Bakgrunnen for min påstand er som følger: Det interkommunale utvalg mot akutt forurensning på vestlandskysten, med representanter fra 22 kommuner fra Os i sør til Hyllestad i nord, ser med bekymring på svekkelsen av beredskapen langs kysten. Bergen er Norges travleste cruiseskipshavn. I 1998 forventes det anløp av nærmere 170 cruiseskip. Utvalget ser med bekymring på at RITS-beredskapen er nullstilt i regionen og påpeker at dersom denne beredskapen skal være troverdig må mannskapene i brannvesenet få nødvendig øvelse, spesialutstyr og relevant kompetanse.
Skal utgiftene til denne spesialkompetansen belastes brannvesenets allerede slunkne kasse, mener utvalget at det vil gå utover den ordinære primærtjenesten. De ser det derfor som direkte uhørt at det ikke bevilges de nødvendige økonomiske summer som kreves. Likeledes må det ikke bevilges en engangssum, men det må årlig avsettes øremerkede midler som dekker den spesialkompetansen en slik tjeneste vil inneholde. Vestlandskommunene ser meget alvorlig på den oppståtte situasjonen og deres reaksjon er egentlig et opprør mot byråkratiet og en sterk oppfordring til sentrale myndigheter om å skjære igjennom og få beredskapen på plass igjen.
Svar fra ministeren
Så kan en håpe at den ansvarlige minister har de rette brillene på seg når hun leser denne reaksjonen, men neida så vel er det ikke.
Følgende svarbrev ble sendt fra ministeren på utvalgets kritikk:
– innledningsvis vil jeg nevne at ordningen med redningsinnsats til sjøs, der fem vertsbrannvesen totalt har fått tilført fire millioner kroner fordelt på utstyr og kompetansehevende tiltak, har bidratt til en bedre sikkerhet for skipstrafikken langs norskekysten.
– Jeg regner med at denne satsingen også har bidratt til at de aktuelle brannvesen nå har tilstrekkelig kompetanse og utstyr for å kunne opprettholde ordningen, selv om det ikke er avsatt midler til dekning av dette over statsbudsjett verken for 1997 eller 1998.
– Jeg vil dessuten minne om at det i henhold til brannvernloven er en alminnelig plikt for kommunale brannvesen til å bistå ved ulykker til havs dersom anmodning om en slik assistanse fremsettes. Det påhviler således brannvesenet en generell plikt til å yte bistand dersom det blir anmodet om dette.
– brannvesenet må selv bedømme om man i det enkelte tilfelle er utstyrt og har kompetanse til å yte bistand i det konkrete brann- eller ulykkestilfelle til sjøs, ut fra sikkerheten til eget personell.
De enkelte brannsjefers ansvar
Vi er altså prisgitt at brannsjefen i hver enkelt kommune skal vurdere om vi har nok kompetanse og øvelse i en slik situasjon. Hvilket umenneskelig press vil denne brannsjefen lide under når det blir ropt etter assistanse fra et skip i nød. Det er derfor ikke vanskelig å føle avmakt overfor politikere som skal sitte å bestemme etter å ha lest svarbrevet.
De 22 kommunenes bekymring ser ikke ut til å affisere ministeren i det hele tatt. Budsjettene til de berørte brannvesen er allerede på et eksistensminimum, ut fra alle de behov som ellers er i kommunen. Primæroppgavene må i første rekke opprettholdes. Her må det bevilges penger dersom Norge fremdeles skal sees på som en troverdig sjøfartsnasjon.
Som avslutning er det betimelig å spørre hvordan vedtaket på årsmøte i Norsk Brannmannsforum i november 1998 vedrørende å trekke seg fra RITS-tjenesten, blir overholdt. Etter hva vi kan lese i «Brannmannen» nr. 6/97 var det et enstemmig årsmøte som vedtok å trekke seg fra RITS-tjenesten. Etter hva jeg har brakt i erfaring, så er ikke dette tilfelle. Skal vi få gjennomslag for våre argumenter er vi avhengig av at alle forholder seg til gjeldende vedtak, så også for tigerstadens vedkommende.
Publisert: 08-05-1998
COMMENTS