Regjeringen satte i fjor ned en arbeidsgruppe som skal se på blant annet fremtidig organisering og dimensjonering av brannvesen. Gruppen, som ledes av DSB, skal legge frem sitt forslag til nyttår.
Imens er det interessant å se hva vårt naboland gjør og hvilke effekter dette får.
Sverige har aldri hatt dimensjonering basert innbyggerantall og forskjellen ser man klart i bemanning. Byer og tettsteder med 20.000 innbyggere har i langt mindre grad døgnkasernerte styrker slik man har i Norge.
Men svenskene har vært i forkant med å se på alternative utrykningsstyrker. Modellen med fremskutt enhet basert på mindre bil utstyrt med slokkeutstyr kom for flere år siden. Med bilen skulle utrykningsleder kunne reise rett ut til skadestedet og starte begrensende eller livreddende tiltak avhengig av type uhell. De siste årene har modellen blitt utviklet med Førsteinnsatsperson (FIP) som rykker ut til skadested (se egen sak).
I Norge har mange tatt etter modellen med hensyn til utstyr, men ingen har tatt skrittet ved å la fastbestemt person rykke rett ut til skadestedet. Konsekvensen er at tidsgevinsten i forhold til begrensende og livreddende tiltak går tapt fordi man skal rykke samlet ut fra brannstasjonen.
Med stadig flere redningsoppdrag og en klar tidsgevinst på å organisere seg mer fleksibelt er det på tide med en diskusjon om brann-Norge ønsker lovverk som regulerer dimensjonering og organisering kun ut fra risikoforhold eller om en forskrift som regulerer et minimumsnivå er nødvendig for å sikre god nok bemanning. Faktum i dag er at et stort antall kommuner ikke har gjennomført ROS-analyser og gjort tiltak etter dette. Er så kompetansen til å gjøre kvalifiserte ROS-analyser ikke tilstede eller er det enklest og sikrest fortsatt å bruke dimensjoneringsforskriften?
Brannmannen spurte noen representanter fra brann-Norge spørsmålene:
– Fungerer dimensjoneringsforskriften i dag som en sovepute, som gjør at arbeidet med risikoanalyser ikke utføres i tilstrekkelig grad eller er en forskrift med et minimum fortsatt nødvendig for å sikre god nok bemanning?
– Vil modeller som Førsteinnsatsperson kunne fungere i din kommune?
– Fungerer ikke idag
Brannsjef Nils Erik Haagenrud er brannsjef i Midt-Hedmark brannvesen og leder av Norsk Brannbefals Landsforbund.
– Dimensjoneringsforskriften fungerer ikke i dag. Det ser vi ved at alle kommuner i dag ligger på et minimum noe som forutsetter at alle risiko er redusert, men det er jo ikke tilfelle. Alternativet må være en forskrift som angir visse akseptkriterier for ulike hendelser. Det vil sikre en minimumsbemanning for eksempel opp mot en risiko som et usprinklet sykehjem. Samtidig vil brannvesen måtte gjøre en langt bedre jobb i å risikoanalysere forholdene i egen kommune og helst for regionen i sin helhet. Der må vi nok innrømme at kompetansen i dag ikke er god nok.
– I vårt dekningsområde vil vi nå se på modeller som FIP. Med en langt større andel av redningsoppdrag enn brann og med økte rekrutteringsproblemer må vi se på alternative løsninger. Det tror jeg vi vinner mye på. Faktum er i dag redder vi langt flere med rask innsats på ulykker og med hjertestartere og da blir det feil å dimensjonere først og fremst for branninnsatser, sier Haagenrud.
– Ikke god nok kompetanse på ROS
Grete Nesheim er brannsjef i Kvinnherad kommune i Hordaland som har åtte brannstasjoner med 85 deltidsansatte.
– Jeg mener vi må ha en forskrift som også i fremtiden regulerer minimumsnivået utfra visse kriterier. Det gjelder ikke bare beredskapspersonell, men også forebyggende personell og utstyr. Per i dag tror jeg ikke aktørene som har ansvar for beredskapsfunksjoner har god nok kompetanse til å kunne gjøre ROS-analyser som gir riktig grunnlag for dimensjonering. I tillegg spiller trang kommuneøkonomi inn og det vil bli et press på brannvesenets ressurser hvis ikke minimum defineres klart nok.
– Ordningen med FIP kan være veldig bra i vår kommune, men vi har en del utfordringer i forhold til hvem som skal rykke ut. Syv av de åtte brannstasjonene har ikke vaktordning og da må vi finne ut hvem som skal ha funksjonen og sette denne inn en vaktordning. Det har igjen en økonomisk side, sier Nesheim.
– ROS avgjørende
Inge Teigen er brannsjef i Stranda kommune som har brannstasjoner i Stranda, Hellesylt og Geiranger.
– Vi har gjort en ROS-analyse for brannvesenets oppgaver og ser klart at dimensjoneringsforskriften ikke er tilstrekkelig i forhold til særskilte risikoer. Et eksempel er Geiranger som har en fast befolkning på noen hundre, men hvor det er opp mot 8.000 – 10.000 mennesker om sommeren på det meste. ROS-analyser må derfor være det avgjørende for å gi innbyggerne en riktig beredskap uansett hvor det er. Likevel må det finnes en form for sikringsbestemmelse som angir et minimum, uten den kan det bli store forskjeller.
– I Hellesylt og Geiranger er det ikke vaktordning og der praktiserer vi at første mannskap rykker ut i liten bil til skadestedet. Med mange redningsoppdrag ser vi at tidsgevinsten og effekten er god. Skal vi organisere dette som FIP krever det en vaktordning for funksjonen med dertil kompensasjon og krav til tilstedeværelse, sier Teigen.
COMMENTS