble varslet da de fire første fraktes mot land, tiden virker lang, men operasjonen er nå godt i gang. 
Vi har nå to brannmannskaper i båten og tre på land som tar i mot og hjelper de videre opp hvor ambulanse står klar til å ta dem i mot for helsesjekk. Innsatsledelsen hadde utpekt KO hvor vi kan ha fullt overblikk på operasjonen og hele tiden følge utviklingen. Utfordringen nå var om isen ville holde, eller om de siste ville havne i vannet da isen ble stadig dårligere. Ingen helikopter var å høre i luften ennå. 
Da båten dro ut for å hente de siste fire får vi spørsmål fra operasjonssentralen om status og om vi fortsatt trenger helikopter. Vår oppfatning var da at vi ikke ville trenge helikopter, men det ble besluttet at de likevel skulle fortsette inntil vi hadde alle trygt på land. Kort tid etter er politihelikopter over oss, men de får beskjed om å ikke gå ned mot isen da vi var redd det ville få isen til å brekke opp enda mer. De siste fire personene på isen bringes trygt om bord i båten og det er med lettelse vi er sikre på at dette ender bra. 
Kl. 10:40 melder jeg til 110-sentralen at alle 16 er reddet i land. Jeg ser nå at vi er omgitt av «glåmfolk», fotografer og riksmedia som har fulgt oss tett gjennom hele redningsoperasjonen. 
I mellomtiden er gruppens buss og øvrige medlemmer samlet like ovenfor slik at dette blir et naturlig sted de tas hånd om videre av sine egne. To stykker bekrefter at de har vært i vannet, men at de skiftet til tørre klær de hadde i sekken der ute. Alle er i god form, men de er tydelig preget av hendelsen.    

Til ettertanke
For det første må jeg som brannsjef i Gjøvik innrømme at et slikt scenario ikke er omtalt i vår ROS analyse. Hendelser med enkeltpersoner i råk, bil eller traktor gjennom is osv. ja det er vi forberedt på, men ikke 16 personer som driver på et isflak i Mjøsa! 
Mye kan sies om erfarne fjellfolk og «isåkere» enten de er norske eller svenske. Vi kan lett kritisere, men oppsøker man naturen og utfordringer er det forståelig at det i blant tas beslutninger som kort tid etter kan vise seg å bli feil, slik som her.  
At skadestedet flyttet seg, i dette tilfelle ca. 2 km sørover, var også spesielt, men ble heldigvis ikke et reelt problem da innsatsledelsen samarbeidet og var dynamiske i forhold til utviklingen. En tydelig og operativ utrykningsleder som fulgte opp mannskapene underveis sørget for at vi løste oppdraget uten at vår egen sikkerhet var truet. Dette var viktig for å skape utholdenhet i aksjonen og full utnyttelse av de få ressursene vi hadde til rådighet. 
Igjen ser vi at brannvesenet utgjør en forskjell i nærmiljøet med sin kompetanse og ressurser. Vi kan ikke være forberedt på alt, men jeg tror noe av det viktigste er å ha et grunnoppsett i beredskapen som vi kan tilpasse ulike situasjoner og at vi klarer å samhandle med andre. 
Operasjoner på is, i vann eller elv er krevende og det er viktig at mannskapene har kunnskap og forståelse for hvilke krefter vi har med å gjøre. Trening og erfaring gir grunnlag for å takle nye hendelser, osv.  
Denne gangen gikk det heldigvis bra og vi lyktes med redningsaksjonen med vårt enkle oppsett. Når det er sagt så var det mye som kunne gått galt, men marginene var på vår side denne gang. Etter aksjon var det tid for kaffe, boller og debrief for de innsatspersonell og ledelse på politistasjonen, vel blåst! 
 

Noen kaller det flaks, ikke vet jeg, men tror jeg at jo mer man øver og er forberedt, jo mer «flaks» har man. 

COMMENTS